Faste og sant menighetsliv hører sammen. Vi ser dette for eksempel i Antiokia menigheten: "Mens de tjente Herren og fastet sa Den Hellige Ånd..." (Apgj 13,2)
Charles Haddon Spurgeon skrev: "Våre perioder med faste og bønn i Tabernaklet har i sannhet vært høytidsdager; aldri har himmelens porter stått mer vidåpne; aldri har våre hjerter vært nærmere Herligheten selv."
En menighet kan kalle sammen til spesielle fastetider, men den kan også leve med i kirkeårets fastetider. Jeg tror at vi har mye å vinne på å gjøre begge deler. Det kan være spesielle årsaker til at man kaller menigheten sammen til å be og faste, i Antiokia menigheten ser det ut som om bønn og faste hørte sammen med det generelle gudstjenestelivet. Følger vi kirkeåret er det godt å leve med i den rytmen som oppstår når man gjør det, og f.eks kunne leve enklere deler av året. Fordi jeg er diabetiker, så kan jeg ikke gjennomføre en fullstendig faste - det vil si ikke spise - men jeg kan spise enklere måltider. Det alt dette handler om er en innvielse til å tre Herren nærmere. Vi avstår fra noe, for å kunne konsentrere oss om noe annet.
Det er tankevekkende at første gangen Jesus talte om faste, så tar Han opp spørsmålet om motivasjon:
"Og når dere faster, så vær ikke som hyklerne, som faster med et trist ansikt. For de fordreier ansiktet sitt, slik at de kan vise seg for menneskene at de faster. Sannelig sier Jeg dere: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv hodet ditt og vask ansiktet ditt, slik at du ikke viser den fastende for menneskene, men bare for din Far som er i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg åpenlyst." (Matt 6,16-18)
Å bruke gode ting for å fremme våre egne mål er alltid et tegn på falsk religion, men en sann faste har alltid Gud i sentrum. Et ord som viser oss den sanne fasten finner vi i Luk 2,37:
"Hun (Anna) forlot ikke templet, men TJENTE GUD med FASTE OG BØNNER natt og dag."
Her ligger selve hemmeligheten. Vi gjør det for Gud, ikke for å vise oss og ikke for å få velsignelse. Velsignelsen kommer likevel som en følge av at vi lever et innviet liv i bønn og faste. Skal vi leve overgitte liv - som de gjorde i Antiokia - må vi leve disiplinerte liv.
Hei!
SvarSlettJeg har nettopp lest noe av det du skriver, det er godt å lese det. Jeg har en smerte over den menigheten/organisasjonen som jeg er en del av, og jeg tror det er slik det er mange steder i vårt land: Bibelen leses ikke aktivt lenger. Guds navn blir vannæret fordi våre handlinger og meninger er mer preget av denne verden enn av ordet. Forkynnelsen er "snill og behagelig" uten kraft til å skape omvendelse og derfor ser de troende ikke alvoret i livet som leves. Vår kjærlighet til Herren er ikke synlig i våre prioriteringer.
Det er en kamp som Gud kaller de troende til i dag: å kjempe for at den sanne læren igjen skal bli styrket og å tørste etter at Gud må vise seg for oss som Han er og ikke som vi ønsker at Han skal være. Kan du/dere være med å be for oss i Normisjon, om at Gud må gi oss omvendelse?
Gud velsigne deg?
Kristian
Velkommen til bloggen! Vi skal ta våre søsken i Normisjon med oss. Vi kjenner mange flotte kristne i den sammenhengen. Måtte Herren sende vekkelse, tenne ilden på ny. Gud velsigne deg.
SvarSlett