Veien vi kalles til å gå

Det er noe vidunderlig i dette at Gud kaller den enkelte av oss til å gå Hans veier. Nå finnes det i utgangspunktet bare èn vei, og den veien er Jesus. Men vi kalles inn i et personlig forhold til Ham, og det forholdet kan sees forskjellig ut fra person til person. Jeg kjenner at Gud for tiden fornyer denne relasjonen til Jesus, og at veien jeg er kalt til å gå leder inn på et annet veistykke enn det jeg har gått til nå. For når operasjonen ikke ble "vellykket", sett med menneskelige øyne, så må jeg spørre meg selv om dette er Herren som viser at kallet nå dreies en annen retning. Som jeg ofte har sitert fra Forkynneren: "Alt har sin tid". For meg har kallet de siste årene handlet om å gjøre retrett, trekke seg tilbake, gå inn i en dypere relasjon til Jesus selv. I dette bildet hører bønnekoia på Skumsjøåsen med, og jeg kjenner meg mer "dratt" mot denne og livet her, enn før. Hva det innebærer ut over dette, vet jeg ikke. Det er spennende - og utfordrende. Men så handler da kristenlivet også om en levende relasjon til Jesus. Vi forholder oss jo ikke til en teori, en lære først og fremst, men til den levende og oppstandne Kristus.

Jeg har forstått at mitt kall ikke alltid blir forstått. Enkelte ser ut til å tro at jeg har slått inn på en vei som virker fremmed. Ikke minst min relasjon til kommniteten på Nya Slottet Bjärka Säby stilles det spørsmål ved. Mye av dette beror nok på uvitenhet om hva dette er for noe, men det handler altså først og fremst om bibelmeditasjon og tidebønner. Tidebønnene har fulgt kirken siden dens grunnleggelse, og er en arv fra synagogegudstjenesten. Bønnene som bes er bønnene som finnes nedskrevet i Salmenes Bok. Og bibelmeditasjonen, ja det er jo ikke noe annet enn at vi grunner på Guds ord og Ordet som ble menneske.

Jeg må også slippe taket i at mennesker misforstår. Alt kan eller skal ikke forklares. Noe handler også om det private rom, det som Jesus kaller for lønnkammeret.