Den hellige Antonios og Paulus av Theben

I dag vil jeg gjerne skrive om to personer som har betydd mye for min egen åndelige utvikling og veivalg:

For omtrent 1650 år siden forlater en rikmannssønn en by ved Nilens bredder og søker seg ut i ørkenen for å finne stillhet og ensomhet til å kunne fordype seg i bønn og kontemplasjon. Det var møtet med Jesu ord til den rike unge mannen som forvandlet denne mannens liv. Du husker sikkert hva Jesus sa til ham: Selg alt du eier og gi det til de fattige. Denne unge mannen gjorde som Jesus sa. Da foreldrene hans døde plasserte han sin yngste søster i et kristent fellesskap for kvinner. Så selger han alt han hadde arvet og gir det til de fattige. For ham betydde Jesu ord en radikal overgivelse til et liv i fattigdom og ensomhet, og vie seg helt til bønn og askese.

Hans navn? Antonios. I 20 år levde han i ørkenen. Ryktet begynte etter hvert å spre seg om denne eneboeren som gjennom sin ørkenerfaring hadde oppnådd en spesiell form for åndelig innsikt. Så ble ørkenens stillhet forstyrret, for stadig søkte mennesker seg ut dit hvor Antonios befant seg for å søke hans råd og veiledning.

Etter 20 års ensomhet begir han seg i vei til Aleksandria. Her møter han kristne som lider under keiserens kristendomsforfølgelser. Mange av dem blir oppsøkt av Antonios. Han styrker og trøster dem. Mens han er her i Aleksandria opplever han på nytt kallet til ørkenen. Denne gangen til å dra enda lenger inn i ødemarken. Han finner til slutt et sted hvor han kan slå seg til ro: en grotte ved en kilde og en klynge med palmer under Kolzom-fjellet i den østlige ørkenen.

Den hellige Antonios regnes som den viktigste inspirasjonskilden for både klostervesenet og den kontemplative bevegelsen i kristenheten. Men det startet egentlig ikke med ham. Det startet sannsynligvis med Paulus av Theben. Men vi vet ikke helt sikkert. Det kan være at noen var før ham også! Den hellige Antonios fikk først høre om Paulus av Theben da han var 90 år gammel. Paulus av Theben hadde startet sitt ørkenliv flere tiår før Antonios. Det skulle vise seg at han holdt til bare tre dagsreiser fra der hvor Antonios hadde slått seg ned.

Antonios bryter opp for å avlegge eneboeren Paulus av Theben et besøk. Men Paulus av Theben vil ikke uten videre slippe Antonios inn når han banker på hans dør. En hel dag må Antonios banke på hos ham, før han lukker opp.

Møtet mellom de to ble varmt og inderlig. Etter å ha samtalt en hel dag ble de til slutt sultne. I 60 år hadde Paulus av Theben blitt matet av en ravn hver eneste dag. Den kom flyvende til ham med et halvt brød. Denne dagen kom de til ham med et helt brød! Så brøt de to brødet i fellesskap, ved at de holdt i hver sin ende av det.

Nå skulle det vise seg at Paulus av Theben var alvorlig syk. Han hadde et ønske. Det var å bli gravlagt i en kappe som Antonios hadde fått av biskop Athanasios av Aleksandria. Biskop Athanasios var nemlig en disippel av Antonios, og har skrevet en fremragende biografi om ham. Antonios dro tilbake til sitt kloster for å hente kappen. Da han kom tilbake var Paulus av Theben allerede død. Han gravla han som han hadde ønsket i kappen tilhørende biskop Athanasios. Selv overtok han den dødes selvlagde og utslitte kappe av flettede palmeblader. Denne bar han alltid under de store kirkelige høytidene.

Selv døde Antonios i 356. Han fikk til slutt sitt hvilested i den eldste kirken u det klosteret han hadde grunnlagt.

Om du vil lese historien om den hellige Antonios anbefaler jeg boken som biskop Athanasios skrev om ham. Den heter: Antonios liv, og ble utgitt på det svenske forlaget Artos i 1991. Den er kommet i flere opplag etter det.