Lidelsen og herligheten, del 2

Her følger andre del av min preken i Filadelfia på Lena Palmesøndag. Den første delen sto i går, mandag 6. april:

Da Jesu fiender kom for å gripe Ham i Getsemanehagen (bildet), møtte Han dem med ordene: "Det er meg." Jesus var beredt til å gå inn i de lidelsene som fangenskap, forhør og tortur førte med seg, for Hans vilje var ett med Faderens. Å være ett med Guds vilje betyr å være forenet med Gud selv, og det gir oss styrke i den djupeste lidelse. Da har vi inngått en pakt med Den Almektige, udødelige Gud som har lovet å stride for oss. Å være forenet med Jesus Kristus, vil si å ha den oppstandne Herre på vår side, Han som har lagt alle makter og myndigheter under sine føtter. Når vi er forenet med Den Allmektige, er vi i enhver situasjon på den sterkestes side.

Svært ofte kolliderer vår vilje med Guds vilje. Hans ledelse strider mot vår natur, og vi synes den er vanskelig å akseptere. Særlig når det er snakk om noe som er på tvers av våre ønsker og meninger. Hvor raske er vi da ikke til å bli opprørte og til å protestere. Dermed trosser vi Guds vilje. Det er slik at hvert nei til Guds vilje svekker oss. Men det er også sant at et blikk inn i Guds Farshjerte får oss til å si ja til Guds vilje. Guds vei vil alltid være Lammets vei, og Lammets vei vil alltid være forsakelsens og troens vei. Det viste Jesus oss med all tydelighet gjennom sitt eget liv.

Jeg gripes så av denne totale overgivelsen til Guds vilje, som vi ser i Jesu liv. Vi ser det ikke minst i Hans kamp i Getsemane:

"Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: Min Far! Er det mulig. så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (Matt 26,39)

"Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la viljen din skje." (v.42)

"Når forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang." (v.44)

Og vi ser det samme på korset:

"... og Jesus ropte med høy røst: Far i dine hender overgir jeg min ånd." (Luk 23,46)

Hva var det apostelen Paulus aktet for tap når han tenkte på sitt liv som fariseer, sine fordeler som jøde og sin anseelse blant sine landsmenn? Hva var det han heller ville ha enn alt dette som menneskelig sett var en vinning for ham? Paulus ville "finnes i Kristus," skriver han til den kristne forsamlingen i Filippi, og så legger han til, i Fil 3,9-10, for på den måten å kjenne "samfunnet med hans lidelser, og bli gjort lik med ham i hans død."

I sine memoarer skriver mor Basliea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre dette om skriftstedet jeg nettopp har nevnt:

"Å få del i Jesu lidelser var hans dypeste lengsel og mest verdifulle gave han kunne få. Hvor ofte hadde jeg ikke lest dette, men i virkeligheten oversett det. Ikke bare Paulus, men også de første kristnes liv var jo kjennetegnet av dette at de ble drevet til å lide for Jesus. Om martyrene fra denne tiden leser vi at en lidenskapelig kjærlighet til Jesus drev dem til å lide for Ham."

Så siterer mor Basilea, bønnemennesket John Hyde, som har sagt: "Jo nærmere vi kommer Hans hjerte, desto mer får vi del i Hans lidelser."

La meg si dette til slutt:

Det er ikke alle som forstår den veien den enkelte av oss er kalt til å gå. Det ser vi veldig godt i de versene vi leste innledningsvis. Peter forsto ikke Jesu vei. Han tenkte helt menneskelig.

Vi er kalt til å gå den samme veien, men på ulike måter. Da er det av og til at det dukker opp mennesker, som vil få oss til å forlate det Gud har kalt oss til - og som legger menneskelige årsaker til grynn, de legger fornuften til grunn, de styres av sitt eget sinn. Ikke av tro.

Da er det viktig at vi gjør det Gud har kalt oss til. Corrie ten Boom har sagt at når du har lagt hånden på plogen for å følge Jesus og gjør det Han har kalt deg til å gjøre, da skal du ikke snu deg for å se om noen følger etter deg. Om du er den eneste som går den veien du er kalt til, gjør det. Ikke snu deg. Gjør det du er kalt til. For deg kan det innebære lidelse, fordi de som ser det du gjør, forstår det ikke. Og noen av dem kan til og med tale imot deg. Men så er det ikke mennesker du først og fremst skal stå til ansvar for, men Gud!