Fra martyrhistorien, del 6

Her følger en ny del av historien om forfølgelsen av Andreas Wurtz og vennene hans. I forrige artikkel leste vi hvordan lutheranerne i Grosspold i Romania, fordrev denne anabaptistiske gruppen og spredte den over et stort område:

"I et og et halv år levde de troende i denne triste seperasjonen fra hverandre. Noen forsøkte å besøke den anabaptistiske menigheten i Alwintz, men politiet oppdaget dette og kastet dem i fengsel i Hermanstadt, såværende Sibiu (bildet). Ingen av dem kompromisset med sin tro, selv ikke når stedøtrene til Andreas Wurtz, Elisabeth og Christina, besøkte fengselet og falt i hendene på deres fiender. Overalt hvor de fant hverandre, følte de troende seg dratt mot hverandre. Etter hvert begynte disse troende å komme sammen der hvor familien Kleinsasser bodde. I 1763 valgte de Hans Kleinsausser som utsending til den anabaptistiske menigheten i Alwintz, hvor han ble ordinert av brødrene der, til å bli deres leder.

Med stor glede kunne nå den nye anabaptistiske kommuniteten begynne å feire dåp og nattverd. I hemmelighet begynte de også å studere Bibelen. Joreg Waldner begynte en skole for barna, og steg for steg begynte de nå også å praktisere felles økonomi, slik de første kristne gjorde. To enslige søstre, Christina og Elisabeth Winkler tok på seg ansvaret med å se etter barna, mens kvinnene laget mat og mennene arbeidet ute på markene.

Men ikke alt gikk like greit. Andreas Wurtz og hans familie bodde fremdeles i Eibesdorf. Når unge Hans Hofer, også han fra Sankt Peter i Kaernten, ønsket å gifte seg med datteren til Andreas, Magdalena, var det ikke alle som var enig i det.

'Unge Hans skulle ha kommet og spurt menigheten først,' sa de. 'De burde ikke legge planer uavhengig av fellesskapet.'

Andreas Wurtz så annerledes på det. 'Vår Magdalena er 22 år gammel, og unge Hans er 23. De er gamle nok til å vite hva de ønsker. Hvis de ønsker å gifte seg, og vår forkynner Kleinsasser ikke vil gjøre det, vier jeg det selv. Ingen av sidene gav seg, så Andreas viet paret hjemme. Men ingen var lykkelig med denne ordningen. I tre år var de troende dypt ulykkelige. De fra Eibesdorf og Stein besøkte ikke lenger de som bodde i Kreutz. De som bodde i Kreutz holdt distansen, inntil gamle Peter Müller ikke klarte å holde dette ut lenger! På en reise til Alwintz fant han Andreas Wurtz svært ensom. Han inviterte Andreas og svigersønnen til Andreas, Hans, til å komme til møtet i Kreutz.

Møtet gikk ikke så bra. Uenigheten var stor. Hele dagen snakket de sammen, og ikke en av dem firte en tomme. Så bestemte Andras og Hans seg for å gå hjem sammen med Martin og Veit Glanzer, som støttet dem. Men Andreas var dypt ulykkelig. Etter å ha gått et stykke stanset han plutselig opp og sa:

'Brødre, jeg kan ikke gå videre. Vi er så få. Kampen er så stor, og vi står splittet. La oss gå tilbake og leve i fred med hverandre.'

Brødrene som var sammen med Andreas så lyset de også. 'La oss gå tilbake,' sa de. Med lett hjerte og ivrige etter å se de andre vendte de tilbake til Kreutz. Brødrene og søstrene der var overrasket over å se dem. 'Har dere glemt noe?,' sa de. Men når de fikk høre hvorfor de kom, omvendte alle seg under tårer. Alle bekjente sine feil, og ba hverandre om tilgivelse og den lille kommuniteten vokste seg sterkere enn noensinne.

Rett etter dette solgte Andreas Wurtz og hans familie og alle de andre det de eide og flyttet til Kreutz og gav pengene til kommuniteten, som på sin side valgte ham til Haushalter, den økonomisk ansvarlige. Den tjenesten forble han trofast mot resten av livet.

Etter dette kom Delpini, en jesuittprest, og problemene for den lille kommuniteten tiltok. Mer om det i neste artikkel.

(forsettes)