Å være Kristi disippel er å være radikal - skikkelig radikal

Gjennom møtet med Bruderhof-kommuniteten og dens grunnlegger Eberhard Arnold, og gjennom brødrene fra de konservative mennonitene har jeg møtt en radikal kristen tro, jeg sjeldent har sett maken til. Dette handler om menn og kvinner som tar sin tro og etterfølgelsen av Jesus på alvor, som ikke bare prater, men som lever ut sin overbevisning. Så har de da også noe å slekte på: både den første menighetens radikalitet og de uredde og djerve anabaptistene.

Ordet radikal kommer fra det latinske ordet "radit" eller "radix" som betyr "rot". Radikal er derfor, om vi bruker definisjonen fra Oxford Dictionary: å gå til roten, til opphavet eller begynnelsen, befatte seg med eller handle på alt som er vesentlig og grunnleggende, fundamentalt, grundig. Kikker vi på det samme ordet i et annet leksikon, Webster Dictionary, finner vi radikal eller radikalitet er "særmerket ved et betydelig avvik fra det vanlige og tradisjonelle, tilbøyelighet til å gjøre ytterligere endringer i eksisterende synspunkter, vaner, tilstander eller institusjoner." Enkelte som tror de kjenner meg, fordi de kanskje har lest noe av det jeg har skrevet, vil kanskje kalle meg konservativ. Kanskje også fordi jeg har et konservativt bibelsyn, med det menes: Jeg tror at Bibelen er Guds ord, evig og uforanderlig. Men jeg håper og ber om at jeg er radikal i min forståelse av hva den kristne tro handler om, fordi jeg understreker betydningen av Guds rike, og Guds rike er kjennetegnet ved dets radikalitet. Tenk bare på innholdet av Bergprekenen, som er Guds rikets lov. Finnes det noe mer radikalt? Neppe.

Bibelens Gud er radikal i alle Hans handlinger med mennesket, noe som tydeligst og sterkest blir demonstrert i Hans Sønns liv og tjeneste. Guds rike er derfor ytterst radikalt i alle sine krav.

Arthur Wallis skriver følgende:

"Dersom noen bekjenner seg som Guds barn, en Kristi disippel, eller som en borger av Guds rike, og likevel er berøvet denne radikalisme, vil han bvli rådet til grundig å gjennomtenke sin kristne bekjennelse. Kan det være ekte gull uten noe særpreg? En sann radikaler i Guds rike er en mann som står på klar grunn i forhold til sannheten. Han kan ikke gå på kompromiss med sin samvittighet, forkludre sin overbevisning, eller vri på bibelske prinsipper for sin egen status eller sikkerhets slyld."

Så legger bibellæreren Wallis til:

"Klarheten og motet til den radikale kristne setter han i stand til å skjære gjennom hykleriet, uvirkeligheten og det trivielle som ofte tildekker det egentlige problemet. Slik gjorde Jesus med fariseerne og de skriftlærde, og blottstilte sannheten så alle skulle se den. Han har lært å skille mellom menneskelig entusiasme og Åndens nidkjærhet, mellom bløthjertethet (som er selvisk i sitt vesen) og åndelig medfølelse (som er selvofrende), mellom lettvint toleranse og sann overbærenhet. På den andre side er han ikke skremt til kompromiss i frykt for at folk skal se på han som trangsynt, eksklusiv, som ikke samarbeidsvillig eller overlegen. I sin overbevisning er den radikale en svart/hvitt mann. Grått finnes ikke i hans fargeskjema. Eller sagt på en annen måte: Når det gjelder viktige saker, så nekter han å sitte på gjerdet eller å ha en 'vente og se holdning.' Det er enten rett eller galt. Det er enten sant eller falskt. Det er enten lys eller mørke. Han kan ikke holde lag med dem som av personlige hensyn er fornøyd med å leve i grålysningen."