Hva en eneboer på 600-tallet kan lære oss om vennskap med Gud

I går, i skyggen av et ospetre i hagen, satt jeg å leste Isak Syreren. Det resulterte blant annet at jeg ble inspirert til å oversette en bønn han har skrevet, og som ble publisert på bloggen i går.

Isak Syreren har fulgt meg i mange år nå. Jeg har hatt ham med meg overalt jeg har vært. I ryggsekken har det nemlig vært plass til en liten bok med utdrag av hva han har skrevet. Og jeg vender stadig tilbake til den. Den er et lite skattkammer av forunderlig livsvisdom, erfaringer fra et liv i vennskap med Gud.

Isak Syreren levde på 600-tallet. Han ble født i regionen Qatar på vestsiden av Den persiske gulf. Mens han var ganske ung trådte han inn i klostret Mar Matteus nær Ninive. Ninive, som vi kjenner fra Jona boken i Det gamle testamente, var hovedstaden i det gamle Assyriske riket og lå ved østbredden av Tigris, tvers overfor vår tids Mosul i Irak.

Mot sin vilje ble han valgt til biskop, men hans biskopgjerning ble særdeles kortvarig. Kun fem måneder. Da orket den godeste Isak ikke mer av kirkepolitikk, stridigheter, anklager om heresi. Isak tok opp vandrerstaven og vandret hjemover både i bokstavelig og overført betydning. Til slutt slo han seg ned i Khuzistan, ørkenområdene mellom utløpet til Tigris i den persiske bukten og Zagrosfjellene helt ned i det sørvestlige Iran. Det var her han hadde vokst opp og blitt munk i et av de østsyriske klostrene som lenge har vært begravd i den arabiske ørkensanden.

Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Hans liv faller sammen med noen av historiens mest dramatiske årtider på midten av 600-tallet. Når han forlater Ninive har han personlig opplevd hvordan krigen mellom persere og romere går over i den arabisk-islamske erobringen av den kristne Orienten og det persiske rikets undergang. Nesten hele sitt aktive liv levde han med krig og blodsutgytelser rundt seg. Til hans samtidige hørte både Maximos Bekjenneren og Muhammeds to brorsønner hvis død ved Kabala utløste skismaet mellom sunnier og shia-muslimer.

I ødemarken - alene med Gud - ble han formet. Og fra hans penn kom det en djup innsikt om livet i Gud. I villmarken rundt fjellet Matout slo han seg ned. Her levde han som eneboer i mange år. Hans konstante studier av Guds ord svekket til slutt hans øyne. Belysningen den gang var jo ikke som vår. Blindhet og høy alder tvang ham til trekke seg tilbake til klostret Rabban Shabur, hvor han dør rundt år 700. Isak Syreren eller Isak av Ninive som han også kalles gravlegges her.

Mot slutten av sitt liv i ødemarken følte Isak, av kjærlighet til sin neste, seg forpliktet til å dele de erfaringene han hadde gjort seg. Resultatet var en samling av tekster om det åndelige liv. Det er utdrag fra disse hans skrifter jeg nå leser.

Et sitat av Isak Syreren, som bror Roger - grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize - stadig vendte tilbake til er dette:

«Gud er en Gud som elsker og kan ikke annet enn å elske. Gud søker alltid etter oss mennesker». Dette var Isaks konklusjon etter å ha studert Johannesevangeliet i mange år og å ha meditert over 1.Joh 4,8: «Gud er kjærlighet».