Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet

Det er en setning fra Dietrich Bonhoeffers (bildet) første avhandling: Sanctorum Communio fra 1927, som ikke slipper tak i meg. Der heter det:

"Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet."

Ta deg tid til å la innholdet i den setningen synke.

Om vi griper innholdet i denne ene setningen, så er den intet mindre enn revolusjonerende. Den burde få oss til å tenke igjennom hva menigheten egentlig er for noe.

Paulus sier jo det samme, bare med litt andre ord, i 1.Kor 12,27:

"Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer."

Om vi forstod dette, ville vi ikke tatt så lett på det å møtes. Da ville vi forstå at det ikke bare er individer som kommer sammen, men disse individene utgjør Kristi kropp. Er Kristi kropp.

Det avgjørende spørsmål for Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke i dag?

Hans svar er radikalt. Det er veldig annerledes enn det meste som presenteres i dag. Hør bare:

"ved lydig å følge Kristus."

For det første er det få som snakker om, og enda færre som liker ordet lydighet.

I dag skal vi heller snakke om "nåde" og "kjærlighet".

Mot slutten av Romerbrevet skriver Paulus disse ordene om sin tjeneste som apostel: "For jeg våger ikke å snakke om noe annet enn det som Kristus har virket ved meg i ord og i gjerning, for å føre hedningene til lydighet." (Rom 15,18)

Hvilken lydighet er det her snakk om? Intet mindre enn den totale lydigheten som Jesus beskriver i Luk 9,23. Legg merke til at Jesus i dette verset ikke henvender seg til en spesiell elite:

"Så sa Han til dem alle: Hvis noen vil komme etter Meg, da må han fornekte seg selv og daglig ta sitt kors og følge Meg."

Heller ikke et populært ord dette: fornekte.

Verden trenger å se en ting mer enn noe annet: Menigheter som kjennetegnes av dette: Mennesker som legger ned sine egne liv, og følger Jesus i en radikal overgivelse.

Å sette dette, er blitt et av mine bønnebegjær.

Fra mitt hjerte lyder det et rop: BYGG DIN MENIGHET!