Er bispeembedet en garanti for en enhetlig kristen lære? Del 1

Vi lever i en tid hvor en sterk individualisme er rådende. Dette gir seg blant annet utslag i hvordan den kristne tro gir seg uttrykk. Ta nå det reformatoriske prinsippet "Sola Scriptura", "Skriften alene". I individualismens tid brukes dette prinsippet til å påberope seg nær sagt hva som helst, og kan man lese det meste inn i Bibelen.

Kanskje det ikke er så dumt med en definert tro, likevel? For alt kan jo ikke være like sant.

Jeg spør meg selv for tiden: Hva er det som konstituerer Kirkens universalitet og grunn? Spørsmålet jeg tror vi ikke kommer forbi er om det må finnes en kirkelig ordning som ivaretar Skriftens autoritet? Da tenker jeg på ordningen med biskoper.

Omkring år 70, bare noen få år etter at apostelen Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i Antiokia en ny menighetsleder. Hans navn er Ignatius. Det er viktig å få med seg at Ignatius var disippel av apostlene, og stod i umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet. Han er den nærmeste forbindelseslinjen vi har mellom apostlene og de som kom etter dem.

Denne Ignatius skriver et brev til den kristne forsamlingen i Efesos, om biskopembedet:

"Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet. Ja, mann for mann må dere bli et kor slik at dere samstemmig, med ett sinn og med den toneart dere har fått fra Gud, i enhet kan synge med en røst for Faderen gjennom Jesus Kristus, for at han både skal høre dere og gjennom deres gode gjerninger, er kjenne at dere er Hans Sønns lemmer. Det er altså en god ting at dere lever i en uklanderlig enhet slik at dere alltid kan ha del i Gud."

Her ser vi noe av det samme vi kan lese om i Apostlenes gjerninger: enheten i troen. I Apostlenes gjerninger kapitel 1 leser vi om den gruppen som kom sammen før pinsefestens dag:

"Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen ..." (Apgj 1,14)

Her dras det ikke i ulike retninger. Her er det enhet. Den samme enheten er tilstede på pinsefestens dag:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn..." (Apgj 2,1)

Det er tydelig at denne enhet ivaretas av de som har fått denne tjenesten betrodd i Kirken, nemlig biskopene. Dessverre er det i vår tid ikke selvsagt i enkelte sammenhenger som har en episkopal ledelse at biskopene innestår for Kirkens enhet, men da snakker vi om en utvikling som ikke skyldes bispeembedets innhold og karakter, men heller et frafall fra den tro som en gang for alle er overgitt de hellige. Vi må derfor ikke se på tilstanden vi opplever nå som normgivende, men gå tilbake til opprinnelsen, til den tjenestegave Herren har gitt sin forsamling.

I Den ortodokse kirke er det slik at kriteriet for universialiteten er feiringen av eukaristin og biskopenes kollegium under patriarkene. Det har ført til at Den ortodokse kirke har èn lære, og ikke er splittet opp i allverdens grupper og grupperinger.

(fortsettes)