Også på bønnens område slår individualismen ut. Bønn er først og fremst noe privat, og selvsagt er den det også! I de bønneseminarene og retreatene jeg holder understreker jeg sterkt betydningen av å oppgradere det personlige bønnelivet. Dette arbeidet vil også intensiveres i det kommende året, hvor vi håper å øke antall seminarer og retreater som har dette som tema. Men - det er et men her, som ikke er uvesentlig. Det finnes nemlig en egen autoritet forbundet med det å be sammen med noen, og jeg tror det finnes en salvelse for å bryte igjennom når hele menigheten, og hele byer kommer sammen for å be konkrete målrettede bønner.
Matt 18,19-20 hører med blant de versene fra Bibelen som vi mest siterer. Vi siterer dem ofte når det er få til stede, og vi liksom skal hjelpe den tilreisende predikanten! Men har vi forstått hva som står der?
"Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem."
Hva snakkes det om her?
Individuell, eller personlig bønn? Nei, fellesbønn. Samstemt bønn. De to eller flere som kommer sammen, kommer sammen med en bestemt hensikt: De skal bli enige om å be om noe! Ikke bare be "tilfeldige" bønner, slik etter humør og innfall, men noe man er blitt enig om å be om. Det er når vi blir enige om hva vi skal be om, når vi er konkrete, når vi går sammen om å be for noe, at vi får bønnesvar.
Hvorfor? Fordi det ligger en egen autoritet i dette. Jesus har sagt så.
Hvorfor? Fordi man ber om noe konkret, og da er det mye lettere å se i etterkant om man har fått bønnesvar eller ikke.
Mange som ber husker ikke hva de ba for 10 minutter etter at de ba. Hvordan kan de da vite at de har fått bønnesvar eller ikke? Jeg anbefaler dere, når dere kommer sammen, enten dere er to som blir enige om å be sammen, over telefon eller at dere møtes jevnlig, at dere bruker en bok til å skrive ned deres bønneemner. Skriv dato, hva dere ba om, og la det være igjen plass til datoen for når Gud svarer, og på hvilken måte Han svarer på. Det vil bli en meget spennende bok å følge. Dere vil nemlig oppdage at dere får langt flere bønnesvar enn dere trodde, dessuten kan dere bla dere tilbake til bønner dere har bedt og som dere ikke har fått svar på, og som dere kan nevne for Gud enda en gang. En slik bønnejournal hjelper dere også til å se hvordan bønnelivet deres utvikler seg, modnes og endres. Prøv så skal dere se hvor spennende dette er!
Om dere ikke har mulighet til å være med på bønnemøter, finn noen å be sammen med over telefon eller møt hverandre i hjemmene.
"Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem."
SvarSlettDette synes jeg var en spennende og god artikkel! Vedrørende "blir enige om å be om"; Hva tror du Bjørn Olav, kan det se ut som om det skal være mye større plan og diskusjon og enighet om bønneemnene før man starter med å be sammen? Ofte blir det slik at når man ber sammen så blir bønneenmene bestemt underveis av hver enkelt som ber, mister man noe av samstemtheten og kraften da? Dette var en tankevekker for meg og er spent på svar!
Hilsen
Thomas i S.
Selvsagt kan bønneemner bestemmes underveis, men jeg tror vi har veldig mye å hente på å sette oss ned og bli enige om hva vi skal be om på forhånd. Da kan alle be mer konkret, og man kan utfylle hverandre istedet for å be det samme som den som ba før en.
SvarSlettEllers synes jeg det er veldig oppmuntrende å merke seg at den økonomiske krisen har ført til ny oppsving for Alpha på Island!
Kriser har alltid ført mennesker sammen og skapt åndelig lengsel. Men jeg syntes det er dumt at Guds menighet igjen og igjen må oppleve kriser og ørken for å lære. Hvorfor kan vi ikke lære å følge gud også i medgangstidene? Hvorfor må vi alltid glemme ham da?
SvarSlettser vi på israel i GT var det samme tralten igjen og igjen. Hver gang de fikk medgang og fred fra sine fiender glemte de Gud.
Hvorfor kan vi aldri lære?
Men Gud vender jo alt til det gode. Så ja, kriser gjør noe med folk, også Guds Folk. Jeg håper og tror at samholdet mellom kristne skal bli mye sterkere i tiden som ligger foran.
Vi trenger en ærlighetsvekkelse hvor menighetene fungerer som sykehus der den syke kan få legedom og den friske kan lege de syke. I dag er det så mye maskering. Folk er redde for å være åpne, ærlige og sårbare. I noen menigheter er det nesten konkurranse om å ta seg best ut. Tragisk. Spesielt ser vi dette blant de unge. Så trist.
Det er nok mange hjerter som gråter, men ikke tør å åpne seg.
Noe må skje. Jeg tror på en omsorgsvekkelse.
MT