Det nye testamentes husforsamlinger, del 3

Kristne møter eller gudstjenester i Det nye testamente kalles for "sammenkomst". Ordet som apostelen Paulus benytter i 1.Kor 11,17 og 14,26 er verbet "synerchomai" som ganske enkelt betyr "å komme sammen". Det er tydelig at mønsteret for disse sammenkomstene hentet mye fra synagogegudstjenesten, hvor Ordet og bønnen sto i sentrum.

"De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og på den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Apgj 2,41-42)

Det som skilte dem ut fra synagogegudstjenesten var i første rekke dåpen og nattverdfeiringen.

Et annet trekk ved den første menigheten var at den var selvutbredende: "Hele tiden lovet de Gud, og de hadde velvilje hos hele folket. Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten." (Apgj 2,47) Evageliseringen var med andre ord smittsomt. De kunne ikke tie og det de hadde sett og hørt og opplevd. Frimodig vitnet de om Jesu seierrike oppstandelse fra de døde.

De forsamlingene vi leser om i Det nye testamente var autonome og selvstyrte. Likevel var det ting som bandt dem sammen. Tjenestegavene var en slik faktor. Vi leser om profeter som kom på besøk til flere av menighetene, og vi vet at apostlene og deres apostelteam reiste rundt fra menighet til menighet.

Vi ser også et slikt samarbeide mellom menighetene i et bestemt geografisk område. I Kolosserbrevet kan vi lese om et brev fra Paulus - var det brevet til forsamlingen i Efesos - som ble sendt rundt mellom de ulike forsamlingene i Lukusdalen - Kollosæ, Laodikea og muligens også Hierapolis, jfr Kol 4,16.

Forsamlingen i Jerusalem sto også i en særstilling en tid, som et slags nav for alle de andre forsamlingene. Det var hit til Jerusalem de brakte stridsspørsmålene som oppstod i forbindelse med omskjærelsen, jfra Apgj 15.

(fortsettes)

Bildet viser en av katakombene de første kristne brukte som samlingssted.