Herlighetens evangelium, del 1

Minst to steder taler apostelen Paulus om "herlighetens evangelium". Det er i 2.Kor 4,4, hvor det heter:

"... de vantro, de som har fått sine sinn forblindet av denne tidsalders gud, for at ikke lyset fra herlighetens evangelium om Kristus, som er Guds bilde, skal skinne for dem."

Det andre stedet er 1.Tim 1,11:

"... og strider mot den Guds herlighets evangelium, det som er betrodd meg."

For en kristen som har levd med Kristus i noen år, kan evangeliet bli noe selvsagt. Det er liksom noe vi så godt kjenner til innholdet av. Når det blir slik, er det på høy tid at vi gjenoppdager det herlige evangeliet! Da trenger vi at Helligånden på ny viser oss korsets, oppstandelsens og himmelfartens betydning!

Hva er så dette herlighetens evangelium?

Det handler om dette: ydmykhet og sønderknuselse!

Om vår kjære Frelser heter det: "Han som var i Guds skikkelse, holdt det ikke for et tilranet gode å være lik Gud, men Han uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Og da Han i sin framtreden var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv ..." (Fil 2,6-8a)

Dette er det herlige evangelium! Herren Jesus fornedret seg selv. Herligheten finnes ikke i det store, men i det lille, i ydmykheten. Skal det herlige evangeliet vise seg i våre liv, må det skje gjennom at vi mister vårt liv, at vi opplever sønderknuselsen, at vår stolthet blir brutt.

Vi har ingenting i oss selv som vi kan rose oss av. Apostelen Paulus skriver: "Denne mannen vil jeg rose eg av, men meg selv vil jeg ikke rose meg av - uten av min skrøpelighet." (2.Kor 12,5)

Gud kan bare arbeide med ydmykhet og gjennom svakhet. Det er nemlig gjennom dette vi peker på Kristus, og ikke oss selv. Det er ingenting herlig med stolthet. Heller ikke med overlegenhet.

(fortsettes)