Åndens frukt: Ni fasetter av Guds kjærlighet, del 2

Blant bøkene jeg arvet etter en India-misjonær, finnes det en liten perle av en bok, skrevet av Donald Gee (bildet), en av pinsebevegelsens pionerer. Han skriver om Åndens frukt, og setter denne i en sammenheng jeg finner svært interessant. Gee nevner at flere oversettelser av Gal 5,22 oversetter "frukt" med "høst", og nevner oversettelsene til Moffatt og Weymouth. I Gal 5,22 står det i disse oversettelsene: "Åndens høst er ....." Det greske ordet "karpos" betyr nettopp det.

Donald Gee skriver at han liker frukt, og han nevner gleden over det gyldne kornet som er klar til å høstes inn, gleden over bugnende orkideer, gleden over å vente på såkornet som spirer, over årstidene. "Det er ikke til å undres over at høsten er sangens tid," skriver Gee i denne boken som har tittelen: "Fruitful or barren? Studies in the fruit of the Spirit". Min utgave er fra 1961.

Jeg likte veldig godt innfallsvinkelen til Donald Gee: Åndens høst. Det samstemmer veldig godt med de ordene av Jesus som jeg innledet denne serien om Åndens frukter med, dette at Gud blir forherliget når vi bærer mye frukt. Vi kan ikke få for mye av Åndens frukt! Det kan ikke bli for mye av kjærligheten, for mye glede, for mye fred, bare for å nevne noe. Er det noe vi trenger - les jeg trenger - så er det mer langmodighet! Det kan ikke bli for mye av det heller.

Nå er det slik med frukt at det tar tid for den til å gro og til å modnes. Vi er i ulike prosesser, og hensikten med disse prosessene er at vi skal bære "mer frukt" og "mye frukt". Med andre ord: det er en hensikt og et mål, når vinbonden skjærer vekk grener som ikke bærer frukt. Av og til er det meget smertefullt, og av og til er det helt uforståelig at Han skulle velge akkurat den grenen.

Jesus sier:

"Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare...." Joh 15,16

Gratulerer med reformasjonsdagen!

I dag er det på dagen 491 år siden Martin Luther hengte opp sine 95 teser mot den romersk-katolske kirkes avlatshandel på slottsdøra i Wittenberg. Denne dagen, som kalles Reformasjonsdagen, har blitt feiret siden midten av 1500-tallet i alle land hvor reformasjonen fikk et gjennombrudd. Vel har den godeste Luther både sagt, og gjort ting, som ikke kan forsvares, men gjennom Luther kom reformasjonens lys til å skinne for millioner av mennesker. Når Romerkirken kom med sine innvendinger mot Luther: "Bare du ville lytte til Skriftens og fedrenes samlede vitnesbyrd, så ville du innse at ditt ensidige standpunkt er feilaktig," var Luthers svar at "en kan lete så lenge en vil i Skriftens samlede vitnesbyrd - en finner likevel aldri noen ufeilbar pave, anropelse av Maria og helgener, bønn for sjelene i skjærsilden og annet slik. Og hva kirkefedres og store teologers meninger angår, så veier de ingen ting mot Skriftenes eget vitnesbyrd." Luthers klare vitnesbyrd var at kun Jesus frelser, Den Hellige Skrift alene har Guds autoritet og vi blir rettferdiggjort alene ved Jesu soningsdød på korset. Det er all god grunn til å glede oss sammen med våre lutherske venner i dag, og med dem sier vi oss enige i de reformatoriske prinsipper: Skriften alene, nåden alene og troen alene. Denne arven har vi felles med våre lutherske brødre, selv om vi skiller lag i noen andre spørsmål. Selv kjenner jeg på en stor takknemlighetsgjeld for den arven jeg har fått med meg fra lagsbevegelsen og fra mine mange, gode lutherske venner. Noen av dem hører med blant min aller nærmeste omgangskrets, og jeg ser at mitt teologiske syn er farget av mye av det jeg har fått med meg derfra. Og slik skrev reformatoren navnet sitt:

Åndens frukt: Ni fasetter av Guds kjærlighet, del 1

Et ord av Jesus har utfordret meg veldig den siste tiden:

"I dette er Min Far herliggjort, at dere bærer mye frukt. Og dere skal være Mine disipler." (Joh 14,8)

Hva slags frukt er det Jesus snakker om? Det må være Åndens frukt, som apostelen Paulus beskriver i Gal 5,22:

"Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt."

Det er interessant at apostelen nevner kjærligheten først. Kjærligheten er den egentlige frukten, de andre han navner, er ulike sider ved den sanne kjærligheten. Kjærligheten er den første og fornemste frukt av Den Hellige Ånd. Den kjærlighet det her er snakk om er egentlig selve Kristi liv som uttrykker seg i alle de ni fruktene som er regnet opp i Gal 5,22.

Denne kjærligheten uttrykker seg på ni måter. Mange problemer oppstår i dag fordi man frikobler kjærligheten fra disse ni fasettene av den. Når man det gjør havner man i vrang lære. Jeg har hørt det er sagt: Kjærlighet kan aldri bli feil. Det kan den, om man frikobler den fra sannheten og fra de ni uttrykkene som den gis i Gal 5,22.

Kjærligheten, slik den fremstilles i Det nye testamente, er uselvisk! Det vil du se når du leser det som kalles kjærlighetens kapitel, 1.Kor 13. Det er vanskelig å forstå i vår tid. Hør bare:

Den er selv-hengivende, den er selv-utdelende, den er selv-oppofrende, den er selv-utslettende, den er selv-avstående, den er ens selv i tjeneste for andre.

Hvis vi gjør en sammenligning mellom 1.Kor 13 og Gal 5,22 får vi frem følgende:

1. Kjærlighet

Søker ikke sitt eget, er ikke selvisk eller selvsentrert.

2. Glede

Kjærligheten gleder seg ikke over urett men har sin glede i sannhet.

3. Fred

Kjærligheten blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde.

4. Overbærenhet

Kjærligheten er overbærende, den blir stående, er langmodig.

5. Vennlighet

Kjærligheten er barmhjertig, hensynsfull; den er ikke misunnelig.

6. Godhet

Kjærligheten er det største, den er gavmild, vennlig og god.

7. Trofasthet

Kjærligheten tenker ikke på ondt men tror på Gud, og tror på andre.

8. Tålsomhet

Kjærligheten er ydmyk, den utholder alt og skryter ikke.

9. Selvbeherskelse, selvtukt

Kjærligheten er disiplinert, den er ikke hovmodig, gjør ikke noe usømmelig.

Å be Guds navn, del 6: Adonai

Adonai er det hebraiske ordet for "Herre", et navn som innebærer en relasjon: Gud er Herren, og vi er Hans tjenere. Ikke omvendt, slik Gud ofte presenteres i det moderne samfunnet, hvor Gud ofte skapes i menneskets bilde. Ordet Adonai fremkommer mer enn 300 ganger i Det gamle testamente. Når vi ber til Adonai, så fortell Ham da at du overgir alle aspekter av ditt liv til Ham. Be om nåde til å bli den slags tjener som er rask til å adlyde og overgi seg til Guds vilje. Husk at det er Herren vi tiltaler, Han som er "Gud om alle mann var døde, om alle land lå øde". Nøkkelordet i denne sammenhengen er:
"Min sjel, du har sagt til Herren: Du er min Herre, jeg har intet gode foruten Deg." (Salme 16,2) I den nye pakt presenteres Jesus som vår Herre. Det er jo fordi Han er Gud: "Derfor har også Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham Navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu Navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i den himmelske verden, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, for at hver tung eskal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Fil 2,9-11) Mer enn noensinne trenger vi å betone denne siden ved Gud, i en tid som til de grader misbruker ordet at "Gud er kjærlighet." Gud er også Herren, den vi i ærbødighet og ærefrykt bøyer oss for og gjør etter Hans ord.

Fredrik Franson og himmeluret, del 1

Fredrik Franson, svensk verdensevangelist, født i Pershyttan i Västmanland i Sverige, 17. juni 1852 og død 2. august 1908, hører med til den frie menighetens store misjonspionerer. Han stiftet Den Evangeliske Alliansemisjonen (TEAM) i Chicago i Illinois, sterkt influert som han var av selveste Dwight L. Moody. I en serie artikler skal vi se litt nærmere på denne mannens tjeneste, med spesiell vekt på hans pionervirksomhet og hans sterke understrekning av Jesu gjenkomst. Ordet "himmeluret" stammer fra hans undervisning fra Johannes Åpenbaring. Fredrik Franson er vekkelsesforkynneren par excellence, og en beder. Men la meg først få gi en kort presentasjon til de som ikke kjenner noe særlig til ham fra før:

Fredrik Franson dro fra Sverige til USA i 1869, for å gjenforenes med sine to brødre, Frans og Eric, som hadde utvandret tidligere. Han reiste sammen med sine foreldre, broren August og halvsøsteren Anna. De slo seg ned i Nebraska. I 1875 ble Fredrik Franson døpt og tillagt en liten baptistmenighet nær hans hjem i Estina i Nebraska. Han forkynte sin første preken i et skolehus som tilhørte denne menigheten. Denne bygningen eksisterer fremdeles.

De neste årene tilbrakte Franson med å reise rundt som evangelist og besøkte flere land. Han følte et behov for mer utdannelse og trening, og ble medlem av Moody Church i Chicago og ble opplært av Dwight L. Moody. Etter endt utdannelse dro Franson tilbake til Nebraska for å virke blant skandinaviske emigranter. I 1879 dro han videre til Utah for å virke blant 30.000 svensker.

To år senere reiser Fredrik Franson tilbake til Sverige. Han virker også i Europa, hvor han treffer pionermisjonæren Hudson Taylor. Taylor er på en misjonsturne hvor han utfordrer folk til å reise til Kina med evangeliet. Fra dette møtet unnfanger Franson visjon om sende misjonærer til ulike europeiske land gjennom ulike misjonsorganisasjoner. Før han forlater det europeiske kontinentet hadde han vært med på å starte seks slike organisasjoner! Samtlige eksisterer den dag i dag og sender fremdeles ut misjonærer! Da snakker vi virkelig om varige frukter av ens arbeid.

Etter å ha kommet tilbake til USA fortsetter Franson å forkynne Guds ord. I 1890 grunnlegger han Scandinavian Alliance Mission i Chicago, som senere får navnet The Evangelical Alliance Mission. Navnet har å gjøre med at Franson ønsket å knytte ulike menigheter sammen, også de små, for at de skulle få muligheten til å sende ut egne misjonærer. 17. januar 1891 reiste de første 35 misjonærene ut.

Fredrik Franson døde bare 56 år gammel. Han etterlot seg en stor arv, hvis frukter vi fremdeles kan se.

I 1974, bare to år etter at jeg ble frelst, leste jeg Emil Larsens biografi: "Franson og himmeluret". Denne boken inneholder også utdrag av en bok Franson skrev med tittelen "Himmeluret". Både Emil Larsens biografi og Fransons utleggelse av Åpenbaringen betydde kolossalt mye for meg, og det var lesningen av denne boken som var en medvirkende årsak til at jeg selv begynte å forkynne Guds ord. Boken inspirerte og utfordret, og jeg husker at en av mine barndomsdrømmer var å bli som Fredrik Franson.

(fortsettes)

Sladder, baktalelse, rykter og manipulerende bønner

I denne bloggposten vil jeg ta opp noe som er et problem i visse sammenhenger, nemlig rykter, ondsinnet sladder og manipulerende bønner. Jeg tenker ikke på det som skjer i verdslig sammenheng, men det som skjer i Guds menighet.

Har Guds ord noe å si om dette?

I aller høyeste grad! Om slike som baktaler, og sprer rykter sier Den Hellige Skrift at deres lønn er døden:

"De ble slike som satte ut rykter, baktalere .... de vil ikke tilgi. Disse kjenner Guds rettferdige dom, og vet at de som driver med den slags, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare det samme selv, men de gir også sin støtte til andre som driver med den slags." (Rom 1,29b-32) Guds ord tydeliggjør alvoret i denne synd når den sier at de troende skal ikke en gang ha bordfelleskap med baktalere i menigheten: "Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror som kaller seg en bror, men er en .... baktaler.... Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer?" (1.Kor 5,11-12)

En del kristne forstår ikke at de går fiendens ærende, når de baktaler andre kristne. Med rette kalles nemlig vår sjelefiende for "våre brødres anklager". (Åp 12,10)

Baktalelse begynner med en dømmende ånd. Vi reagerer på noe, men i stedet for å ta det opp med rette vedkommende, deler vi det med noen annen. Kanskje kommer vi sammen for å be for vedkommende, og begge er vi hjertens enige om at det må være noe med denne personen, og så ber vi om at Gud må endre ham eller henne. Vi ransaker ikke våre motiver for å gjøre det - vi har de edleste motiver! Vi bygger våre antagelser om vedkommende på noe vi har hørt, lest og så skaper vi oss et bilde av denne personen ut fra disse mangelfulle antagelsene. Dette er å be manipulerende bønner, og det er bønner Gud ikke besvarer!

Hva dette handler om er egentlig vår egen stolthet. Vi mener oss berettiget at vi kan snakke om vedkommende i andres påhør. Vi gjør det jo fordi vi er opptatt av menighetens eller Guds rikes sak. Når det så viser seg at våre antagelser ikke stemmer, hva da? Da blir vi baktalere som sier onde og gale ting om våre medsøsken, og tråkker andres ære i støvet.

Ofte er det misunnelse og sjalusi som gjør oss til baktalere. Men vi tror vi handler på Guds vegne: "Ja, den tid kommer da hver den som dreper dere, skal tro at han gjør Gud en tjeneste." (Joh 16,2)

Men vi må ikke glemme at Gud ser alt. "Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for." (Hebr 4,13)

Jesus sa følgende om det som foregår i mørket: "For ingenting er tildekket som ikke skal bli avslørt, eller gjemt som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det dere har talt i mørket, bli hørt i lyset. Og det dere har hvisket i de innerste rom, skal bli rop ut på hustakene." (Luk 12,2-3)

Vi trenger å se alvoret av denne synd, for som Skriften sier: "For vi skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort ved kroppen, etter det han har gjort, enten godt eller ondt." (2.Kor 5,10)

Og ser vi vår synd, trenger vi å bekjenne den for Gud. Kanskje også for mennesker du har forvoldt smerte ved vår baktalelse.

Når det gjelder den sladder, baktalelse og løgn som vi utsettes for fra Kristi fiender, så er det noe vi må regne med som Kristi tjenere. Apostelen Paulus skriver om dette: "Men i alle ting anbefaler vi oss selv som Guds tjenere ... ved ære og vanære, ved onde rykter og gode rykter..." (2.Kor 6,4 og v.8) Når vi utsettes for ryktespredning og ondskap fra denne verden, sier Jesus: "Salige er dere når de håner og forfølger dere og for Min skyld sier all slags ondt om dere, i det de lyver. Fryd dere og juble i glede, for stor er deres lønn i Himmelen. For slik forfulgte de profetene som var før dere." (Matt 5,11-12)

Å be Guds navn, del 5: Yahweh

Navnet Yahweh - yah-WEH forekommer mer enn 6.800 ganger i Det gamle testamente. Du finner det i alle bøkene i Det gamle testamenete, med unntak av Ester, Forkynneren og Salomos Høysang. Det er det hellige, personlige navnet på Israels Gud. Dette navnet ble kun uttalt muntlig, og bare av prestene som tilba i Templet i Jerusalem. Etter ødeleggelsen av Templet i år 70 etter Kristus, ble ikke navnet uttalt i det hele tatt. Adonai ble brukt som en erstatning for Yahweh, eller Jahve som vi skriver det på norsk, der hvor navnet Yahweh forekommer i en bibeltekst. Yahweh er det navnet som er nærest knyttet til Guds forløsende gjerning i historien til det utvalgte folket Israel. Vi kjenner Gud på grunn av det Han har gjort. Når du ber til Yahweh, så husk da at Han er den samme Gud som kommer nær til deg for å frelse deg fra syndens tyranni, på samme måte som Han frelste Sitt folk fra slaveriets tyranni i Egypt. Et nøkkelord i denne sammenhengen er 2.Mos 3,14-15: "Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. Så sa Gud til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren (Yahweh), deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, så skal de kalle meg fra slekt til slekt."

Det finnes flere løfter som er knyttet til navnet Yahweh. La meg nevne to av dem:

"For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot så den ikke blir fanget." (Ord 3,26)

"Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget." (Ord 18,10)

Snille mennesker hjelper til

Det skjer litt av hvert med bønnekoia om dagen. En svært snill bror og venn i Toten Frikirke har tatt på seg jobben med å utvide den ene benken, slik at det blir mulig å legge seg nedpå for å hvile eller sove der. Dette har jeg ønsket meg lenge. Har savnet muligheten til å overnatte, for her er ellers alt jeg trenger, også vinterstid. En Jøtulovn til å holde meg varm, en sovepose, en kjele til å koke tevann, noen bøker i bokhylla, en Bibel og noen nr av National Geographic! Jeg blir så grepet av den kjærligheten og omsorgen som møter oss blant vennene i denne menigheten.

Det andre positive er at flere bruker den. En pastorkollega har vært her mange ganger, samt kona hans og jeg snakket nylig med en kvinne som har en tjeneste som sjelesørger som gjerne ville bruke den av og til. Så fint. Da får flere glede av den og den praktfulle naturen her oppe. Etter at bonden som eier marken her hugget ned en del trær, er det blitt en så vakker utsikt til det lille vannet som ligger nedenfor her.

Nå når snekkerarbeidet er unnagjort, skal jeg ta med meg Poirot opp hit, og så skal vi to tilbringe en dag her oppe. Når det nå blir mulighet til å legge seg nedpå litt, blir det bedre for meg å være her. Hjerterytmeforstyrrelsene gjør meg så sliten, at det er godt å kunne legge seg ned for å sove en stund. Jeg bladde litt i en bok med keltiske bønner, og der fant jeg en bønn som heter "Eneboerens hytte" og deler av den passer i grunnen veldig godt her på Mamre:

"Du gamle, evige konge, jeg ønsker å få bo i en bortgjemt hytte i ødemarken... En vakker kirke med en hvit linduk på alteret, et hjem for himmelens Gud. En bibel omgitt av fire lys, ett for hvert av evangeliene.

En egen hytte hvor vi samles til måltider og snakker muntert mens vi spiser - uten spydigheter, uten skryt, uten vonde ord.

Høner som legger egg som vi kan spise, purre som vokser ved elven, laks og ørret som vi kan fange, og bier som forsyner oss med honning.

Nok til mat og klær, gitt oss av vår himmelske konge, og nok av tid til å sitte og be til Ham."

Bortsett fra det med høner, purre, laks og ørret stemmer det andre!

Å be Guds navn,del 4: Yahweh Yireh

For en tid tilbake startet jeg på en serie hvor jeg presenterer de ulike navnene på Gud, slik de fremkommer på hebraisk. Jeg tar opp igjen denne serien nå, du vil finne de andre artiklene ved å klikke på etikettene. Meningen med disse artiklene er at du kan bruke de ulike navnene på Gud når du ber. De åpenbarer noe av Hans vesen, Hans karakter, Hans personlighet.

Abrahams, Isaks og Jakobs Gud åpenbarer seg som Yahweh Yireh - Den Gud som forsørger

Nøkkelordet her er 1.Mos 22,13-14: "Abraham så da opp, og se - bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herren berg skal han la seg se."

Det hebraiske ordet raah som ordet yireh stammer fra betyr å se. Men det kan også oversettes å sørge for. Siden Gud er den som ser både fremtiden, nåtiden og fortiden, så er Han i stand til å ta del i og sørge for det som trengs. På engelsk har vi et ord som "provision". Det er interessant at dette ordet er sammensatt av to latinske ord som betyr "å se på forhånd".

Når vi ber til Yahweh Yireh så ber vi til den Gud som ser situasjonen vi er i før vi kommer i den, og som er i stand til å sørge for våre behov!

Det er også interessant å merke seg at første gang dette navnet på Gud blir åpenbart, så skjer det på Moria-berget. Hvilket berg er dette? Det er det berget hvor Templet i Jerusalem sto! Det er dette berget som det henvises til i 1.Mos 22,14.

Dette stemmer også veldig godt overens med en profeti om endens tid, hvor det heter i Jes 2,2-3:

"Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedninegfolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opptil Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem."

Vekkelse i det gamle Russland førte til nytt liv i gamle kommuniteter

I dag byr jeg på en virkelig "godbit"! Først et meget sjeldent bilde av en anabaptistisk kommunitet i Ukraina ca 1890. Så en spennende historie.

For 150 år siden levde en liten gutt ved navn Bernhard Harder i en mennonit-landsby i Blumstein i Ukraina. 12 år gammel hadde han mistet sin far. Hans mor gjorde hva hun kunne for å oppdra barna, men Bernhards to eldste brødre kom i lag med dårlige venner, og brakte familien mye sorg. Allerede som barn hadde Bernhard bestemt seg for å bli lærer. Ved store anstrengelser og mye bønn klarte han å gjennomføre utdannelsen ved Mennonite Central School i Halbstadt ved Molochnaya elva. 18 år gammel hører han en evangelist med tysk pietistisk bakgrunn forkynne evangeliet. Bernhard Harder kom i syndenød, ble frelst og fikk frelsesvisshet.

I mange år hadde mennonitene i Russland, beveget seg langt vekk fra sine anabaptistiske røtter, og lenger og lenger inn i død tradisjon. Men nå - under innflytelse fra vekkelser i Europa og Amerika - fant hundrevis av mennesker nytt liv i Kristus, og nye grupper med kommuniteter vokste fram. Alle som sluttet seg til disse kommunitetene ble døpt med full neddykkelse, etter at de hadde avlagt den gode bekjennelsen om tro på Jesus. De måtte først vise at de var ordentlig omvendt til Gud!

De nye gruppene så på de gruppene som hadde vært tidligere som "Babylon", som Herren hadde kalt dem ut fra, og hvis ledere var blinde som ledet blinde. Grusomme historier om synd og læreavvik kom for dagen. I deres vitnesbyrd - flere av dem finnes skriftlig - fortalte de nyomvendte om sine synder, deres ignorering, om det mørket som hadde bundet dem i de gamle sammenhengene, og de vitnet om hvordan Gud hadde fridd dem ut.

De som ønsket å holde seg til de gamle vinsekkene, forsøkte på mange ulike måter å holde Mennonite-kommunitetene i Russland sammen, og ba folk innstendig om å ikke forlate de gamle stiene. Men jo flere tiltak som ble i verksatt mot vekkelsen, jo mer spredte den seg. Den var som en skogbrann som ikke kunne stanses, og berørte etter hvert alle mennonitene og også mange utenfor deres rekker. For alle de som nå var blitt vekket synes det å være klart og tydelig at de nye gruppene var de "gode" , mens de som tilhørte de gamle gruppene, var fortapt.

Bare Bernhard var usikker.

22 år gammel giftet han seg og en god del år senere ble han valgt til å bli pastor for en av de gamle gruppene. Han preket på en kraftfull måte og mange kom til tro på Herren. Men de som ble frelst, gikk over til de nye gruppene. De ble oppbrakte på Benhard for at han ikke gjorde det samme. "Hvorfor kaster du bort tiden din, og det talentet Gud har gitt deg," sa de. "Hvorfor går du ikke hele veien med Gud, er det forfølgelsen du vegrer deg for?"

Men Bernhard var ikke redd, bare spørrende. Han setter seg ned for å skrive et brev til noen venner på Krim-halvøya, Johann Fast var hans navn. Her forteller han:

"Nye grupper kan skinne strålende, lik halm som brenner, til å begynne med. Men hvis brannen skyldes personlige ambisjoner, sterke følelser, eller ved å vektlegge en læresetning fremfor de andre, varer det vanligvis ikke så lenge. Medlemmer av nye sammenhenger er veldig opptatt av sine barneleker, akkurat som et barn som er opptatt av den lille gyngehesten sin, men så blir de lei av den. Og det som var nytt blir med tiden et nytt rituale, en annen død tradisjon. Så, når alle har sluttet å kaste møkk på hverandre, og begeistringen dør ut, så er vi tilbake der hvor vi var, og ingenting er vunnet for Guds rikes sak."

Bernhard la merke til at medlemmene av de nye gruppene var ikke mer nøye med måten de levde på, enn medlemmene av de gamle gruppene. Faktisk var mindre nøyeregnende, og mer verdsliggjorte. De var opptatt av å få mennesker frelst, men ikke så veldig opptatt av å disippelgjøre dem. Heller ikke var de særlig opptatt av å være en del av Kristi kropp, og underordne seg den. De var mest opptatt av å fortelle om sin egen frelse, og hadde mindre behov for hverandre, og ønsket heller ikke noen regler eller struktur innen menigheten, og ønsket ikke å stå til ansvar for hverandre. Det som betydde noe for dem var å se mennesker frelst, og døpt, uke etter uke.

Ble så Bernhard en surmaget kritiker av det hele, og en fiende av de nye gruppene?

Nei, langt der i fra. Så lenge han levde var han vennlig mot alle og besvarte alle kravene og utfordringene med milde ord. På samme tid tok han kritikken fra de nye gruppene seriøst, og arbeidet dag og natt for å løse problemene i de gamle gruppene. Etter at deres ellevte barn var født, døde hans kone Katherina. Et år senere giftet han seg igjen, og fikk tre barn til med sin nye kone. Bernhard oppdro sin familie slik at de ble gudfryktige mennesker, brennende for Herren. Flere av hans sønner ble forfattere og lyrikere, som han selv. Bernhard skrev 600 sanger, mange av dem ble publisert i hans levetid. Så lenge han levde reiste han det gamle Russland på kryss og tvers, fra Sibir til Svartehavet for å forkynne, han kunne ofte ha fire møter om dagen! Etter hvert som barna vokste til, og kunne ta ansvar på gården de hadde, tilbrakte han mer og mer tid på reisefot. Det kunne være snakk om måneder ad gangen. Han startet blant annet kommuniteter i St.Petersburg og Sentral-Asia!

En kald høstdag i 1884 ble han syk og døde bare noen få dager senere. Tusenvis av mennesker. både fra de nye og de gamle gruppene, sørget over hans død. Han hadde inspirert dem begge. De sang hans sanger. Og sangene synges den dag i dag, ikke bare i Russland, men i Tyskland, Canada, Mexico, USA, Sør-Amerika og Australia!

Guds evige løfter til Israel, del 1

Jeg skrev om dr. teol Ingulf Diesen i går. I forbindelse med søndagens ettermiddagsmøte sa han: "Alle som elsker Bibelen, og tror at Bibelen er Guds evige ord, de elsker også Israel."

Jeg tror Diesen har helt rett. De siste dagene har jeg arbeidet en del med Guds løfte til det jødiske folk. Det har sammenheng med at jeg skriver en bok om Abraham. Gjennom å lese de bibelske løftene på nytt, kjenner jeg på en dyp takknemlighet for at jødenes og vårt forhold til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er bygget på en evig pakt.

Israels rett til å eie Kanaan er nemlig grunnlagt på guddommelige løfter. Og det er ikke et løfte som Gud har gitt bare èn gang. Han har gitt det gang på gang, og forsikret Abraham og hans etterkommere et løftesland:

"Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!" (1.Mos 12,1)

"Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet." (1.Mos 12,7a)

"Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står - mot nord, mot syd, mot øst, mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt FOR ALLE TIDER." (1.Mos 13,14-15)

"Og han sa til ham: Jeg er Herre, som førte deg ut av kaldeernes Ur for å gi deg dette landet til eiendom." (1,Mos 15,7)

"Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egyptens elv like til den store elv, floden Frat..." (1.Mos 17,18a)

"Jeg vil gi deg og din ætt etter deg det land hvor bor som fremmed, hele Kanaans land, TIL EVIG EIENDOM. Og jeg vil være deres Gud." (1.Mos 17,8)

"Herren, himmelens Gud, som tok meg bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, og som talte til meg og lovte meg med ed, og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet..." (1.Mos 24,7)

Disse guddommelige løftene ble også gitt til patriarkene Isak i 1.Mos 26,3: "For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far." Og til Jakob: "Og se, Herren stod over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt." (1.Mos 28,13)

Løftet Gud har gitt er bekreftet av Moses i 2.Mos 6,4: "Jeg opprettet min pakt med dem og lovte å gi dem Kanna'ans land, det landet de bodde i som fremmede." De er gjentatt i Salmene: "Han stadfestet den som en rett for Jakob, SOM EN EVIG PAKT for Israel. Han sa; Til deg gir jeg Kana'ans land TIL ARV OG EIENDOM." (Salme 105,10-11) Og løftene de finnes i alle de profetiske skriftene, som her i Esek 28,25: "Så sier Herren! Herren: Når jeg samler Israels hus fra de folk som de er spredt blant, da vil jeg hellige meg på dem for folkenes øyne. Og de skal bo i sitt land, det som jeg gav min tjener Jakob."

Vi snakker altså om Guds evige løfter. De har ikke Gud endret på.

Viktig bidrag til å forstå det som skjer i Midt-Østen

Skal man holde seg a jour med det som skjer i Midt-Østen, kommer man ikke utenom et abonnement på Karmel Israels Nytt! Hos oss kaller vi den bare "lokalavisen fra Israel", og vi leser den fra første til siste side! Vidar Norberg som er redaktør for avisen, er plassert i Jerusalem og gjør en glimrende jobb. Avisen som kommer hver 14. dag bringer både nyhetsstoff, reportasjer, bibelundervisning, leserbrev. Her får man kunnskap og innsikt, som andre medier ikke gir deg. Med den vridningen som norske medier gir på situasjonen i Israel, er Karmel Israels Nytt et viktig korrektiv. Planlegger du en reise til Israel driver Karmel-Instituttet, som utgir Karmel-Israels nytt to overnattingssteder: Bet Norvegia i Jerusalem og Sjømannskirken i Ashdod. Karmel-Instituttet driver også et nettsted: www.karmel.net Her finner du oppdaterte nyheter og kommentar-artikler

Israelske myndigheter river bondegård i Kirjat-Arba

Hva ville du sagt om huset ditt som du har bodd i - i over 10 år - ble revet ned? Av soldater og politi, midt på natten.

Det skjedde med den jødiske familien Federman på lørdag - på sabbaten! Etter ordre fra israelske myndigheter!

I dag tidlig, da jeg åpnet epostmappa mi, lå det et brev fra David Wilder, talsmann for det jødiske samfunnet i Hebron. Han forteller om det som skjedde. Mens jeg leste de triste nyhetene fra Løfteslandet, tenkte jeg: Hvor har jeg lest om Kirjat-Arba, for det var der bondegården til familien Federman lå? Jo, i 1.Mos 23. Der kan vi lese om Sara, Abrahams hustru, som dør. "Så døde Sara i Kirjat-Arba, det er Hebron, i Kanaans land, og Abraham kom for å sørge over Sara og gråte over henne." (1.Mos 23,2)

Tenk det. På selveste sabbaten river israelske myndigheter gården til en jøde som har bosatt seg på jødisk jord, i det vi virkelig kan kalle jødisk kjerneområde. Du husker sikkert at Abraham kjøpte et jordstykke her, betalte det og fikk skjøte på det, til gravsted. Det viser at nåværende regjerning, som nå går av, virkelig ikke bryr seg verken om sin historie, eller om Guds løfter.

David Wilder forteller at han ble vekket av at mobiltelefonen hans ringte klokken 01.00 om natten. En venn av ham, Orit Struck, fortalte at hundrevis av politimenn og soldater hadde tatt oppstilling utenfor bondegården til Federman-familien. Denne gården ligger mellom Kirjat-Arba og Ramat Mamre, fem minutter utenfor Hebron. Da David Wilder kom til Ma'arat HaMachpela, den eneste veien som fører ut til Kirjat-Arba, var den stengt av politiet. Hele området var forseglet. Ingen skulle komme seg inn til Federmans for å hjelpe dem.

Klokken halv to ble de to husene på gården stormet av politiet. Sinai Tur og hans kone Rivka fikk beskjed om at de hadde syv minutter på å komme seg ut. Men før de kom så langt, hadde soldater tatt seg inn gjennom soveromsvinduene. Noam, en av de som bodde der, og hans datter Isca 16 år gammel ble umiddelbart arrestert, uvisst av hvilken grunn.

De to familiene som bodde på denne bondegården er nå hjemløse. Alle deres eiendeler ble også ødelagt.

Elisheva Federman forteller at de ikke engang fikk med seg barnas bøker. Alt de hadde samlet gjennom 18 års ekteskap ble ødelagt av den israelske hæren i løpet av noen minutter.

En bønn for å ta på seg den åndelige rustningen

Den lutherske presten og sjelesørgeren Bengt Pleijel (bildet) fra Sverige, har skrevet en bønn om hvordan man tar på seg den åndelige rustningen som apostelen Paulus omtaler i Efeserbrevet kapitel seks. Mer enn noensinne kjenner jeg på viktigheten av å ta på den den åndelige rustningen hver eneste dag om vi skal bli "stående etter å ha overvunnet alt", som Skriften taler om:

"Før du kler på deg, trenger du å vaske deg. Gå til korset og legg fra deg din synd, bekjenn at du har dvelt ved syndige tanker, så som vantro, løgn, ulyst.... Hold fast ved løftene om forlatelse for Jesu skyld. Deretter tar du på deg hele den åndelige rustningen under bønn, i det du ber:

Jeg takker deg, Herre, for FRELSENS HJELM som beskytter hjernen min mot alle onde inntrykk, og bevarer mine tanker i Kristus.

Jeg takker deg, Herre, for RETTFERDIGHETENS BRYNJE som beskytter meg mot Satans knep som vil få meg til å fremheve meg selv, og bevarer meg i Kristi rettferdighet,

Jeg takker deg, Herre, for SANNHETENS BELTE som beskytter meg mot løgn og bevarer meg i Kristus, som er sannheten.

Jeg takker deg, Herre, for BEREDSKAPS SKO som beskytter meg mot å ønske lettelse, mot min engstelse, og bevarer meg i Jesus Kristus. Ved sin Hellige Ånd gir Han meg ny vilje og hjelper meg til å gå med faste skritt gjennom livet.

Jeg takker deg, Herre, for TROENS SKJOLD som beskytter meg mot Satans vantrospiler og bevarer meg i Guds løfter.

Jeg takker deg, Herre, for ÅNDENS SVERD som er Guds levende og kraftige ord og det eneste våpen jeg får anvende i kampen for Guds rike.

I tillegg til dette ikler jeg meg medfølelse, vennlighet, ydmykhet, mildhet, tålmodighet, saktmodighet og vilje til å tilgi. Jeg bekjenner Jesus som min Frelser og Herre og tegner derfor med korsets seierstegn.

Om du klikker på etikker på "den åndelige rustningen" kommer du til en serie med artikler hvor jeg har sett på hver den av den i lys av Guds ord.

Trofasthet i liv, tjeneste og for Bibelen

Jeg må innrømme at jeg var litt mer bevende da jeg gikk opp på talerstolen i Toten Frikirke i går formiddag enn det jeg er til vanlig. Nede i salen satt nemlig Ingulf Diesen, dr. teol, bibeloversetter, pastor i mer enn 60 år, kirkehistoriker, grunnlegger av et teologisk seminar - og et av mine store forbilder! Og her skulle jeg preke over Salme 131 - en salme han har oversatt fra hebraisk i forbindelse med bibeloversettelsen "Bibelen - Guds ord", og jeg skulle innom biskop Ignatios av Antiokia. Ikke så underlig kanskje at jeg var litt nervøs.

For meg har Ingulf Diesen vært, og er en åndelig farsskikkelse. På ettermiddagen dro jeg for å høre ham preke, et annet sted, i nabokommunen. Selv om han snart fyller 80, har et slagtilfelle bak seg, diverse hjerteproblemer, er han like vital. Brennende ivrig for Guds rike, for misjonens sak. Tenk om jeg kunne være lik ham når jeg blir 80!

I 1974 -to år etterat jeg ble frelst - leste jeg hans bok: "Er Bibelen Guds ord?" Den ble bestemmende for mitt liv. Etter å ha lest den, hadde jeg gjort opp min sak med Gud når det gjaldt Hans ord. Fra da av har jeg sett på Bibelen som Guds evige, ufeilbarlige, autoritative, inspirerte og evig gyldige ord - og jeg har aldri tvilt på at det forholder seg slik. Å møte Ingulf igjen og finne at han har like stor tro på Guds ord som den gang han skrev denne boken, er både inspirerende og oppløftende. Som Diesen sa det selv i sin tale på Tabor i går kveld; "Det er morsomt å være på vinnerlaget! De menighetene som tror at Bibelen er Guds ord er de menighetene som har framgang og vekst. Jeg vil ikke rote bort livet mitt på noe som ikke er på den seirende siden!"

Ingulf Diesen kunne fortelle at han nylig har vært i Armenia, og var dypt rørt over å se Guds verk der. Både blant den armensk ortodokse kirken, og blant en forholdsvis nystartet menighet av mer pinsekarismatisk stil. Denne menigheten har på få år vokst fra ingenting til 3000 medlemmer. Ingulf fikk preke i tre møter den helgen han var der, og 58 mennesker ble frelst! Han fortalte også levende om svensk-amerikaneren og misjonspioneren Fredrik Franson som kom til Armenia. Det skal jeg komme tilbake til i en senere artikkel. Jeg planlegger en serie med artikler om Fredrik Franson på denne bloggen.

Ingulf Diesen har ivret for Den Evangeliske Allianse i alle år. I år har Den Evangeliske Allianse vært i Norge i 150 år. Jeg ante ikke at det gikk an for enkeltpersoner å bli medlem, jeg trodde det bare var menigheter som kunne melde seg inn. Nå skal jeg sannelig melde meg inn, for i trosgrunnlaget heter det om Guds ord:

"Vi tror at Den hellige skrift, slik den er gitt oss av Gud, er guddommelig inspirert og ufeilbar og at den er den øverste autoritet i alt vedrørende tro og adferd."

Det passer meg i grunnen veldig bra, for det tror jeg også!

Måtte vi få ha Ingulf Diesen i blant oss i mange, mange år ennå, like vital, og glødende engasjert som nå. Vi har ikke mange av hans kalliber i Norge, vi er veldig fattige på åndshøvdinger. Måtte Gud i sin nåde reise opp flere!

Et tips til slutt: Hermon forlag har utgitt Ingulf Diesens selvbiografi: "Av bare nåde" i sitt andre opplag. Den har nettopp kommet ut i disse dager. Du får kjøpt den i din bokhandel, eller via http://www.hermon.no/ Den er herved anbefalt på det varmeste

Vil du være med på å be for Inger Hava Katz?

28. juli var ett år siden den jødiske bibellæreren og anabaptisten Art Katz døde. Arthur Katz ledet en liten kommunitet som kalles Ben Israel. Denne kommuniteten ligger i Minnesota. Hans kone, Inger Hava Katz, er opprinnelig dansk. I et nyhetsbrev fra hennes datter får vi nå vite at Inger er svært alvorlig syk. Hun har kreft, og det er nå et spørsmål om kreften kan ha spredt seg til beinmargen. Inger ønsker ingen behandling lenger. Alle medisinene hun har fått har tært slik på kroppen, at hun orker ikke mer. Hun har lagt sitt liv i Herrens hender. Herren kjenner også de store utgiftene hun har til den behandlingen hun har fått. Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere til å be for denne trofaste Herrens tjenerinne. Inger Hava Katz har drevet et humanitært arbeid i Israel, spesielt for å hjelpe palestinsk-arabiske barn. Det er et viktig arbeid for å hjelpe noen av de fattigste av de fattige. Selv har jeg fått mye hjelp og inspirasjon gjennom den grundige bibelundervisningen til Art Katz, ikke minst hans undervisning om den apostoliske og profetiske tjenesten, og om Guds plan for menigheten. Mye av hans undervisning om dette finnes på Internett og er absolutt verd å lytte til. Søk på Sermon Index og du vil finne mye der.

Kongene fra Østen, Antikrist og verdens økonomiske krise, del 2

I forrige artikkel så vi på skriftstedene i Åpenbaringen som taler om "kongene fra Østen" (Åp 16,12) som skal være med på å angripe Israel i endens tid. "Og han samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon." (v.16)

Finnes det noen andre henvisninger til disse kongene fra Østen i Bibelen?

I Jesaja 49,12 finner vi et av skrifstedene som forteller oss at jødene skal vende tilbake til løfteslandet, Israel. "Se, disse skal komme langveis fra. Se! De kommer fra nord og noen fra vest, andre fra Sinimlandet."

Konservative bibelforskere mener at Sinimlandet er det samme som Kina. Vi vet også at det befinner seg mange jøder i Kina, som ennå ikke har vendt tilbake til Israel.

En av de mer kjente bibelhistoriene handler om de vise menn, de kom jo "fra Østerland". (Matt 2,1) Helt fra den tidlige kirkens historie har det vært en vanlig oppfatning at disse vismennene kom fra et område øst for Eufrat, sannsynligvis fra det gamle Persia. Vismennenes persiske hærkomst ble støttet av menn som Clement av Aleksandria, Diodoros av Tarsus, Johannes Chrysostomos og Cyril av Aleksandria. På en eller annen måte har håpet og det profetiske ordet om Messias nådd det fjerne Østen. Disse vismennene kom for å hylle Jesus.

Hos profeten Daniel finner vi også profetiske ord om en konge i Middelhavsområdet som tar del i en militær konflikt med kongen fra Sør, kongen fra Nord og med militær støtte fra øst. Du kan lese om dette i profeten Daniel kapitel 11. Kongen det her er snakk om er mest sannsynlig Antikrist. Han er leder for et revitalisert Romerrike. Det er svært interessant at Frankrikes president ivrer for dannelsen av et tistatsforbund rundt Middelhavet, og de første møtene for å få dette til, er allerede holdt!

Noen som påstår at vi lever i kjedelige tider?

En guddommelig besøkelsestid

Vekkelse er noe forunderlig. Mange har forsøkt å definere hva det er. Richard Owen Roberts (bildet), president for og grunnlegger av International Awakening Ministries kaller det for en guddommelig besøkelsestid. Jeg synes det er en veldig god beskrivelse. Å, hvor vi trenger en guddommelig besøkelsestid! Richard Owen Roberts, som begynner å bli en aldrende mann, hører med til de gode, gamle vekkelsesforkynnerne som det er en glede for meg å presentere på denne bloggen.

La meg fortelle litt om hans bakgrunn: Han er født i Schenectady, New York og fikk sin utdannelse ved Gorden College, Whitworth College og ved Fuller Theological Seminary. Han har vært pastor for menigheter i Idaho, Oregon, Washington og California. Gjennom disse årene tjente han innen det som kalles Conservative Congregational Christian Conference, og grunnla også to menigheter i Albany. Siden 1985 har han og hans familie bodd i Wheaton Illinois området. Han har arbeidet for Billy Graham organisasjonen, blant annet med å bygge opp biblioteket ved Billy Graham senteret. Her har han bidratt med sitt eget bibliotek bestående av 9000 bind! Bøker som hovedsaklig handler om vekkelse. Han har selv skrevet mange av dem.

Det er ikke mange igjen av Richard Owen Robets kaliber i dag. Derfor trenger vi å be om at Gud reiser opp andre, som kan føre stafettpinnen videre, som brenner for vekkelse. Jeg tror Gud fortsatt vil sende vekkelse. Vi trenger det mer enn vi aner. Men jeg tror ikke lenger på noen vekkelse som kommer til å føre til at hele verden blir omvendt. Bibelen forteller at det motsatte vil skje. Det kommer et stort frafall fra sann bibelsk kristentro. Men jeg tror at Gud kan sende vekkelser som vil berøre byer og landsbyer, og som vil føre til at mange mennesker blir vunnet for evigheten. Vi trenger det desperat i Norge, i Skandinavia, i Europa.

Om du kan spandere en time og enogtyveminutter vil jeg anbefale at du ser på denne linken:

http://sammytippit.org/heart-cry-for-revival-conference-2006-video/richard-owen-roberts-divine-visitation-unrec.html

Nettsiden til Richard Owen Roberts finner du her:

http://www.internationalawakening.org/index.htm

Jeg tror du, i likhet med meg, vil finne mye til velsignelse, oppbyggelse og som vil utfordre til bønn, selvransakelse og en ny lidenskap for Jesus.

Viktig melding til bloggens lesere

www.martyrkirkensvenner.blogspot.com er oppdatert. Jeg advarer mot MEGET STERKE bilder fra forfølgelsen av kristne i Orissa, India. De verste bildene er gjengitt nederst, og alle bildene er gjengitt uten tekst. De taler for seg om de grusomhetene de kristne i Orissa utsettes for. Tusenvis er drevet på flukt, mange er drept, mishandlet. La oss be! Jeg har vært i tvil om bildene burde offentliggjøres, men er kommet til at det er forsvarlig så lenge folk blir advart på forhold. Dette er virkeligheten for våre brødre og søstre i India. Hvorfor skulle vi skånes for den?

La oss glede og fryde oss over Guds ord!

Mandag denne uken startet Torahens gledesdag, den siste av en hel rekke med jødiske høytider som er blitt feiret og markert den siste måneden. Jeg glemmer ikke første gangen jeg var i Jerusalem og opplevde Shimchat Torah - ringdansen hvor Torah-rullene holdes høyt opp i luften. Den gleden og begeistringen det da gis uttrykk for over Guds ord, burde misunne enhver kristen! Tenk om vi holdt Guds ord i ære, og ga uttrykk for vår glede over at vi har fått del i Guds ord! I mange menigheter i dag har folk ikke med seg Bibelen på gudstjenesten eller møtet engang.

På Shimchat Torah synges det sanger som uttrykker glede over Guds lov. Jeg tenker på de profetiske ordene fra Jesaja:

"I de siste dager skal det skje: Berget der Herrens hus står, skal være grunnfestet på toppen av fjellene. Det skal være opphøyet over høydene. Alle folkeslag skal strømme til det. Mange folk skal dra av sted og si: 'Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus. Han skal lære oss sine veier, og vi skal vandre på Hans stier.' For fra Sion skal loven utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,2-3)

Hele byen Jerusalem gleder seg på Torahens gledesdag. Fra Vestmuren (Klagemuren) lyder det glade sanger, det samme i byens synagoger. Store deler av folket tar del. Og det fortsetter ut over uken.

Jeg tenker: Om vi kristne hadde avsatt en hel uke til å fryde oss over at vi har fått del i Guds ord, da ville vi nok sett endringer i blant oss, til det gode. Vår eneste redning er at vi vender tilbake til Guds ord, grunner på det og handler deretter!

Kongene fra Østen, Antikrist og verdens økonomiske krise, del 1

Bibelen omtaler ulike maktkonsentrasjoner i endens tid. En av disse er "kongene fra øst". Om disse leser vi i Åpenbaringsboken:

"Så tømte den sjette engelen sin skål ut på den store elven Eufrat og vannet i den tørket opp, SLIK AT VEIEN FOR KONGENE FRA ØST SKULLE RYDDES .... Han samlet dem sammen på stedet som på hebraisk kalles HARMAGEDDON." (Åp 16,12 og v.16)

Det originale greske ordet som oversettes med "øst" er bokstavelig anatoles heliou som betyr "den stigende sol". Dette var en gammel beskrivelse for de orientalske folkeslag og nasjoner. Apostelen Johannes ser i sine syner en enorm horde med soldater som samler seg ved elven Eufrat og kaller dem "kongene fra Øst". På denne måten profeterer han om en enorm orientalsk hær som reiser seg for å gå til krig i Midt-Østen. Vi kan også lese om dette i Åp 9:

"Så blåste den sjette engelen som hadde basunen: Løs de fire englene som er bundet ved den store elven Eufrat. De fire englene ble så løst, de som ble holdt ferdige til den timen og dagen og måneden og året da de skulle drepe en tredjedel av menneskene. Tallet på rytternes hær var to ganger ti tusen ganger ti tusen. Jeg hørte tallet på dem. Og slik så jeg hestene i synet: De som satt på dem, hadde brynjer i flammende rødt, hyasintblått og svovelgult. Og hestenes hoder var som løvehoder. Og det kom ild, røyk og svovel ut av munnen deres. For kraften deres er i munnen og halene. For halene deres er som slanger som har hoder. Og med dem gjør de skade. Men resten av menneskeheten, de som ikke ble drept ved disse plagene, omvendte seg ikke fra sine henders verk, slik at de sluttet å tilbe demoner og avgudsbilder av gull, sølv, kobber, stein og tre, slike som verken kan se eller høre eller gå. Og de omvendte seg ikke fra sine drap eller fra sin trolldom eller fra sin kjønnslige umoral eller fra sine tyverier." (Åp 9,13-21)

Vi lever virkelig i høyprofetiske tider. Den verdensomspennende økonomiske krisen vi nå ser gripe om seg i stadig større omfang, kan bane veien for Antikrist. Vi står overfor en mulig krig mellom Iran og Israel. Det skjer en skremmende utvikling i Russland, og det arbeides for å etablere en ny union på det gamle Romerrikets grunn. Midt oppe i alt dette må vi ikke glemme at Bibelen også taler om noe som skal skje i øst.

En av de store og betydningsfulle endringene som det 20 århundre brakte var en politiske og militære oppvåkning av Orienten. De store asiatiske nasjonene øst for elven Eufrat, som hadde sovet i århundrer, våknet til live og vi så dette området bli til en hovedfaktor i verdensmålestokk. Asia kastet av seg vestlig overherredømme, og Kina har vokst til en gigant. India har reist seg, og er blitt en atommakt. Japan har opplevd intet mindre enn en industriell revolusjon, Indonesia viser kraftige muskler med sitt muslimske styre. Men frem til nå har ikke de store nasjonene i Øst-Asia hatt noen viktig rolle å spille i Israels historie. Det vil snart endre seg!

Den vestlige verden våknet brutalt 7. desember 1941, da Japan angrep Pearl Harbor. I månedene som fulgte, dominerte Japans hær, marine og flyvåpen den asiatiske scene. Det var bare når amerikanerne satte inn all sin militære makt, at Japan ble tvunget i kne. Men Japans fall ble fulgt av det røde Kina som reiste seg, og av et India som ristet av seg Det britiske samveldets makt.

En dag i nær framtid vil vi oppleve oppfyllelsen av profetien hos Sakarja:

"På den dagen skal det skje: Jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som vil løfte henne bort, skal sannelig bli flerret opp, selv om alle jordens folkeslag er samlet mot henne." (Sak 12,3)

Den dagen vil kongene fra Øst vise seg. Den dagen kan være mye nærmere enn vi tror. I neste artikkel skal vi se nærmere på profetien om kongene fra Øst, om den orientalske konfederasjonen og hvilken rolle den verdensomspennende krisen kan spille i alt dette.

(fortsettes)

"I Noahs dager giftet menn seg med menn" og dommen falt

Jesus sammenligner Noahs dager med den tiden som skal gå forut for Hans gjenkomst. Han snakker om dette i sin store eskatologiske tale gjengitt i Matt 24,37-39:

"Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. For i dagene før vannflommen spiste og drakk de, giftet seg og ga til ekte, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Og de forsto ingenting før flommen kom og tok dem alle bort. Slik skal det også være ved Menneskesønnens komme."

I følge rabbi Aryah Spero, som har gransket den babylonske Talmud, giftet menn seg med menn på Noahs tid! Dette var da også en av årsakene til at Gud dømte verden gjennom syndflommen.

Det var altså ikke bare Sodoma og Gomorra som ble dømt på grunn av homoseksuell adferd!

Rabbi Spero sier at talmudtekstene avslører at før syndfloden kom "begynte man å skrive ekteskapskontrakter mellom menn."

"Faktum er," sier rabbi Spero, at tekstene indikerer at at dette ikke var dråpen som fikk begeret til å flyte over, men snarere var selve synden. Det var motsatt av det som var Guds hensikt med skapelsen, så motsatt av Guds naturs ordninger, at Gud måtte begynne på nytt."

Om Rabbi Spero's opplysninger er korrekte stilles Jesu ord om Noahs dager i et enda skarpere lys. Det viser også alvoret i den situasjonen Norge har kommet i, med den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven. Sverige er i ferd med å havne i samme alvorlige situasjon som oss, om ikke Gud sparer Sverige.

En ny syndflod kommer ikke, men Gud kommer likevel til å dømme verden.

Apostelen Peter skriver:

"Han sparte heller ikke den gamle verden men bevarte rettferdighetens forkynner Noah - selv den åttende - den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden. Og han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden." (1.Pet 2,5-6)

Det er virkelig grunn til å våke og be i en tid som vår. Jesus kommer snart igjen!

Er sammenbruddet i økonomien Guds dom over nasjonene?

24.-28 november samles European Prayer Forum (EPF) i Bukharest i Romania. Etter planen vil jeg være der sammen med to andre norske forbedere. Lederen for EPF, generalsekretæren for Assemblies of God i Romania, min gode venn Ioan Peia, skriver i en epost til meg i går om den svært alvorlige situasjonen Europa nå er kommet i.

"Når Herren ba oss om å kalle sammen Europas bønneledere for å våke i Hans nærvær, tilbe og gå i forbønn, forsto vi at noe betydningsfullt ville inntreffe og som eldste i byportene for vårt kontinent så må vi få klarhet i det som er Hans vilje, og så dele dette med Menigheten. De internasjonale hendelsene de siste månedene har likevel overgått alt vi har forventet. Vi lever virkelig i de siste tider, og vi trenger vi vite hva som er Guds vilje for våre nasjoner. Det er ikke en tid for å organisere bønnekonferanser slik vi har gjort det tidligere, men å lytte til hverandre om det Herren har for vår tid, dele det og be profetisk."

Ioan Peia spør om vi nå står overfor store omveltninger mellom øst og vest:

"Er dette tiden for store omskiftninger i lederskapet mellom Østen og Vesten? Er denne uventede økonomiske krisen et tegn på at USA vil kollapse som supermakt, og at dette vil føre til at en ny økonomisk leder vil stå frem (Kina?)? Er dette tiden da vi vil oppleve oppfyllelsen av det profetiske ordet som ble gitt til European Prayer Forum i desember 2006, som handlet om kommunismens sammenbrudd i Kina? Hvordan vil den kinesiske menighet respondere på den enorme utfordringen det er å reise seg fra en undergrunnstilværelse til å bli den del av Kristi legeme som vil ha størst innflytelse i verden?

Hvordan vil sammenbruddet i det amerikansk babylonske systemet berøre vårt kontinenet, ja hver eneste nasjon? Er sammenbruddet i den amerikanske økonomien et resultat av Guds dom relatert til det som skjer i Midt-Østen, og spesielt i Israel? Hvordan vil en krig mellom Iran og Israel berøre en hel verden?

Vi vet at Herren kaller oss til å stå sammen med Ham og bli mennesker som endrer historien. Hva er det Herren ønsker at Menigheten skal gjøre i hver nasjon i disse tider med trengsel? Er dette tiden for begynnelsen av Guds store dom over nasjonene? Det kommer mange profetiske som handler om dom over menigheter og nasjoner som USA, Russland, Kina, India, det sørlige Asia. Hva med Europa?"

Spørsmålene er mange. Nå er tiden der for å søke Herren. Vil du hjelpe oss til å be for reisen til Romania. Den kan vise seg å bli mer strategisk enn vi hadde tenkt. På samlingen i november kommer vi til å møte bønneledere fra hele Europa. Mange av disse har jeg samarbeidet med i mange år. Vil du også være med på å be om at vi skal få skaffet til veie de pengene vi trenger for å klare reiseutgiftene?

Vær selv en helligdom og et levende ikon

Jeg holder på å lese en brevsamling fra GULAG arkipelet, det sovjetiske slaveleirsystemet. De som skriver disse brevene er ortodokse prester, munker og biskoper. Brevenes mottagere er de menneskene som har søkt deres åndelige råd. En av de som skriver er biskop German. Han ble forvist til det nordlige Russland i 1923, og satt i arbeidsleire i Volokolamsk, så i Sentral-Asia, før han havnet i den grusomme Solovki-leiren. Derfra gikk veien til Sibir, hvor han befant seg til han forsvant i 1937.

Til en kvinne ved navn Vera skriver han om de vanskelige tidene de opplever, blant annet hvor vanskelig det er å finne en kirke å kunne gå i. Til Vera skriver han:

"Vær nå selv en slik helligdom og et levende ikon."

Så skriver han gripende om de stjålne øyeblikkene de har i fangeleiren til å møtes: "Varmt og koselig blir det når jeg tenner smålampene og vi samles i Hans navn, fem av oss: To biskoper, en prest og to søstre. Hvor skrekkelig det ville ha vært om vi ikke hadde hatt denne glede."

En annen brevskriver er presten Anatolij Sjurakovskij. Han ble arrestert første gang i 1923 og sendt i forvisning. Etter et år og ni måneder kunne han vende tilbake til Kiev. I 1930 fulgte en ny fengsling, og han var i fangenskap til han døde av tuberkulose 10. oktober 1939.

"Jeg blir minnet om den tiden jeg satt i isolasjon i fire måneder, da jeg ikke bare var alene, men da jeg heller ikke hadde en eneste bok. De dagene glemmer jeg ikke så lett....De kjærtegn Gud gir oss på lidelsens reise, lar oss ane noe av den grenseløse glede og nåde som venter oss på vår himmelske Fars fang. Du husker hvordan vi tre på de førti martyrers dag leste lovsangen og Hellige Basilios den Stores ord: Skremmende er vinteren, dog søtt er paradiset, smertefullt er kulden, dog salig er evigheten."

Fader Anatolij minnes den hellige Ignatios, biskop av Antiokia, død 110, på vei til Rom for å dø som martyr:

"Etter et langt liv skrev han på veien til Roma: 'Nå først begynner jeg å bli disippel.' Jeg skulle så gjerne begynne å lære, så jeg kunne si med ham: - etter så lange, og akk, så overflatiske år: Jeg begynner å bli disippel. I mitt hjerte tror jeg at underet da vil skje, og at den smertefulle, men vidunderlige lidelsens gave vil bli virkelighet."

Jeg leser disse brev, og kjenner hvor mye jeg har å lære, av disse som har betalt en så høy pris for å følge Jesus.

På vei til Rom?

Alle veier fører til Rom, heter det i et ordtak. Og slik vil noen ha det til å være, når de leser om, eller hører om mennesker, som ber tidebønner, har ikoner på veggene eller uttaler seg positivt om f.eks Peter Halldorf, snakker om kontemplasjon eller Jesusbønnen, eller til og med er del av en kommunitet. Jeg har støtt på noen i det siste som hardnakket påstår, og kommer med bekymret meldinger til noen av mine venner, om at jeg er i ferd med å bli katolikk! Jeg merker kulden fra noen som vegrer seg for å hilse på meg av denne grunn.

Nå kan jeg betro disse og alle bloggens lesere at jeg slett ikke er på vei til Rom, heller ikke er jeg noen "skap-katolikk". Jeg har heller ikke gått i den nå etterhvert så berømte "tenkeboksen", hvor man kommer ut igjen ribbet for tidligere konservativt bibelsyn.

Men jeg legger ikke skjul på at jeg har en sterk lengsel etter den kristne tros originalutgave. Hos den tidlige kirkens skrifter, hos ørkenfedre og ørkenmødre, russiske staretser, blant munkene på Athos, eller fra de keltiske områdene, har jeg funnet noe slitesterkt, velprøvd som jeg tror vi i vår rotløse, selvdyrkende individualistiske tid trenger. Som årene har gått er jeg blitt så inderlig lei av protestantismens, og ikke minst pinsekarismatikeres fokusering på stadig nye trender, oppsplitting i nye grupper, det heseblesende jaget etter aktiviteter og underholdning. Den ene mener så, og den andre slik. Og blir vi ikke enige, nei da starter vi en ny menighet, litt lenger ned i gata. Vi leser alle Bibelen, men kommer frem til svært så ulike standpunkter. Alle kan ikke være rett. Som om ikke dette var nok, så merker vi og erfarer vi et stort frafall fra troen fra mennesker som vender seg bort fra hva Bibelen har å si om flere moralske spørsmål.

Jeg har gode venner i Romerkirken, noen av dem har en Jesusbegeistring og et bønneliv, som inspirerer meg, og som gjør meg sulten på at Gud skal møte meg.

Men jeg er altså ikke blitt, eller har noen planer om å bli, romersk-katolsk. Man blir jo heller ikke romersk-katolsk fordi man ber tidebønner! Den praksis har ikke bare fulgt Kirken siden Kirkens grunnleggelse, men den har fulgt vår eldre bror, jødene, i flere tusen år.

De oldkirkelige bekjennelsene: den apostoliske, nikenske og athanasianske trobekjennelsen, mener jeg gir et fullgodt uttrykk for Den udelte kirkes lære. Søker man å finne det Judas skriver om i Jud 3: "den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert", så finner man den her. For meg har det vært godt å kunne hvile i Kirkens tro, ikke finne min egen.

Blant mine venner finner du ortodokse og koptiske munker - jo, jeg innrømmer at jeg kjenner meg svært hjemme hos dem. Så annerledes, så ekte, så inderlige, så Kristus-sentrerte. Med djupe erfaringer av Gudsnærværet. Jeg finner faktisk mer ekte kristen tro hos disse enn mange av de pengejagende, dresskledde showmakerne i enkelte pinsekarismatiske sammenhenger som roper og skriker, later som de er fulle av Ånden og raver rundt i lokalet, eller kommer med den ene merkverdige bibelutleggelsen etter den andre. Om de i det hele tatt leser fra Bibelen.

Gi meg da heller en time sammen i stillhet, enten i et kloster, en gammel steinkirke, avbrutt av tidebønnene eller Jesusbønnen!

Ikke på vei til Rom, men på vei tilbake til originalen. Den veien har jeg gått siden 1988, da jeg for første gang trådte over dørtersklen til et ortodoks kloster, den gangen på Sivesindshøgda, på Toten! Ikke så lenge etter at jeg ble en kristen i 1972, leste jeg mine første kristne bøker, skrevet av ortodokse teologer. Så for meg er ikke dette noe som plutselig har opptrådt som del av en eller annen slags "bølge" eller trend. Jeg har vært vant til å forholde meg til ikoner, Jesusbønnen, kontemplasjon, det indre bønnelivet, tidebønner i mer enn 20 år. I dag leser jeg i noen av de siste pinsekarismatiske bøkene som er på det norske markedet, om kontemplasjon. Nærmest som om det var noe helt hypermoderne! Det kjennes litt underlig, samtidig er jeg takknemlig for at flere mennesker får stifte bekjentskap med noe som har vært, og er en så viktig del av mitt liv som nettopp kontemplasjonen.

Men jeg er så inderlig lei av de som trekker så raske slutninger, som kobler kontemplasjon til noe okkult, som ikke har lest noe særlig kirkehistorie, men konkluderer og bedømmer på svært sviktende grunnlag. I enkelte miljøer - bare man nevner ordene: ikon, kontemplasjon, kirkefedre eller ørkenfedre, så er dommen falt. Da tiskes det og hviskes det i kriker og kroker, og man har båssatt et menneske, hvor det nok ikke hører hjemme!

Få av de som har hatt spørsmål rundt den veien jeg har valgt å gå, har kommet til meg, for å spørre. Enkelte har sterke meninger om meg, uten aldri å ha snakket med meg. Det kjennes litt underlig ut. Men det jeg har funnet er som skatten i åkeren. Man kjøper jordstykket, for å sikre seg den!

Jesusbønnen, stillheten, kontemplasjon, ørkenfedre, tidebønnene, ikonene, trosbekjennelsene , den keltiske arven - alt dette har beriket min tro og min hverdag. Min vei går tilbake til kildene.

En bønn om et langt liv

Vent på meg, himmelens konge, til jeg er ren, skikket til å bo i Ditt hus.

Vent på meg, Marias sønn, til jeg er gammel, klok av forgangne år.

Når en ung gutt bæres bort før lekens år er omme, vet ingen hvilke store ting han kunne oppnådd. Bare i voksen alder får vi se evner og anlegg i full blomstring.

En kalv burde ikke drepes før den er fullvoksen, og en gris ikke slaktes mens den ennå suger på morens patter. En gren burde ikke kuttes før den har blomstret, og en åker ikke høstes før kornet er modent.

Solen burde ikke gå ned midt på dagen eller stå opp midt på natten.

La min sjel få bli her på jorden, for den er som myk, uformet leire, ikke klar til å bli mottatt av Deg.

Men hvis Du likevel tar meg bort mens jeg er ung, vil jeg ikke klage, bare fortsette å tilbe Deg.

En keltisk bønn fra omkring midten på 400 tallet.

En poustinik i sin poustinia

Russland har en rik åndelig arv å ivareta og føre videre. Derfra har jeg da også selv hentet mye inspirasjon og veiledning til eget trosliv.

På russisk finnes det to ord, eller begreper, som forteller noe om denne arven, og det er ordene poustinik og poustinia. Ordet poustinia er egentlig et helt vanlig russisk ord for ørken. Men det har kommet til å stå for bønn, avsondrethet, stillhet, veiledning. For en russer betyr "poustinia" et stille sted, som mennesker kan besøke, for å finne Gud. Et slikt sted kan være en koie i skogen, eller et rom spesielt innviet for en slik tjeneste. En poustinik er en person som bor eller oppholder seg i sin poustinia. Han eller hun kan leve der avsondret fra omverdenen, i bønn, eller de kan leve i bønn og samtidig gi åndelig veiledning. Det siste er det vanligste.

Mens den tidlige kirkens medlemmer søkte ut i den egyptiske ørken, i titusener, for å søke Gud i stillheten, dro russerne inn i sine endeløse skoger. Der, i enkle koier eller hytter, levde menn og kvinner som hadde innviet sitt liv til å be, og søke Herrens nærhet. Hit fant mennesker veien, slik de gjorde det i den egyptiske ørken. Inn i de russiske skogene finner mennesker fremdeles veien til disse åndelige veilederne. Etter at kommunismen falt som et korthus, har Den ortodokse kirke igjen fått tilbake mye av sin opprinnelige plass, i det russiske samfunnet.

Mitt kall er også mer og mer blitt kallet til en poustinik. Når bokmanuset blir ferdig denne uka, kommer jeg til å oppholde meg mer i min poustinia, bønnekoia som har fått navnet Mamre. I går var jeg så heldig å få tilbringe litt tid der inne igjen. Jeg stortrives på de 7,5 kvadratmetrene. Her har jeg en liten bokhylle, et lite bord, to benker og en Jøtulovn. På veggene henger noen av mine ikoner. Rundt koia suser det i granskogen, og oppe fra åskammen ser jeg ned på en vakker sjø. Det har fått navnet Skumsjøen, og ikke uten grunn. Det hender det blåser opp her inne på skogen. I går var det elgjegere ute. Jeg hørte hunden deres hadde los, men noe skudd hørte jeg ikke den tiden jeg var der.

Nå er jeg i ferd med å avslutte manus til boken om Abraham Guds venn. Det ser jeg frem til, nå føler jeg tiden er inne til å la flere lese det som jeg har arbeidet med så lenge. Abraham har fulgt meg i mange år nå, hans historie har inspirert meg, utfordret meg og gledet meg. Kanskje vil neste bok handle om de dype russiske skogene, og den åndelige arven vi har fått fra Serafim av Sarov, den hellige Sergius av Radonezh, den hellige Nilus av Sora, eller den hellige Aleksandr av Svir. Gir Herren styrke og inspirasjon ser jeg ikke bort fra det.

Dagens bloggbilde er et bilde av en poustinia, men den er ikke min - dessverre. Jeg skulle gjerne hatt en på denne størrelsen.

Kontemplativt liv levd midt i hverdagen, del 3

Å lese om lillesøster Magdeleine av Jesus griper meg veldig. Når jeg skal preke på søndag, vil jeg bruke episoder fra hennes liv som eksempel. Det er snakk om en radikal etterfølgelse av Jesus.

Joseph og Jeanne Hutin gifter seg i Nice i 1888 og får seks barn, fire gutter og to jenter. Elisabeth Marie Magdeleine er den yngste. Faren blir ufør 30 år gammel, da arbeider han som militærlege i Nord-Afrika. På grunn av et uhell på hesteryggen, hadde han brukket et bein, og fått streng beskjed om at han ikke skulle ri på seks måneder. En dag kommer de til ham med en muslimsk gutt på fem-seks år, som har difteri. Gutten vil dø om han ikke får nødvendig medisin. Den kan bare skaffes i Tunis som er 60 km unna. Ingen melder seg frivillig. Da setter Joseph Hutin seg på hesteryggen, og sitt eget liv på spill for å redde den muslimske gutten. Gutten blir reddet, farens skade blir betydelig forverret, og han må skulle som lege. For den lille guttens skyld har han spolert sin egen karriere. Han får store problemer med å skaffe seg ny jobb, pensjonen rekker knapt til for den store familien,

Lillesøster Magdeleine hørte aldri sin far klage over dette, eller angre på at han satte sitt eget liv på spill og ødela sin legekarriere, for å redde den muslimske gutten. Faren er en hengitt kristen, en beder og en ivrig leser av Bibelen.

For Magdeleine ble mye av grunnlaget for hennes senere liv og tjeneste lagt når hun så farens eksempel på sann tro. Trengslene skulle likevel ikke være over for denne familien.

Da 1. verdenskrig bryter ut, er Magdeleine 16 år. Krigen blir forferdelig for familien. Magdeleines farmor blir skutt av tyske soldater i oktober 1914. I januar 1916 faller Magdeleines bror Andre, 20 år gammel. Han sto henne spesielt nær. Knapt et halvt år senere får familien beskjed om at også Jules er falt, 27 år gammel. I 1918 dør så Magdeleines eldre søster Marie av hjernehinnebetennelse, som var en følge av spanskesyken. Før dette skjedde var begge de andre brødrene døde som barn, Charles en måned etter fødselen, Maurice seks dager gammel av difteri.

Da krigen er over, er Magdeleine den eneste gjenlevende av seks barn!

Før krigsutbruddet, som barn og ung, hadde hun hatt en sorgløs tilværelse. Etter krigen er famlien knekket. I 1926 dør plutselig faren etter en influensa under et ferieopphold. Nå er det bare moren og Magdeleine igjen.

Jeg tenker: Hvordan er det mulig å leve videre etter dette? Men de får begge oppleve at det er noe som er sterkere enn døden, Herren Jesus. Han overvant den. Farens store kjærlighet til Afrika, og til muslimene, som må få høre om Jesus, gjør at kjærligheten til Afrika blir Magdeleine nærmest født med. Dette forsterker seg når hun får møte Charles de Foucauld, bedre kjent som bror Charles av Jesus. Mer om det i neste artikkel.

Bildet viser barn fra det området hvor lillesøster Magdeleine av Jesus begynte sitt arbeid.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene, del 13

De åndelige disipliner blir også kalt de åndelige øvelser. Det handler altså om noe vi gjør. En ting er å snakke om hjertets tilbaketrukkethet, men om vi på en eller annen måte ikke erfarer den, har vi misforstått hensikten med denne øvelsen.

Det er et ord fra Salmenes bok jeg stadig vender tilbake til disse dagene:

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg gir meg ikke av med slikt som er for stort og underfullt for meg. Nei, jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille, som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst; slik er min sjel i meg." (Salme 131,1-2. Bibelselskapets overs)

Dette er noen konkret. "Jeg har BRAKT MIN SJEL TIL RO..." Så er det et spørsmål om hvordan jeg gjør det? Alle som har erfart den levende stillheten, har gjort bestemte ting og organisert livet på en slik måte at man kan erfare hva David beskriver i Salme 131. Da må vi komme forbli teoriene, og tre inn i konkrete hverdagssituasjoner.

Det første vi kan gjøre er å benytte seg av alle de små stundene av stillhet som fyller hver eneste en av dagene våre. La meg gi deg noen konkrete eksempler:

*Roen i det du er i ferd med å våkne og stå opp. Bli fem minutter lengre i senga.

*Den varme teakoppen før arbeidsdagen begynner.

*Dagens spasertur.

*Når vi setter oss ned for å hvile.

Ta vare på disse små øyeblikkene. Bruk dem til å gjøre din sjel stille. Be Jesusbønnen, eller Fadervår eller en annen bønn som er blitt din personlige, kanskje en av Salmene.

Det andre du kan gjøre er å legge til rette for et stille sted, som er beregnet på ro og tilbaketrukkethet. Kanskje er gyngestolen stedet? Et rom på loftet, eller i kjelleren. Jesus var veldig konkret når Han snakket om lønnkammeret:

"Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg." (Matt 6,6)

Det tredje du kan gjøre er å lære deg til å forenkle ting. Det gjelder også mengden ord du bruker! Det står et viktig ord i Forkynneren 5,4: "Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord."

Dietrich Bonhoeffer har sagt:

"Mye overflødig forblir usagt. Men det som er viktig og verdifullt, kan sies med få ord."

Klarer du å la være å si noe en hel dag? Prøv. Se om det er andre måter å kommunisere på.

Et godt råd er å bruke 15 minutter før man legger seg til å sove, til å gå igjennom dagen, sammen med Gud. Hva var det som gjorde at jeg klarte å bringe min sjel til ro denne dagen? Hva var det som stjal min glede? Hva tok fra meg min fred? Hvordan kom Jesus nær?

Russlands Golgata

I oktober minnes ofrene for de politiske og religiøse forfølgelsene i det tidligere Sovjetunionen. Mellom 1930 og 1950 ble titusenvis av mennesker henrettet og begravet på skytefeltet Butavo utenfor Moskva. Mange av den russisk ortodokse kirkes biskoper, prester, munker, nonner og vanlige troende ble drept her. Det er kjent at bare i perioden fra 8. august 1937 til 19. oktober 1938 ble det henrettet 20.761 mennesker i Butovo, ofte uten noen slags etterforsking eller rettergang.

De fleste av de henrettede var russere fra Moskva og hovedstadsområdet, men blant dem var det også mange utlendinger – tyskere, latviere, polakker, afganere osv.

Skytefeltet i Butovo ble på midten av 1990-tallet overført fra Russlands nåværende sikkerhetstjeneste FSB til Den russiske ortodokse kirke. Kirken har i samarbeid med myndighetene grunnlagt et minnesenter for de forfulgte og henrettede. På skytefeltet finnes det i dag et besøkssenter med et museum, og det er oppført et kirkebygg som i mai 2007 ble viet til ære og minne for Russlands hellige nymartyrer og bekjennere. På det tidligere henrettelsesstedet gjennomføres det nå regulære gudstjenster i samsvar med oldkirkens tradisjon å samles ved martyrenes graver. Butovo kalles ofte "Russlands Golgata".

Bildet viser patriark Aleksij II som legger ned blomster til minne om de drepte, 30.oktober i fjor.

Opplevelser med Jesus på fjellet

Edin Løvås sier at Jesus var fjellklatrer! Jeg tror han har aldeles rett. Israels høyeste fjell - Hermon (bildet), er et imponerende skue. Fjellet ligger på grensen mellom Syria og Libanon, og har en høyde på 2814 m.o.h. Når vi leser i Mark 9,2: "Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, der de var avsides, for seg selv," så var nok det Hermon. Tradisjonen har pekt ut Tabor, men det understrekes jo nettopp at fjellet var "høyt". Forleden leste jeg Oswald Chambers utlegge dette verset fra Mark 9,2 slik:

"Vi har allesammen hatt stunder på fjellet, når vi har sett tingene fra Guds synspunkt, og vi har ønsket å bli deroppe; men Gud vil aldri la oss få bli der. Prøven på vårt åndelige liv er om vi har evne til å stige ned; hvis vi bare har kraft til å stige opp, er det noe i veien med oss.

Det er stort å være på fjellet med Gud, men et menneske kommer dit bare for at han etterpå kan komme ned blant dem som er besatt av djevler, for å løfte dem opp. Vi er ikke skapt for fjellene eller for morgendemringen og estetisk henrykkelse; det kan vi få i inspirerte øyeblikk og bare i dem. Vi er skapt for dalen, for våre dagligdagse omgivelser, og det er der vi skal vise hva vi duger til. Åndelig selviskhet ønsker alltid å få nye øyeblikk på fjellet. Vi føler at vi kunne tale og leve som engler hvis vi bare kunne bli på fjellet. De opphøyde stunder er unntak; de har betydning i vårt liv med Gud, men vi må vokte oss for at vi i åndelig selviskhet skal ønske å beholde dem bestandig.

Vi vil gjerne tro at alt som hender skal bli til nyttig belæring; men det skal bli noe bedre enn belæring, nemlig til karakter. Fjellet skal ikke lære oss noe, men gjøre oss til noe. Det ligger en snare i den tanken: Hva skal dette tjene til? I åndelige saker kan vi ikke gjøre våre beregninger etter den linjen. Øyeblikkene på fjellets topp er sjeldne øyeblikk, og de har sin betydning i Guds plan.

Kommunitetsliv i San Francisco, USA, del 1

The Church of the Sojourners er en av de nye kommunitetene, som er grunnlagt i USA de siste årene. Denne finnes i San Francisco, og består av i overkant av 30 medlemmer. De holder til i fem store hus, og det er bare timinutters gangavstand mellom dem. Fem dager i uka kommer alle sammen for å spise kveldsmat. De møtes også til gudstjenester, bønnesamlinger, lek og moro. Medlemmene har felles økonomi, og deler også på ressurser de har gjennom sine yrker, blant annet deler de på bilholdet. De drar også på ferie sammen.

Denne kommuniteten er ikke ulik den vi selv var en del av på slutten av 1970-tallet, og begynnelsen på 1980-tallet. Derfor er det så fascinerende å lese om andre som i vår tid får dette til å fungere. Teologien bak det hele ser også ut til å være ganske liv, med en sterk understrekning av den kristne forsamlingens betydning, Guds rike og en radikal etterfølgelse av Kristus.

De fem store husene utgjør det de kaller for hushold. Her lever de, her spiser de. Dette er selve kjernen. De beskriver det slik selv:

"Sann tro og kjærlighet, som også inneholder muligheter til å vokse i tålmodighet og tilgivelse, så vel som å legge forholdene til rette for at andre skal ha de samme mulighetene, praktisers og ivaretas av de menenskene vi lever sammen med. Våre hushold er virkelige hushold som inkluderer alle aldre, alle slags bakgrunner, ulik musikkstil, utdannelse, og er ikke bare begrenset til familieenheter. Her er også enslige ivaretatt."

Kommuniteten er også bevisst samfunnet rundt seg, og gjennomfører ulike tiltak for å nå ut til de fattige, marginaliserte og den ordinære innbygger i San Francisco. Kommuniteten har tilholdssted i det som kalles misjonsområdet i San Francisco, med sin rike flerkulturelle befolkning. Her bor det i hovedsaklig mennesker med latin-amerikansk bakgrunn. Medlemmene har kjent på et spesielt kall til å ta seg av mennesker som kommer fra San Salvador, som oftest er flyktninger derfra.

I neste artikkel skal vi se litt nærmere på hva denne kommuniteten står for.

(fortsetets)