Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 2

Det er først når keiser Theodosius den store (346-395) kommer til makten at vi egentlig kan snakke om en statskirke. Det keiser Konstantin påbegynte blir på ulike måter stadfestet og fullført av keiser Theodosius (bildet). Nå skjer det utenkelige: det verdslige overhode blir også kirkens overhode. Grunnlaget for nyordningen, som strider helt i mot de apostoliske forordningene som vi finner i Det nye testamente, hvor Kristus er hodet for menigheten, finner vi i den gamle hedenske romerske statsreligionen.

I år 382 innfører keiser Theodosius en lov som innebærer dødsstraff for det som nå kalles "sekteriske retninger". Den kristne kirke er nå kommet i den forunderlige rollen at den skal kunne ta livet av sine meningsmotstandere! På kirkemøtet i Konstantinopel i 536 fører så keiser Justinian (482-565), som var den mektigste keiser siden keiser Konstantin, med biskopens fulle tilslutning statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling."

Dette skjedde likevel ikke uten motstand og reaksjoner fra mange hold. Vi skal i senere artikler se nærmere på den vekkelsesbevegelsen som sterkest gikk ut mot statskirkesystemet, nemlig donatistene. Men før vi gjør det skal vi se nærmere på noen reaksjoner fra de såkalte kirkefedrene, reaksjoner som nok ikke er særlig kjent. Enkete har fremstilt det som om det skulle ha vært en stor samstemmighet i støtten til de store endringene som innføres i kirken i og med keiser Konstantin og keiser Theodosius. Så er ikke tilfelle.

En av kapadokierne, Basileios den store (329-379), sammenligner kirken med et skip som driver omkring i en voldsom storm mens besetningsmedlemmene driver utukt med hverandre.

"Den ligner også," skriver han, "en gammel kappe som går i stykker bare man rører ved den og som ikke kan repareres så den gjenvinner sin opprinnelige styrke og kvalitet."

I "Brev til høyhellige brødre og biskoper i Vesterlandet", skriver Basileios følgende:

"Fedrenes lærdommer hånes, aposteltradisjonene regnes for intet, nyhetskremmernes påfunn gjelder i menighetene. Kunstnere fører ordet, ikke teologene. Verdens visdom har forrang, korsets lovprisning er fortrengt, hyrdene er drevet bort og glupske ulver er blitt lukket inn. Disse splitter Kristi hjord. Bedehusene er så øde, uten prester, ørkener fulle av klagende, de eldre jamrer ved å sammenligne gamle dager med nærværende. Men mest sørgelig er det at ungdommene ikke vet hva de har mistet."

Men Basileios er ikke alene om sin kritikk av det som har skjedd av kolossale endringer i kirken. Han støttes også av en annen meget sentral skikkelse i den tidlige kirkens historie, nemlig den greske kirkefader, Johannes Chrysostomos. Han stiller presteskapet til ansvar for kirken nå har gått i ledetog med keisermakten:

"Blod vil bli avkrevd av deres hender. La oss ikke frykte for septre eller diademer eller keiserlige klær; vi har større makt. Hva meg selv angår vil jeg heller overgi kroppen min til døden og utøse mitt blod enn jeg vil delta i denne vanhelligelse."

Johannes Chrysostomos stanser ikke med dette. Hans reaksjon på sammenbladningen av stat/kirke er sterk:

"Vi har grunn til å sørge. Hvem kan se på det som skjer uten å sørge? Mange menigheter har fått en ulv til hyrde, en blind til styrmann, en bøddel til lege! Så er det da ikke forbudt å sørge. Kirken er lagt på pinebenken, ledere er i landflyktighet, hjorden er splittet, verdens makter har reist seg mot helligdommen, innsatt tronrøvere og fremkalt splittelse... Kirken i denne tiden er som en kvinne som har mistet sin rikdom, men som stadig har forskjellige tegn på det hun engang eide. Hun stiller fram alle esker og skrin som tidligere inneholdt hennes skatt til offentlig skue, men hun har selv mistet skatten."

(fortsettes)