Åndens dåp, Åndens gaver, del 1

Jeg begynner den lenge bebudede serien om Den Hellige Ånds dåp og gaver, med mitt eget vitnesbyrd. Sommeren 1972 ble jeg en kristen. Jeg kan ikke si nøyaktig hvilken dag det skjedde, men det var en mandag. Det vet jeg. I byen hvor jeg bodde var det vekkelse. Jeg kommer ikke fra noen kristen familie, men min bestemor var det, og hun var også et bedende menneske. Hennes siste leveår, var mitt første, og jeg er blitt fortalt at hun gikk rundt og ba for meg hele det året.

Bønnesvaret kom elleve år senere. Bestemors bønner ble besvart på et bønnemøte. Overveldet og ganske omtumlet av Guds kjærlighet, bøyde jeg kne og gav mitt liv til Herren, på dette møtet. Så dro jeg hjem, fant et Gideon Nytestamente min bror hadde fått på skolen, og leste gjennom det i løpet av en uke. Jeg husker jeg lå under dyna med lommelykt og leste, det var for flaut å vise hva jeg holdt på med for resten av familien.

Lesningen av Det nye testamente skapte en sterk hunger hos meg. Etter mer av Gud. På en søndagsgudstjeneste i min daværende hjemmemenighet, Hunn kirke, fikk jeg undervisning av en venn av meg om Den Hellige Ånd. Vi satt igjen i gangen utenfor og snakket sammen, og han viste meg hvor det sto skrevet om Den Hellige Ånds dåp. Jeg forsto ikke så mye av det hele. Men jeg fikk med meg dette verset:

"Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild." (Matt 3,11b)

Så la han hendene på meg og ba. Ingenting skjedde. Absolutt ingenting.

Jeg ble ikke skuffet, for jeg forsto vel ikke helt hva som skulle ha skjedd heller! Dagen etterpå var det bønnemøte i Gjøvik kirke. På mandagskveldene kom mange unge kristne sammen for å be der, og vi knelte ned rundt alterringen. Også dette var ukjent for meg. Men jeg så på de andre, og gjorde som dem. Hvor lenge vi holdt på å be vet jeg ikke.

Plutselig er det som om noe løsner inne i meg, samtidig som noe senkes ned over meg utenfra. En dyp fred og ro fyller meg, og i det jeg åpner munnen begynner jeg å tale i tunger. For meg uforståelige ord strømmet ut av munnen min, det kom som bølger, som havdønninger. Jeg kan ennå huske gleden som overmannet meg, fryden inne i meg, som jeg bare måtte slippe løs. Hvor lenge dette holdt på, vet jeg ikke. Mine venner fra den gangen fortalte at jeg ba sammenhengende over en time. Etter denne opplevelsen bar jeg på en enorm hunger og tørst. Jeg "måtte" bare lese Bibelen, og jeg husker at når jeg gikk hjemover sent den kvelden, var det som om alt rundt meg var annerledes. Det var som om jeg bar på en ild. Frimodigheten til å vitne øket. Jeg begynte med gateevangelisering noen uker etterpå. Hver lørdag var jeg ute med traktater og bøker. Husker jeg solgte mange bøker av Kathryn Kuhlman: Gud kan, og fikk vitne for og be med mange.

Tungemålsgaven har i alle år senere vært til stor hjelp for meg i mitt personlige bønneliv, og jeg fryder meg over "sang i Ånden", sammen med andre deler av Kristi legeme. Judas skriver i sitt brev om dette: "Men dere, elskede, i det dere oppbygger dere selv på deres høyhellige tro idet dere ber i Den Hellige Ånd." (v.20) Denne bønn i Den Hellige Ånd er både det å be på sitt eget språk, men det er også å be "tilskyndet av Ånden" og det er å be i tunger, altså med et språk som ikke er forståelig for den som ber, men som er det for Gud. Det teologiske aspektet ved dette skal jeg drøfte i senere artikler. Dette var mitt personlige vitnesbyrd. Men det forundrer meg at vi nesten ikke hører noen forkynnelse om Åndens dåp lenger.