Jesu fødsel og Herrens høytider, del 3

Om du ikke har lest del 1 og 2, vennligst les de først for sammenhengens skyld.

Av Zola Levitt

Jeg spurte så Margaret om den første dagen i den syvende måneden. Jeg hadde håpet at ingen store ting skulle skje under den tiden som motsvares av den lange sommeren på høytidenes skjema, og faktum er at ingen slike finnes. Det virket som om fosteret vokste til uten betydningsfulle hendelser, når det en gang hadde begynt sin tilvekst som menneske. Jeg forstod at barnet hadde utvikles svært tidlig og at det nå bare vokste i størrelse og styrke. Men noen små forbedringer fantes for Skaperen å legge til og jeg frydet meg over å oppdage at en av dem sammenfalt svært nøyaktig med neste neste høytid.

En fullbyrdelse som kom akkurat på begynnelsen av den syvende måneden var barnets hørsel. Margarets medisinske lærebøker, inklusive den anerkjente Wiliams Obstetrics, fastslo at nå var barnets hørsel fullt utviklet. Den første dagen i den syvende måneden kunne barnet skille en lyd fra en annen, foreksempel at en trompet var en trompet. Nøyaktig på det tidspunkt da Herren stiger ned fra himmelen med et høyt rop og med sterk shofarlyd (trompetstøt) skulle barnet kunne oppfatte denne lyd!

Nå var jeg ute etter blod - det vil si det blod som skulle representere den sjette høytiden, Yom Kippur (Forsoningsdagen). Det var den fornemste dagen for blodoffer og jeg klargjorde for Margaret at jeg ville vite om noe skjedde i forbindelse med de 10 dagene inn i den syvende måneden. Jeg var fremdeles nøye med å ikke si noe om det jeg gikk rundt og tenkte på. Om Margaret hadde sagt at 'albuene ble fullført' så hadde antageligvis hele systemet mitt raknet. Men på en eller annen måte kjente jeg det på meg at legen ikke ville svikte meg!

Hun åpnet en lærebok, konsentrerte seg og leste for meg at nå skjedde de virkelige forandringene i blodet. Det var nødvendig at fosterets blod, som bar morens syre gjennom barnets system, forvandles på en slik måte at barnet selv kunne beholde den syre, som ble barnets etter forløsningen. Teknisk sett måtte barnets hemoglobin forvandles fra et fosters til et menneske med egen pust og egen sirkulasjon. Et foster puster ikke men er avhengig av den syre som finnes i morens blodsirkulasjon. Dette måtte endres før fødselen og denne forvandlingen skjer, ifølge Margarets medisinske bøker, i forbindelse med den andre uken i den syvende måneden, og for å være helt nøyaktig, på den tiende dagen!

'Det rene blodet' tenkte jeg. 'For blodet er det som gjør soning,' konstaterer Gud. (3.Mos 17,11b) Hver eneste person i Israel måtte faktisk bære fram blod til Herren gjennom ypperstepresten på Forsoningsdagen. Om det blodet ble godtatt, skulle det innebære liv. På samme måte skulle fosterets blod, når det var modent, føre liv med seg.

Men fosteret er naturligvis ikke klar for å bli født. Ennå en høytid sto igjen, og nå var jeg helt sikker på at Margaret skulle komme med det fullkomne, som skulle passe helt. Jeg spurte om den femtende dagen i den syvende måneden, og umiddelbart så hun denne dagen som den trygge forløsningsperioden. 'Du forstår det er nå lungene utvikles,' sa hun, 'og så snart vi får i gang de små lungene deres kan vi hjelpe dem, selv om de fødes for tidlig. Jeg er redd for at om de bestemmer seg for å komme før lungene er utviklet ferdig så er sjansene for at de klarer seg liten. Men fra den femtende dagen i den syvende måneden har et normalt barn to friske lunger og om det blir født da, kan det anvende sin egen luft og leve av den.'

Løvhyttefesten, Succot da, grublet jeg - men Tabernaklet er jo Åndens hus, Ånden er livsluften i Bibelen! Blåste ikke Gud inn sin Ånd i Adam og gav ham liv? Åndet ikke Messias Den Hellige Ånd på disiplene? Og for å ta et enda sterkere eksempel : I Esekiels visjon om de tørre benene (Esek 37) så han hvordan Gud førte sammen de døde ben, sener og muskler til menneskelige vesener og så befalte Gud profeten: 'Da sa han til meg: Profeter og tal til Ånden! Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren. Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte mennene, så de kan bli levende.' (Esek 37,9)

Løvhyttene er slutten på veien - slutten på høytidene, slutten på Guds plan, begynnelsen til Riket. Barnet skulle leve, om det ble født på Løvhyttefesten. Den troende skal leve, når han/hun en gang går inn i Riket.