En ting har forundret meg i mange år. Hva kommer det av at vi på våre sommerkonferanser eller stevner stort sett bare inviterer talere fra USA og England? Eller til våre ordinære gudstjenester for den saks skyld. Sjelden eller aldri får vi lytte til talere fra den 3. verden. Hva kommer det av at vi tror at det som skjer henholdsvis i USA eller i England er det viktigste Gud gjør for tiden? Det er sikkert mange forklaringer på dette fenomenet, men viktigere enn å finne forklaringene er at vi trenger å se en endring på dette! I dag hørte jeg på et radioprogram om de ulike musikkfestivalene i Norge. Det interessante med dette innslaget er at musikkfestivalene også avspeiler samme tendens. Denne sommeren er det stort sett musikere og sangere fra den engelsktalende verden som er blitt invitert. På Roskildefestivalen er det annerledes. Der opptrer blant annet band fra Mali i Afrika. 2008 er mangfoldsåret, men det skulle man ikke tro. Sjefen for Roskildefestivalen sa i radioprogrammet at vi frarøver oss selv muligheten til å oppleve noe nytt og annerledes. Jeg tror han har rett, og vil legge til: Vi fratar oss selv muligheten til å bli velsignet av våre trossøsken fra den 3. verden. De som taper på det, er altså oss.
Jeg er veldig takknemlig for at skolelagsbevegelsen og Operasjon Mobilisering var noe av det første jeg stiftet bekjentskap med da jeg ble kristen tidlig på 1970-tallet. I disse sammenhengene har man virkelig hatt syn for å invitere nasjonale ledere og talere fra mange forskjellige land, også fra den 3. verden. For når sant skal sies har vi vel så mye, kanskje mer å lære fra kristne som må tåle lidelse og forfølgelse for sin tro, og som lever ut troen under helt andre kår enn oss.
Bildene som vises på dagens blogg er hentet fra en studentkonferanse som ble holdt i fjor. Her var hovedtalerne David Jebaratnam fra Sri Lanka, Nate Mirza som er assyrier fra Iran, Honglin Li fra Kina og Ichwan Chahyadi fra Indonesia. Jeg tror ingen av disse står tilbake fra noe av det våre amerikanske eller engelske venner kan dele, kanskje heller tvert i mot.
Jeg drømmer om å se en konferanse i Norge med talere fra Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika. I den drømmen ser jeg norske nordmenn sitte benket med åpne Bibler for å lytte og lære. Er den drømmen uoppnåelig? Er det noen som vil drømme den sammen med meg? Kristi kropp er jo internasjonal.
Dette har også forundret meg lenge. Jeg tror faktisk det dreier seg om vår nedlatenhet, at vi anser mennesker fra den 3. verden som mindre interessante enn folk fra "vår" verden. Dette bør vi bekjenne som synd og omvende oss fra.
SvarSlettOle Petter
Artig du nevner Roskilde. Kom akkurat nå hjem fra 8 dager på roskilde-festivalen.
SvarSlettDa var det F. eks en spesiell (og for min del positiv) opplevelse å oppleve en rimelig drøy kvinnelig dancehall-artist fra jamaica som avslutter konsertet med en fantastisk sang om Jesus, og å gi all ære til Jesus.
Jeg er heller ikke helt enig med deg.
I de menigheter jeg har gått i (som har hatt svært få gjestetalere) har de jeg kan komme på kommet fra sverige, albania, og georgia.
Det har seg også slik at afrikanere har vært svært populære.
Men det finnes helt klart både gradering, og visse forventninger til talere etter hvilke nasjoner de kommer fra.
Aller minst populære er kanskje asiatiske talere da de har en svært fremmed kultur, står ovenfor andre utfordringer og har en helt annen måte å utrykke seg på.
Selv tenkte jeg F. eks når en asiat ble generalsekretær i FN at en asiat (spessielt fra denne delen av Asia) var av den etnisitet jeg minst ønsket en generalsekretær for FN rett og slett fordi jeg har svært vanskelig for å forstå dem, og kjenne meg igjen i dem i forhold til andre kulturer.
gjenkjennelse er altså et nøkkelord, sammen med hva som virker spennende, og eksotisk.
Der sliter asiater med at de blir oppfattet som følelsesløse og kjedelige, og afrikanere på den andre siden med en forventning om at de skal være ekstremt sprudlende, eksotiske, følelsesladde og spennende som svært mange afrikanere ikke er, men fortsatt har like mye å komme med.
Men svarene på spørsmålet ditt er vel selvsagte, og nokså kjedelige:
- Vi står i en spesiell relasjon til england og USA.
- Vår kultur ligner svært mye.
- De aller fleste nordmenn forstår engelsk nesten like godt som de som har det som førstespråk.
- Vi står ofte ovenfor samme problemer, og utfordringer som engelske og amerikanske.
- Vi kjenner oss igjen i dem.
- Vi ligger på et nokså likt økonomisk nivå.
- Vi har en veldig lik måte å utrykke oss på.
- Vi har en sammenfallende moral, og våre samfunn er preget av de samme konvensjoner og normer.
- Norge er svært påvirket av engelsk og amerikansk kultur gjennom TV, musikk, film etc. (mao. en felles kultursfære)
Mvh.
Lars
Fint du hadde det bra i Roskilde. Det er nok definitivt ikke det sommerstevnet jeg ville ha deltatt på! Men musikksmaken er jo forskjellig.
SvarSlettNå tenker jeg vel heller ikke på Sverige som et land i den tredje verden. :-D
Listen din over fellestrekkene med amerikanere og engelskmenn er en forklaring på at vi tiltrekkes av det kjente og forståelige. Men det som var mitt hovedanliggende var at jeg tror mennesker som har opplevd forfølgelse, som lever enkle liv i tro på at Gud forsørger dem, som ikke er så opphengt i materialismen, som lever overgitte liv til Gud, kanskje har mer å gi oss enn de som ikke lever slik.
Jeg har gjennom årenes løp møtt noen slike, og de har gjort et uutslettelig inntrykk på hele min familie. Etter å ha hatt noen av dem boende hos oss, har vi opplevd det som om det var engler som var på besøk.