Historiske bønnevàker, del 1

Mange steder i verden åpnes det steder for bønn 24 timer syv dager i uken. Dette er noe mange opplever som et kall fra Gud. I en serie med artikler skal vi se nærmere på noen historiske bønnevàker, og jeg begynner med bønnevàken i The Bangor Bay i Irland i år 555. Bangor ligger i nærheten av Belfast.

Den 24 timers bønnevàken som startet her hadde tempeltjenesten i Jerusalem som sitt forbilde. Lovprisning og forbønn var hovedingrediensene i selve bønnevàken. Skriftsteder som ble brukt for å underbygge dette var blant annet:

"Da skal sangen lyde hos dere slik som den natten da den hellige høytiden feires ..." (Jes 30,29)

"Sannelig, lov Herren, alle dere Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om natten." (Salme 134,1)

"Salige er de som bor i Ditt hus. De skal alltid prise Deg." (Salme 84,5)

Det bodde omkring 2000-3000 mennesker i Bangor rundt år 555 e.Kr. Hovedregelen var at en tredjedel av innbyggerne holdt bønnevàke 24 timer, syv dager i uka, alle årets dager. De skiftet på å lese fra Bibelen, med å be og lovprise. De sov på skift, det var alltid noen som våket gjennom hele natten og det ble bedt hele tiden. Dette pågikk i flere hundre år!!

Fra historisk kildemateriale vet vi at de ba om syndernes forlatelse for alle kristne, for personer som ble innviet til Gud og som skulle tjene med ulike slags tjenester, for de som gav almisser, for kongene på jorden, for fred og for sine fiender.

Den vestlige delen av Romerriket falt omkring denne tiden og den mørke middelalderen ble innledet i Europa. Fra det sjette til det det niende århundre var Bangor et lys i mørket. Herfra ble det sendt ut misjonærer til flere steder i Europa.

De som våket og bad her i Bangor var virkelig hengitte bønnevektere. En av deres morgenbønner lød slik:

Å, Gud, vår Gud, foran Deg må vi våke ved morgengryet.
Vekk oss fra vår djupe søvn.
Fri oss fra søvighet
slik at vi kan ha dømmekraft.

(fortsettes)