En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 2

I Tertullian (150-223) møter vi en skarp motstander av spedbarnsdåpen. I sin bok om dåpen skriver han:

"Herren sa virkelig: Hindre dem ikke fra å komme til meg (Matt 19,14). Vel, da kan de komme når de er voksne (dum adolescunt); de kan kan komme når de lærer, når de blir opplært. De kan bli kristne, når de kan kjenne Kristus. Hvorfor ile med den uskyldige til syndernes forlatelse (quid testinat aetas innocens ad remissionen peccatorum)? En viser mer forsiktighet i jordiske ting. Skulle en betro en himmelsk eiendel til en person som en ikke kan betro en jordisk (cui substantia terrens non creditum)? La dem først forstå å be om frelse, så de kan få det ved sin bønn. Når en oppdager dåpens betydning (pondus baptismi) vil en frykte for å tilby den for tidlig heller enn å utsette den (magis timebunt consecutionem, quam dilationem). Bare fullstendig tro (fides integra) hvorved forstanden ikke er utelatt, som i tilfellet med barna, kan være uten bekymring med hensyn til frelsen."

Det var annerledes med Cyprian, biskopen i Karthago (210-258). Som en sann romersk lovlærer, sin loviske tenkemåte som klart kan sees i hans skrifter. I år 253 ble Cyprian konsultert av mer enn seksti biskoper angående spørsmålet om barn skulle kunne døpes etter den tredje eller den åttende dag. Man kom frem til følgende konklusjon:

"Vi synes ikke at noen skal hindres fra å motta nåde, heller ikke ens åndelige omskjærelse være bundet til det samme som den kjødelige, men at enhver må ha tillatelse til Kristi nåde, i henhold til Peters ord: La intet aktes ringe eller urent. Om noe kunne hindre mennesker fra å motta nåde, så måtte det heller være voksnes og eldre menneskers alvorligere synder. Men ettersom de største syndere, som tidligere har begått mange synder mot Gud, om de senere tror, så får de syndernes forlatelse, og ingen utelukker dem fra dåp og nåde, hvor mye mindre da forkaste et barn som, nyfødt ikke har syndet i annet enn med hensyn til dets legemlige avstamning, så det fra fødselen av er infisert av fortidens død, og hvem mottar lettere syndernes forlatelse ettersom det ikke er deres egne synder, men det er andres synder som blir dem ettergitt. I forsamlingen (av biskoper) har vi derfor besluttet at ingen må nektes guddommelig nåde. Ettersom dette har universell betydning, tror vi det særskilt må observeres med hensyn til barna, som har krav på vår hjelp og den guddommelige nåde, enn mer når vi ser at de gråter like fra sin fødsel, og de gjør intet annet enn bønnfaller om hjelp."

I Nord-Afrika begynner de nå også en praksis med å gi nattverden til små barn. Både Cyprian og senere Augustin var forkjempere for dette.

Billedtekst: En kunster har forsøkt å forestille seg Tertullian.

(fortsettes)