Her følger andre del av Richard Wurmbrands undervisning. Jeg gjør oppmerksom på at dette heftet som her er oversatt til norsk er skrevet før kommunismens sammenbrudd i øst. Hadde Wurmbrand levd i dag hadde han nok satt fokus på vår tids største utfordring for oss kristne: forfølgelsen som kommer fra den muslimske verden.
Vår Herre Jesus sa til Ananias: "Gå til Saul fra Tarsus. Han skal være min undergrunnspastor, min undergrunnsmedarbeider." Det var i virkeligheten det Paulus var - pastor i en undergrunnskirke. Han fikk litt av en start. Jesus begynte med disse ordene: "Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld."
Forberedelse til undergrunnsvirksomhet begynner med studer i "lidelsesologi" og "martyrologi". I boken "Arkipelag GuLag sier Solsjenistyn at politioffiserene i Sovjetunionen får undervisning i "arrestologi" - læren om hvordan man arresterer mennesker slik at ingen i nærheten merker det. La oss gjøre som kommunistene og lage et nytt ord: lidelsesologi.
La oss først ta for oss det åndelige grunnlag undergrunnskirken må bygge på. I et fritt land er det nok å tro og bli døpt for å bli opptatt i kirken. I undergrunnskirken er ikke dette nok for å få medlemskap. Du kan være både døpt og troende, men du blir ikke en del av undergrunnskirken før du lærer å lide. Du kan ha den sterkeste tro av verden, men dersom du ikke er forberedt på å lide kan du komme til å røpe hva som helst eller to-tre slag under et politiforhør. Forberedelse til lidelse er helt avgjørende for den som vil forberede seg til undergrunnsvirksomhet.
En kristen får ikke panikk om han blir satt i fengsel. For en troende er fengslet bare en ny plass å vitne om Jesus på. For en pastor er fengslet en ny menighet. Rett nok er det en menighet som ikke gir særlig inntekter, men den gir store arbeidsmulighetrer. Jeg sier litt om dette i boken "Prekener i enecelle". I andre bøker nevner jeg kjennskap til morsealfabetet noe som også er en viktig del av å forberedelsene til å arbeide i undergrunnskirken. Ved hjelp av det kan du forkynne evangeliet både til dem på høyre og venstre side. Fangene skiftes stadig ut. Mange kristne som har vært i fengsel, har hatt det privilegium å få føre mennesker til Jesus gjennom morse. Ofte er dette mennesker du aldri har sett. Mange år etter får du kanskje oppleve å møte igjen noen av dem du på denne måten har ledet til Jesus. Selv har jeg hatt mange menigheter i fengselsceller.
I menigheter i den frie verden ringes det med klokkene søndag morgen. De som har lyst kommer til kirken, de som ikke har lyst, blir hjemme. Den som misliker prekenen, holder seg borte neste søndag. Ikke i noe tilfelle kommer de hvis det regner. Men hvor fengslet er menigheten, da har du menighetsmedlemmene samlet hele tiden. Kirkegjengerne i den frie verden ser kanskje på klokken og tenker: 'Han har talt i over en halv time - blir han aldri ferdig?' Når du blir arrestert, blir klokken tatt fra deg. Du har derfor menighetslemmene der hele uken, og kan tale til dem fra morgen til kveld. De har ikke noe valg. Verken i den rumenske eller den russiske kirken har det noengang i historien vært så mange omvendelser i fengslene. Vær derfor ikke redd for å komme i fengsel. Bare se det som en mulighet til å utføre et nytt gudgitt-oppdrag. Jeg husker min kones siste ord, da jeg omfavnet henne før jeg ble arrestert og ført bort av politiet: 'Richard, husk at det står skrevet: Dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, og stå som vitner for dem og folkeslagene.' Dette er noe som alle kan godta. Men samtidig hører de om den fryktelige torturen som kommunistene utsetter fangene for.
Hva skal vi gjøre med dette? Vil vi være i stand til å holde ut når vi blir torturert? Holder jeg ikke ut, er jeg kanskje med på å sende femti-seksti mennesker jeg kjenner i fengsel. Det er nemlig dette kommunistene ønsker - at jeg skal forråde dem jeg står sammen med. Og nettopp derfor er det så stort behov for å forberede seg på lidelse. Denne forberedelsen må begynnne nå. Det er for vanskelig å forberede seg når kommunistene har satt deg i fengsel. Jeg husker et tilfelle fra Romania, der en pastor hadde syndet med en kvinne. Pastorene overveide denne saken - mannen hadde allerede vært pastor i 20 år. Noen sa: 'Omstendighetene var slik at han ikke kunne stå imot fristelsen. Hans store synd var uikke det han gjorde den kvelden, men at han ikke sa til seg selv for 20 år siden: I løpet av mitt liv som pastor vil mange ting skje med meg. Blant annet vil jeg bli fristet på det seksuelle område. Jeg vil ikke gi etter da.' Vi må ta avgjørelsen 20 år på forhånd og forberede oss mentalt på alle eventualiteter. Vi må være forberedt når lidelsen kommer.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar