Verken katolikk eller protestant, del 1

Det finnes en populær men feilaktig ide som går ut på at det finnes bare to former for bekjennende kristentro. Enten er man protestant eller så er man katolikk.

Opprinnelig ble begrepet protestant brukt om en gruppe tyske prinser tidlig på 1600-tallet, som ønsket å administrere og forvalte sine religiøse anliggender og deres egne territorier slik de så det mest formålstjenelig uten innblanding fra Rom eller noen annen høyere makt. Fordi flesteparten av disse prinsene bekjente "reformerte doktriner", det vil si de holdt seg enten til Luther eller Calvin, i motsetning til den gamle katolske kirke, ble ikke bare navnet på disse prinsene men også på den grupperingen som holdt seg til de berømte reformatorene.

Men mange evangeliske kristne og deres menigheter avviste dette ordet protestant og ønsket ikke å bli assosiert eller ha noen forbindelse med det. Faktum er at de tidlige anabaptistene ikke bare avviste navnet, men forkastet og avviste selve reformatorene! Hvorfor? Hvorfor ville de ikke identifisere seg med den protestantiske bevegelsen? Hva kom det av at de hevdet å stå for en kristen tro som var mer enn det protestantismen innebar?

For å forstå det standpunktet anabaptistene inntok må vi forstå problemene og utfordringene som lå bak hele den reformatoriske bevegelsen på 1600-tallet. Den romersk-katolske kirken, eller Romerkirken som jeg velger å kalle den, var i en svært forfallen tilstand. Romerkirken tolererte mange avvik fra Guds ord, ja til og med forsvarte dem dogmatisk via sine prester og paver. Dette dreide seg blant annet om følgende:

Avlatshandel: Romerkirken hevdet å ha retten til å tilgi mennesker fra syndens straff og til og med sørge for at de av ens kjære som befant seg i den såkalte skjærsilden, kunne settes fri hvis man gav en bestemt sum penger for å kjøpe et såkalt avlatsbrev. "Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer." Denne praksis gjorde det også mulig å synde bevisst fordi man i etterkant kunne kjøpe seg ut av det hele.

Skriftemål kun gjennom presteskapet: Romerkirken lærte at syndernes forlatelse kunne bare gis gjennom Romerkirkens prester, og at disse så kunne gi de som kom for å bekjenne sin synd ulike slags botsøvelser i form av f.eks å faste i en bestemt tidsperiode, gi penger til de fattige.

Tilbedelse av statuer av jomfru Maria eller helgener: Folk ble fortalt at de kunne be til jomfru Maria eller noen spesielle helgener om hjelp og beskyttelse. Det ble reist statuer av disse i kirkene, laget spesielle Maria-altere, amuletter av helgener som man kunne bære rundt halsen, og disse skulle ha magisk makt mot sykdom, pest, nød, etc.

Massedåp: Alle ble døpt, det være seg om man trodde eller ikke. Gjennom en slik dåpspraksis tilranet Romerkirken seg makt over alle mennesker. Pr definisjon tilhørte de jo Romerkirken fordi de var døpt i denne.

Fysisk vold: Romerkirken tvang annerledes mennesker til å tro som den gjennom fysisk vold og tortur, fengselsstraff, drap og forvise de som ikke ville bøye nakken for paven.

Det fantes også andre forhold som tvang fram reformasjonen. Blant annet det faktum at Romerkirken eide og rådde over mer enn en tredjedel av landområdene i Europa. Den tvang mennesker til å betale tiende til seg, og fikk på denne måten råderett over kolossal rikdom. Dette på bekostning av mange menneskers liv. Romerkirken hadde også sin korsfarerhær som kunne settes inn mot ulydige øvrighetspersoner eller vranglærere. Romerkirken var en slags superstat som holdt Europa i sitt jerngrep. Kirke og stat var ett.

Dette er noe av bakgrunnsteppet for reformasjonen. I de neste artiklene skal vi se nærmere på den, og hvorfor noen begynte å snakke om den tredje veien, den radikale.

Bildet viser en gruppe tilhørende den anabaptistiske gruppen som kaller seg Bruderhof, her samlet til et bryllup.

(fortsettes)