Daglig søker kristne fra Egypt anledninger til å forlate landet - de frykter islamistene

Menneskerettighetsorganisasjoner i Egypt mottar nå daglig henvendelser fra kristne som vil forlate landet. Daglige overgrep, manglende utsikter til religionsfrihet og frykten for islamistene er hovedårsakene.

Så langt har ikke den egyptiske revolusjonen brakt nytt håp til landets kristne, som utgjør 10 prosent av en befolkning på 84 millioner.

"Kristne kommer hver dag til mitt kontor for å høre hvordan de kan ta kontakt med de canadiske og amerikanske ambassadene. De insisterer på å forlate Egypt, fordi de føler seg truet. Mange kristne er redde for muslimske fanatikere," sier Naguib Gabriel. Han er president for Den egyptiske union for menneskerettigheter.

I mange år har det koptiske mindretallet opplevd sporadiske overgrep, men etter at president Mubarak måtte gå av i februar kommer det nesten daglig rapporter om overgrep og voldelige angrep. Denne uken ble Egypt utpekt til å være blant de mest undertrykkende land i verden for kristne i en rapport fra de amerikanske myndighetenes kommisjon for religionsfrihet.

19. mars ble endringer foretatt av egyptiske grunnloven og endringene ble vedtatt med stort flertall. Endringene omfattet likevel ikke det kopterne hadde håpet på, nemlig den paragrafen som fastslår at islam er den primære inspirasjonskilden til loven. Dermed mener mange koptere at håpet for religionsfrihet i landet er ute.

Dagens Torah-lesning: Helliget Herren

Jeg synes det er interessant å følge med på hva som er lesetektene for ukens synagogegudstjeneste. Våre trosrøtter er jo jødiske, så her er det mye å lære. Denne ukens Torahlesning er hentet fra 3.Mos 19,1-20 til 20,27. Lesningen fra profetene eller Haftarah er hentet fra Amos 9,7-15. Jeg foreslår at du finner Bibelen din og leser disse tekstene før du leser videre i denne artikkelen:

Det første jeg merker meg er at apostelen Peter henter et sitat fra denne ukens Torah-lesning når han skriver sitt første brev, hvor han oppmuntrer sine lesere til å "være hellige". Vi finner dette i 1.Pet 1,16: "For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig." Dette er et direkte sitat fra 3.Mos 19,2, og det er et godt eksempel på hvordan de nytestamentlige forfatterne inspirert som de er av Den Hellige Ånd, bruker Torahen flittig når de skriver sine brev.

Så til teksten i 3.Mosebok: For å bli gjort hellig må det som skal hellliggjøres bli atskilt fra sin sammenheng. Det er Gud som helliggjør. Likevel, det kreves også et bidrag fra vår side. Det står: "Dere skal være hellige." I en bønn som bes ved tenningen av sabbatslysene, heter det: "Du har helliget oss ved Dine bud."

I jødisk praksis er det vanlig med en innledning til fremførelsen av det som kalles Mitzvah, den moralske gjerning utført av religiøs plikt. Denne innledningen er en kort velsignelse. Jeg kan gi et eksempel på dette: Når man tar på seg bønnesjalet med sine snorer ber man: "Velsignet er Herren vår Gud, Universets Konge, som har helliggjort oss ved Dine bud og gitt sine befalinger med hensyn til befalingen om tzitzit (bønnesjalet)..."

Helliggjørelsen er en prosess. Gud gjorde f.eks sabbaten hellig, likevel forteller Han oss at vi skal holde den hellig. Hellighet kan defineres. Den har sine grenser, og begrensninger. Vi har også en rolle i dette. Vi må holde oss til den grensen som Skriften har satt, og skal ikke bevege oss utenfor den. Hellighet får praktiske konsekvenser for hvordan vi lever våre liv. Jeg har lov til alt, sier apostelen, men det er ikke alt som gagner. Lys har ingenting med mørke å gjøre for den som holder seg til Herren, dermed kan man heller ikke ta del i mørkets gjerninger. Man kan ikke samtidig holde seg til Herren, og til avgudene.

Det er noe som er hellig. Da må vi passe oss for ikke å gjøre det hellige profant, eller alminnelig. Kanskje dette er en dag å spørre seg selv hva som er hellig i ditt liv, og som du ikke skal skitne til?

Bildet viser en side av Torah.

14 år gammel jente kastes i fengsel og mishandles i Vietnam fordi hun forteller om Jesus

I Vietnam utgjør en 14 år gammel kristen en så stor trussel mot myndighetene at de kastet henne i fengsel og mishandlet henne på det groveste!

14 år gamle Rachael tilhører et stammefolk som lever i et fjellområde i Vietnam. Hun er den yngste i sin familie. Hennes far er bonde. Familien har et lite hus, som de har tilegnet Gud. Huset brukes som en møteplass hvor evangeliet forkynnes. Når Rachael var seks år gammel bestemte hun seg for å følge Jesus. Det skjedde etter at hun hadde lyttet til sin far som leste Bibelen for henne, og forklarte hva den kristne tro gikk ut på.

Rachael forteller:

"Etter at jeg hadde hørt hva Jesus sier i Joh 3,16 ble jeg veldig glad og begynte å fortelle om dette. Jeg traff ofte barn i min by, men også barn fra andre byer. Jeg sang for dem og fortalte dem historier fra Mosebøkene. Jeg syklet rundt overalt og når jeg traff noen tenåringer fortalte jeg også dem om Gud. Han har beskyttet meg mange ganger ved disse tilfellene, ettersom politiet pleide å følge etter meg på sine motorsykler."

Når Rachael var 14 år kom et stort antall politifolk til hennes hjem og truet alle som var der: "Om dere ikke slutter å tilbe Gud nå og fortsetter med dette kommer vi tilbake og arresterer dere."

Og politiet kom tilbake. Det skjedde like oppunder jul. Rachael var hjemme sammen med 20 barn. Hun lærte dem å synge kristne sanger og talte til dem om Jesus. Plutselig omringet uniformert politi huset. Noen av barna klarte å stikke av. Rachael forteller at hun ble veldig redd når hun så at mange av politimennene hadde gevær og batonger. Hun sprang inn på rommet sitt, men politiet oppdaget henne og dro henne med seg i en av politibilene. Folk strømmet til og undret seg på hva som skjedde: "Hvorfor arresterer dere henne?" "Hun bryter loven," var svaret.

Inne i politibilen så Rachael hvordan en mengde politimotorsykler fulgte etter bilen hun satt i. De holdt sine lange geværer og elektriske batonger i hendene. Når hun kom til politistasjonen ble hun veldig redd og begynte å be til Gud. Rachael satt fengslet i tre dager.

"Politiet forsøkte å knekke meg. De gav meg ordre om å løfte mine armer og la siden spiker under føttene mine. Jeg sto lent mot veggen og ropte til Gud om at Han skulle hjelpe meg. Når jeg skulle til å falle slo de meg på beina. Det gjorde så vondt at jeg besvimte og fallt på gulvet og var borte en hel time. Jeg tror at Gud var med meg i dette."

Rachael satt i fengsel i en måned. Hun satt i en fengselscelle med en kvinne og to menn, og Rachael vtnet for dem. I løpet av denne måneden var det ingen som besøkte henne eller spurte henne. Folk var livredde for politiet. Faren var bortreist da Rachael ble arrestert. Det tok ham tre uker å komme hjem. Han dro rett til fengslet men fikk ikke lov til å se sin datter. Det eneste han kunne var å etterlate seg noen klær til henne.

"I fengslet sang jeg lovsanger til Gud og jeg hørte de andre si: 'Hun er blitt gal.' Jeg husket ord fra Bibelen som ble til oppmuntring for meg. Det står at de som har rene hender og et rent hjerte skal få velsignelse av Gud og at Gud er med oss hvor vi enn befinner oss," forteller Rachael.

Politiet forhørte Rachael mange ganger og de slo henne. Særlig en kvinnelig politibetjent slo henne ofte. Men det hjalp ikke. Rachael hadde lest i Bibelen at en ikke skal være redd mennesker for Gud er vår beskytter og hyrde. I løpet av tiden hun satt fengslet vitnet hun for mange om sin tro. Politiet klarte ikke å knekke henne. Til slutt sendte de bud etter faren om at han skulle komme å hente henne.

Nå går Rachael på en bibelskole drevet av mennoniter. Hun er fortsatt ivrig etter å fortelle om Jesus. I seks år har politiet forfulgt denne unge jenta. La oss huske henne i våre bønner. Det eneste gale hun har gjort er å fortelle andre om Jesus. En 14 år gammel jente er altså en trussel mot de kommunistiske myndighetene.

Bildet viser en dåp i Vietnam. Historien er hentet fra den svenske avdelingen til Richard Wurmbrands arbeid som heter Martyrernas Röst.

Hellighet i alle livets situasjoner

Jeg leste noen ord av Robert Murray McCheyne (1813-1843), født i Skotland og en av Guds gaver til sin menighet på begynnelsen av det 19.århundre. Han døde bare 30 år gammel, men etterlot seg et sterkt vitnesbyrd om Kristus. Dette er hva jeg leste:

"Strev etter å være helliget i alle livets situasjoner. Din helliggjørelse avgjør hvor brukbar du kan bli. En muntlig preken varer en time eller to, men ditt livs preken hele uken.

Om satan kan få en kristen til først og fremst å ha berømmelse, fornøyelser eller god mat, har han dermed også ødelagt hans åndelige tjeneste.

Hengi deg først og fremst til bønn, og hent ord og tanker fra Gud. Luther tilbrakte sine tre beste timer om dagen i bønn."

Når jeg leser dette tenker jeg på ordene fra Hebr 12,14:

"Jag etter ... helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Gud."

David Wilkersons siste tjeneste handlet om foreldreløse og enker

Gary Wilkerson, sønnen til David Wilkerson, har skrevet et minneord om sin far som nettopp er blitt publisert. Jeg har forsøkt å oversette dette. Her kommer det frem ukjente opplysninger om David Wilkerson, blant annet om hans nye tjeneste: For foreldreløse barn og enker i noen av verdens fattigste land:

'For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd.' (Apg 13,36)

På onsdag ettermiddag omkom min far, David Wilkerson, i en trafikkulykke. Vi sørger over tapet av en kjær far, trofast ektefelle og en hellig Guds mann. Min mor, Gwen, fars kone i 57, befant seg også i bilen, men vi er blitt fortalt at hun vil overleve.

Fars mer enn 60 år i tjeneste har influert livene til de som sto ham nær og utvidet til millioner av mennesker verden over. I dag føler vi et personlig tap, men på samme tid fryder vi oss over å vite at David levde livet helt og fullt, i det han adlyd Gud med hengivenhet og elsket Jesus radikalt.

Han var kjent for sin ubegrensede tro. Han trodde at Gud ville forandre livene til gjengmedlemmer og forvandle de mest desperate narkomane. Han trodde at en dynamisk menighet kunne reise seg i hjertet av Times Square, New York City. Han trodde han kunne bli en mann som elsket sin kone og sine barn på en god måte. Og det gjorde han.

Pappa var ikke opptatt av fanfarer, applaus eller seremonier. Han takket nei til invitasjoner fra verdens ledere men ville gi alt han eide til for å støtte en fattig foreldreløs eller enke i nød.

Lik kong David i Den gamle pakt tjente pappa Guds hensikt i sin levetid. Han preket med kompromissløs lidenskap og ubøyelig nåde. Han skrev med forunderlig innsikt, klarhet og overbevisning. Han løp sitt løp godt og når hans arbeid var fullført ble han hentet hjem.

Jeg tror ikke min far ville ha vært en god pensjonist. Jeg tror ikke han ville ha sittet i gyngestolen og mimret over det som hadde vært. Jeg tror at Jesus som visste dette på en nådefull måte kalte ham hjem.

Pappas siste tjeneste på jord var å være advokat for de fattigste av de fattige og skaffe til veie nødhjelp for sultne barn, foreldreløse og enker. Etter å ha grunnlagt Teen Challenge og Times Square Church forsøkte han å brødfø sultne barn i noen av de verdens mest fattige land. I dag redder "Please Pass The Bread" tusenvis av barn gjennom 56 ulike program i åtte land.

Lik kong David i Den gamle pakt, etter å ha tjent Guds hensikter, døde han. Jeg vet at om pappa var i stand til å oppmuntre deg med sine ord i dag, ville han invitere deg til å gi alt til Jesus, elske Gud inderlig og gi bort deg selv til de trengende.

Arbeidet han begynte overlever ham. Vi kan alle attestere hvordan han har influert oss - ikke bare gjennom hans forkynnelse, det han skrev, og grunnleggelsen av verdensforvandlende tjenester, men gjennom sin kjærlighet, hengivenhet, medfølelse og evne til å tenne en tro på enda større ting.

Gwen Wilkerson på bedringens vei

David Wilkerson (bildet) vil bli gravlagt i en privat seremoni i hjembyen Tyler i Texas. Det har familien bestemt. Hans kone Gwen er heldigvis på bedringens vei og det er til observasjon på sykehuset. Det er forventet at hun overlever.

14.mai vil det bli holdt en spesielt minnesgudstjeneste i Times Square Church, menigheten som David Wilkerson grunnla. Dette vil overføres direkte via web-TV.

Familien takker for all omsorg og forbønn etter den tragiske bilulykken hvor David Wilkerson omkom. Du finner oppdaterte opplysninger om Gwen Wilkerson og minnegudstjenesten her:

http://www.tscnyc.org/pastor_david_wilkerson.php

På nettsiden til Times Square Church finner du også David Wilkersons siste preken i denne menigheten. 4. april preket han om Jesus som Guds Lam.

Du finner denne prekenen her:
http://www.tscnyc.org/media_center.php?pg=sermons

Pavens blod fordelt mellom Italia og Polen og stilles ut permanent i Krakow

Ikke nok med at noen dråper pavelig blod er innekapslet i en lykkemedaljong som en kardinal har gitt til en italiensk racerbilsjåfør, nå er også blod fra pave Johannes Paul II også tatt vare på til utstillingsøyemed! Det er nesten så man ikke tror det er sant, men det er det.

Like før sin død i 2005 var pave Johannes Paul II inne til en medisinsk undersøkelse. I den forbindelse ble det tatt noen blodprøver av paven. Dette blodet er tatt vare på i fire ulike beholdere. To av dem er tatt hånd om av Stanislav Dziwisz, pavens landsmann og privatsekretær, som i dag er kardinal i Polen. De to andre beholderne er tatt vare på av nonner i et katolsk sykehus i Roma. De vil bli utstilt som en hellig relikvie under en høytidelighet førstkommende søndag, hvor Johannes Paul II blir kåret salig. Saligkåringen eller beatifiseringen kan være første skritt på veien mot helgenkåring.

Men det stopper ikke her. Hør bare: Det pavelige blod i Polen vil bli permanent utstilt på Den guddommelige nådes alter i Legikewniki ved Krakow.

I forbindelse med den såkalte "saligkåringen" 1. mai vil også pavens kiste bli stilt ut. Etter messen den dagen blir kisten stilt foran alteret i Peterskirken i Vatikanet. Der blir den stående til alle som ønsker det har fått be sine bønner mens de vandrer stille og sakte forbi.

Det er også opprettet en egen nettside med et eget webkamera som filmer pavens grav kontinuerlig.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/article127028.zrm

Tekniske problemer

På grunn av tekniske problemer har det ikke vært mulig å oppdatere bloggen før nå. Vi mistet Internettforbindelsen sent i går kveld, og da vi skulle restarte maskinene i dag viste det seg at modemet var ødelagt. Dessverre fantes et nytt modem av typen vi skulle ikke noe sted i Gjøvik, så vi måtte ta turen til "feil side av Mjøsa".

Nå er det nye modemet på plass og bloggen vil bli oppdatert i løpet av dagen.

Presidenten av Kroatia fikk kopi av Nytestamente fra 1562

11. april kunne pastor Toma Magda (bildet til venstre) i baptistkirken i Osijek, som også er president for Baptistunionen i Kroatia, sammen med fem andre representanter fra baptistmenighetene i landet overrekke Kroatias president Ivo Josipovic (bildet til høyre) en kopi av en tidlig kroatisk oversettelse av Det Nye testamente fra 1562. Gaveoverrekkelsen skjedde i forbindelse med Baptistunionen i Kroatia i år kan feire 130 års jubileum.

I sin tale til landets president kunne Toma Magda fortelle om den respekt landets baptister nyter ikke bare i Kroatia, men også utenfor landets grenser. Baptistunionen i Kroatia teller 2000 medlemmer i 50 forsamlinger. Pastor Magda kunne også fortelle at han hadde vært president for den europeiske baptistføderasjonen fra 2007-2009.

Kroatiske baptister setter fokus på det personlige bibelstudiet

Det er interessant å merke seg at både russiske og nå kroatiske baptister ønsker å løfte fram betydingen av å lese Bibelen dette året! Mens bibelinteressen er for nedadgående i vest, satser østeuropeiske baptister på en fornyet interesse for Bibelen og det personlige bibelstudiet. Det skjer både i Russland - som jeg har skrevet om tidligere på bloggen - og nå i Kroatia.

15. april arrangerte baptistmenigheten i Crikvenica et dagsseminar med tittelen "Tid med Bibelen". Deltagerne på seminaret kom fra Umag, Porec, Clays, Krapina, Zagreb, Rijeka, Rab og andre deler av Croatia. En av de som underviste på seminaret var Giorgio Grlj som er pastor for baptistmenigheten i Rijeka. Gjestetaleren var Karin Rudies Aidlingena (til høyre på bildet) fra Tyskland. Hun foreleste over de elleve første kapitlene fra 1.Mosebok. Forelesningen ble så godt mottatt at den vil utgis som et eget hefte senere i år.

På seminaret var det også avsatt tid til en personlig stille stund, og siden været var så godt var det mange som nøt vårdagen ute langs den nydelige kysten av Crivenica og Selce. På kvelden var det en samling for alle deltagerne med lovsang til blant annet harpe! Det hele ble avsluttet med nattverdfeiring.

Dagseminaret var så vellykket at det vil gjentas til vinteren på samme sted.

Pionerevangelisering i Kaukasus og Russland, del 3

Pastor V. Pavloff hadde ikke vært hjemme lenge etter at han kom hjem fra sitt eksil før han ble arrestert igjen. Denne gangen fikk ikke hans kone og barn lov til å besøke ham. I 40 dager ble han flyttet fra det ene fengslet til det andre. Under fangetransporten ble fangene lenket fast. Pavloff var innom åtte fengsler før han endelig ankom stedet hvor han ennå en gang måtte tilbringe tiden i eksil. Alt han skrev måtte gjennom den russiske sensuren. Etter en stund fikk så familien hans anledning til å bosette seg i byen hvor Pavloff tilbrakte eksiltiden. Han kunne ikke forlate denne byen uten politiets tillatelse.

Men det var ikke lang tid han fikk sammen med sin kjære familie. I juli 1892 ble byen rammet av kolera fra Asia. I løpet av en uke døde Pavloff's kone og fire av barna. En datter på 12 år hadde druknet i Ural-fjellene (bildet) uken før denne tragedien inntraff. Tilbake satt V. Pavloff igjen med en overlevende sønn.

Etter at eksiltiden var over vendte V. Pavloff og hans sønn tilbake til Orenburg. Her fortsatte han sin virksomhet. Med det samme han kom hjem døpte han 14 mennesker. De neste fire årene arbeidet han utrettelig med å forkynne evangeliet og sammen med sine medarbeidere døpte de 150 mennesker. Tre nye menigheter ble grunnlagt og Pavloff ordinerte tre presbytere til å ha hovedansvaret for dem.

Samtidig som Pavloff drev sitt evangeliseringsarbeid deltok han også i seminarer i ulike ortodokse kirker, hvor han besvarte spørsmål. Enkelte ganger kunne så mange som 300 personer delta og det var stor åpenhet og interesse for Pavloff's forkynnelse.

På slutten av den andre eksilperioden hadde V. Pavloff fått en invitasjon fra en tysk-russisk menighet i Tultsha i Romania. De ønsket at Pavloff skulle bli deres pastor. På grunn av forfølgelsen i Russland aksepterte han kallet. Her tilbrakte han seks år, og fikk også anledning til å besøke Bulgaria. 60 mennesker ble lagt til menigheten i Tultsha i denne perioden.

(fortsettes)

David Wilkersons siste ord før hans død

Rettelse: Jeg har oversatt feil. Det skal være en semitrailer og ikke en traktor som Wilkerson kolliderte med. I USA kalles ofte trekkvogna tractor og hele vogntoget tractor trailer. Så derfor ble det nok et kraftig sammenstøt.

I følge CBN News er det uklart hva som forårsaket at David Wilkerson kom over i feil kjørebane, kolliderte med en møtende traktor og ble momentant drept sent onsdag kveld. Ulykken skjedde på U.S 175. Wilkerson kjørte østover sammen med kona Gwen da ulykken inntraff. Sjåføren av traktoren forsøkte å unngå kollisjonen, men det var for sent. Gwen Wilkerson er kritisk skadd og ligger på intensivavdelingen ved et sykehus i Tyler, Texas. David Wilkerson ble 79 år gammel, og etterlater seg kona, fire barn og 11 barnebarn.

Samme dag som han døde postet David Wilkerson en artikkel på sin blogg. Artikkelen bærer tittelen: "When All Means Fail". Her oppmuntrer han de som står foran vanskeligheter om å holde fast ved og stå sterke i troen. Det er forunderlig å lese noe av det aller siste David Wilkerson skrev:

"Til alle de som går gjennom dødsskyggens dal: Gråten vil vedvare gjennom noen mørke, grusomme netter, men i mørket vil du snart oppleve å høre Faderen hviske: Jeg er med deg. Mine kjære: Gud har aldri sviktet men handler i godhet og kjærlighet. Når alt ser ut til å gå galt svikter aldri Hans kjærlighet. Hold fast ved din tro. Stå fast på Ordet. Det finnes ikke noe annet håp i denne verden."

Vi er mange, mange som har mye å takke Gud for når det gjelder David Wilkersons rike tjeneste. For de 8000 medlemmene av Times Square Church er det hans gedigne, grunnsolide bibelundervisning og djupe omsorg som pastor som har ført dem nærmere Jesus. For millioner av andre er det gjennom hans undervisning på nettet og hans bøker som har inspirerert oss og ikke minst utfordret oss til å bli seriøse med Gud, Hans Ord og Hans rike.

Selv ble pastorseminaret i Oslo med David Wilkerson og hans sønn av avgjørende betydning for mitt liv og min tjeneste. Etter det ble det et nytt alvor over det hele, en sterkere innvielse til å tjene Herren livet ut.

For andre ble Teen Challenge - Wilkersons arbeid blant narkomane - livredningen.

I dag er kristne verden over i sorg over at en Guds mann er gått bort. David Wilkerson var en vekter på muren. Han hadde et profetisk skarpsyn som få andre og tydet tidens tegn på en måte som var troverdig og vekkende. Det er underlig å se hvordan profetiene i boken "Visjonen" steg for steg har gått i oppfyllelse. Når den kom ut ble Wilkerson kritisert skarpt. I dag ser vel de fleste at Wilkerson hadde rett.

Når jeg hørte om hans død kom jeg til å tenke på beretningen fra 2.Kong 2 om Elia som gikk hjem til Gud i en ildvogn:

"Mens de så gikk og talte sammen, kom det brått en ildvogn og ildhester og skilte dem fra hverandre. Og Elia for i stormen opp til himmelen." (v.11)

Det er ingen tvil om at David Wilkerson nå er hjemme hos Gud, men i en tid som vår hadde vi så sårt trengt ham her på jorden.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=258238

http://www.vl.no/folk/article126817.zrm

David Wilkerson drept i bilulykke - kona Gwen kritisk skadd

Det er med stor sorg jeg mottar nyheten om at David Wilkerson er død. I følge Charisma News ble Wilkerson drept i en bilulykke sent onsdag kveld i Øst-Texas. Dette skal være bekreftet av hans sønn, Gary. Times Square Church som ble grunnlagt av Wilkerson har også lagt ut dette bildet.

David Wilkerson skal ha kollidert med en møtende traktor. Også hans kone Gwen skal ha vært i bilen og skal ligge kritisk skadd på East Texas Medital Center i Tyler.

Jeg kommer tilbake med flere oppdaterte opplysninger, men anmoder nå bloggens lesere om å be for Gwen og resten av Wilkerson familien.

Evangeliske kristne overser menighetens viktige betydning

I går skrev jeg om John Stott, Lausannebevegelsens teologiske far, som kunne feire sin 90 års dag. I dag vil jeg gjerne dele noe Stott har skrevet i innledningen til sin glimrende kommentar til Efeserbrevet. Jeg synes det er viktige ord å ta med seg inn i vår egen samtid. Når du leser det Stott skriver forstår du hvor aktuelle disse ordene er i en tid hvor alt handler om meg, mitt og mine:

"De av oss som kaller oss evangeliske kristne, understreker med dette at vi er evangeliets folk. Vi holder fast på det ekte, autentiske kristne evangeliet. Det er en frimodig bekjennelse, som iblant faller enkelte tungt for brystet. For å bekrefte denne innstillingen må vi stadig vende tilbake til Skriftene, der vi finner den eneste normgivende beskrivelsen av evangeliet. Sammenligner vi med Bibelen blir vi nødt til å innrømme at mange av formuleringene våre av de gode nyhetene er mindre heldige.

En av våre ømme punkter som evangeliske kristne er at vi overser menighetens viktige betydning. Vi har en tendens til å forkynne individuell frelse uten å bevege oss videre til det kristne fellesskapet. Vi legger vekt på at Kristus døde for oss 'for å løse oss ut fra all urettferdighet' mer enn at Han skulle 'rense for seg et eiendomsfolk'. Vi tenker mer på oss selv som 'enkeltkristne' enn som 'menighetstilhørige' og budskapet blir mer preget av gode nyheter om et nytt liv enn av et nytt samfunn.

Ingen som går grundig gjennom Paulus' brev til efeserne, får inntrykk av et privatisert evangelium. Efeserbrevet er nemlig menighetens evangelium. Her beskrives Guds hensikt, som er å skape et nytt samfunn gjennom Jesus Kristus."

Tilbake til urkirken: Menigheten er ikke hva den engang var

"Dagens menighet er blitt veldig forutsigbar," sier Francis Chen (bildet), bestselgende forfatter og en forkynner med stor innflytelse. Etter 15 år som pastor for Cornerstone Church, en megakirke i Simi Valley i California, USA dro han og familien til Asia hvor de tilbrakte tid sammen med forfulgte kristne og foreldreløse.

"Du går inn i en bygning, noen gir deg et program, du sitter i en stol og synger noen få sanger, en fyr gir deg et polert budskap - eller kanskje ikke, noen synger en solosang, og så går du hjem. Når du leser Det nye testamente, ser du at det var meningen at Den Hellige Ånd skulle forandre alt slik at samlingen av de som kalte seg kristne hadde dette overnaturlige elementet ved seg."

Francis Chan mener at ilden som kom ned fra himmelen, den mektige vinden, synes å ha forsvunnet fra menigheten.

"Ser du virkelig denne overnaturlige kraften i arbeid når troende kommer sammen i det vi kaller kirke? Er det ikke den samme Hellige Ånd som det er ment å skulle være tilgjengelig for oss i dag? Hvorfor er det da så annerledes?"

I 16 år ledet Francis Chan megakirken i California og hadde stor framgang. Men så begynte han å stille de grunnleggende spørsmålene: Hva er menigheten, og hvordan er vi menighet? Han begynte å føle seg ukomfortabel med at folk reise langt for å komme å høre ham preke søndag etter søndag, og at det hele ble en rutine. Det var da han bestemte seg for å tilbringe tid blant de som ble forfulgt for sin tro, og blant de hjemløse. Nå ber han Gud vise ham de neste skrittene han skal ta.

"Jeg hørte en gang en mann sa at kirken verken er super eller naturlig, bare forutsigbar. Det fikk meg til å tenke. Jesus talte om at Den Hellige Ånd skulle komme over disiplene og gi dem kraft, hvorfor er det da så mange kraftløse kristne i dag. Dette henger ikke på greip."

Blind kristen iraner vinner iranere for Jesus og styrker de troende

En blind iraners sanger fører nå til at mange iranere kommer til tro på Jesus. Det er Hovsepian Ministries som forteller dette i sitt siste nyhetsbrev som utkom i dag.

Mange husker sikkert Haik Hovsepian Mehr, tilsynsmannen for pinsebevegelsen i Iran, som ble drept i januar 1994. Hans familie har fortsatt hans arbeid med å nå Irans befolkning med evangeliet. Familien Hovsepian er svært musikalsk og frem til i dag har de produsert 40 lovsangsalbum på farsi, sammen med flere musikkvideoer.

Et av de mest unike lovsangsalbumene er laget av en blind iraner som er kristen. Sangene handler om hvordan hans åndelige øyne er blitt åpnet ved Guds nåde etter at han tok imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre. Svært mange iranere blir sterkt berørt når de hører hans sanger.

Hovsepian Ministries lager også mye materiell som legges ut på nett gjennom Khaneye Pasastesh som betyr Lovsangens hus. Dette er ressursmateriell spesielt beregnet på lovsangsledere. Det er veldig sterkt å lese noen av tilbakemeldingene de får på denne tjenesten. Hør bare:

Fra byen Rasht: "Jeg er lovsangsleder for fire undergrunnsmenigheter i byen vår. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket dere for disse programmene fordi de har gitt meg en modell som jeg kan etterfølge og de har vært til kolossal hjelp. Jeg har lest mange bøker om hvordan man kan lede lovsang i små grupper, men nå ser jeg hvordan det fungerer i praksis."

Omid fra Afghanistan: "Jeg er lovsangsleder i Afghanistan. Jeg elsker deres sanger og jeg lytter alltid til dem. Hvilken utrolig flott webside dere har laget! Jeg visste ikke om at det fantes så mange gode sangere. Jeg bruker en del av de nye sangene i vår menighet og jeg planlegger å laste ned alle sammen, lage kopier og distribuere dem blant de troende her."

Alireza fra Ahwaz: "På grunn av sikkerhetsmessige årsaker kan vi ikke gå til kirken eller delta i lovsangsamlinger. Vær så snill å send oss det dere har av hva dere enn måtte ha av kristne sanger så vi kan vokse i troen. 50 sanger er bra, har dere mer er det enda bedre."

Sheida fra Tehran: "Jeg kan fremdeles ikke tro at de sangene jeg sendte dere nå synges av tusener i Iran. På vegne av alle kristne som skriver sanger i Iran vil jeg få takke dere for denne muligheten dere gir oss."

Hører jeg et aldri så lite halleluja for disse vitnesbyrdene?

Lausannepaktens far er 90 år i dag

I dag fyller John Stott (bildet) 90 år. Det er mange gode grunner til å hedre denne mannen som sammen med Billy Graham var hovedarkitekten bak Lausanne-konferansen og Lausanne-pakten i 1974 og som fikk stor og avgjørende betydning for mesteparten av evangelikal misjon i etterkant. Stott er også kjent for en rekke bøker om kristen tro, og svært gode bibelkommentarer. To av dem - en om Efeserbrevet og en annen om Galaterbrevet - er også utgitt på norsk, av Lunde forlag. En annen bok som også er kommet på norsk er hans gjennomgang av utvalgte salmer fra Salmenes Bok. Om jeg ikke husker feil ble den i sin tid utgitt av Hermon forlag.

Dagen hadde i går en lengre presentasjon av John Stott, som er absolutt lesverdig. I denne artikkelen fremkommer det flere interessant opplysninger, men jeg har merket meg spesielt ved en av dem:

En av Stotts norske venner er rektor Vidar L. Haanes ved Menighetsfakultetet. Begge har interesse av fuglekikking. I forbindelse med en reise til Island for å se på fugler, forteller Haanes, om at John Stott er meget bevisst på at han har sin stille time hver dag. I forbindelse med hjemreisen måtte Stott opp klokken halv seks for å nå flyet. Da var det på med lyset klokka halv fem for å rekke bibellesning og bønn!
Tenk om alle teologer og pastorer hadde slike vaner!

Tormod Engelsviken som blir intervjuet i Dagen i forbindelse med 90 års dagen til John Stott, nøler ikke med å si at Stott er av de aller mest betydningsfulle kristenlederne i det 20 århundre. Det er ikke vanskelig å dele det synet med Engelsviken.

Uttrykket "double listening" er uløselig knyttet til John Stott. Dette begrepet handler om på den ene siden å lytte til Guds ord og bøye seg for Bibelens autoritet, og på den andre siden lytte til verden for å forstå og for å relatere evangeliet og det bibelse verdensbildet til alle dimensjoner av livet.

John Stott er fremdeles mentalt klar men hans helse er svak. Der er de like - både John Stott og Billy Graham. Begge har fått lov til å være med veldig lenge, og begge har fått oppleve at livet også kan være skjørt.

For de som er interessert i å sette seg inn i John Stott's forhold til Bibelen og dens autoritet, tolkning og bruk finnes det en veldig god DVD. Den heter John Stott: The Bible and the Christian Life og er utgitt av Zondervan i deres Legacy serie. Jeg kjøpte mitt eksemplar hos Bok og Media for kr 239.- Det er absolutt verd pengene.

Utbredt bibel-analfabetisme blant kristne

David Platt (i midten på bildet), forfatteren av bestselleren "Radical" som handler om radikalt disippelskap, er med i en stor aksjon i USA for å få flere til å lese Bibelen regelmessig. 15.-16.april ble det holdt en konferanse på Union University i Jackson Tennessee med tittelen "Les Bibelen for livet", og her kunne George Guthrie (til høyre på bildet) vise til en ny undersøkelse for de 700 deltagerne:

"Hvert år selges det 25 millioner eksemplarer av Bibelen i USA. Ni av 10 hjem i vårt land har en Bibel hjemme. Mer enn 400 millioner Bibler distribueres gjennom ulike selskaper. Men til tross for dette: Kun 16 prosent av de som går fast til gudstjeneste leser Bibelen daglig og 25 prosent av disse leser ikke Bibelen i det hele tatt."

"Dette betyr," la Guthrie til, at "bare 50 prosent av de som kommer inn kirkedørene våre regelmessig leser Bibelen sporadisk, kanskje en eller to ganger i måneden. Kun 37 prosent av de som går i kirken sier at det å lese og studere Bibelen har utgjort noen avgjørende forskjell i livene deres. Bare 37 prosent!"

Denne alarmerende bibelanalfabetismen har fått Guthrie til å skrive en bok om hvordan man kan lese Bibelen med utbytte. Boken "Les Bibelen for livet" ble nylig utgitt og man håper at den på en praktisk måte skal hjelpe folk til å lese Bibelen og få utbytte av den.

Situasjonen er nok dessverre ikke annerledes i Norge. Også her finnes det en utbredt bibelanalfabetisme.

Rob Bell og forførelsen om at Gud ikke dømmer noen til helvete

Det pågår en intens åndelig krig om sannheten i vår tid. Kanskje ikke så underlig, all den stund tiden før Jesu gjenkomst i følge Guds ord er en tid hvor "Ånden sier utrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger." (1.Tim 4,1)

Den heteste debatten handler om en bok skrevet av en amerikaner - det kommer jo som regel derfra - som heter Rob Bell. Som barn av Emerging Church bevegelsen, som kjennetegnes ved at den skal redefinere klassisk kristen tro, har Rob Bell skrevet en bok som heter "Kjærligheten vinner", hvis konlusjon er at Gud ikke vil dømme noen til helvete. Ikke rart at man blir populær av slikt. Rob Bell skal visstnok nå være en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer i følge TIME Magazine, og i følge samme magasin skal Rob Bell være i "forkant av en nytenkning om kristendom i Amerika".

En undersøkelse gjennomført av analysebyrået Barna i forbindelse med bokutgivelsen viser at 25 prosent av «gjenfødte kristne» i USA tror at alle mennesker blir frelst. 26 prosent mener at en persons religion egentlig ikke har noen betydning, fordi alle religioner har samme lære. Analysebyrået Barna definerer «gjenfødte kristne» som mennesker som har forpliktet seg personlig overfor Jesus Kristus som sin frelser, og som tror at de kommer til himmelen etter døden fordi de har bekjent sine synder og tatt i mot Jesus Kristus som sin frelser.

Nå er ikke Rob Bells påstander nye. De dukker opp med jevne mellomrom i kirkens historie. Det "nye" er at det er mer grobunn for denne tenkningen i dag hvor troen er blitt så individualisert, og hvor mennesker plukker litt her og litt der og setter sammen det som er "deres" tro. Det er ikke lenger snakk om å "stride alvorlig for den tro som èn gang for alle ble overgitt til de hellige" (Jud 3), men heller plukke det som passer en selv best. En premissleverandør til denne utvannede kristentroen er Emerging Church Movement.

De fleste av dem liker godt Joh 3,16, men leser man Joh 3,16 - Den lille Bibel - så ser man der klart og tydelig for alle som kan lese at Jesus selv taler om en evig fortapelse. Nå gjør Han det en rekke steder - faktisk taler Jesus veldig mye om fortapelsen - men egentlig holder det å sitere Joh 3,16 for å avvise denne "nye" læren som fullstendig ubibelsk:

"For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Fortapelsens grufulle mulighet eksisterer - men når hørte du sist noen undervise om det i menigheten du tilhører?

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/article126364.zrm

Snart publiseres første artikkel på bloggen med tittelen: "Veien til helvete", hvor jeg gjennomgår Bibelens lære om en evig fortapelse. Følg med!

Pionerevangelisering i Kaukasus og Russland, del 2

Høsten samme år som pastor V. Pavloff hadde kommet hjem til Tiflis fra Tyskland, la han ut på en lengre misjonsreise sammen med S. Rodionaff til de transkaukasiske fjellområdene og så langt som til Ararat og Det kaspiske hav. Mange kom til tro, de ble døpt og dannet dermed grunnlaget for nye menigheter. I 1880 ble Pavloff godkjent av de russiske myndighetene som baptistpastor. Friheten hva dette innebar varte frem til 1887. Disse syv årene ble benyttet til lange misjonsreiser i Samara, Don, Tourida Mohilev og andre steder. Også på disse stedene kom mange til tro, ble døpt og ble medlemmer av nystartede menigheter. I 1884 ble Pavloff invitert til en kongress i St.Petersburg av en viss oberst Pushkoff som forsøkte å få i stand en union av evangelisk troende i Russland. Hit kom også Dr Baedecker og Lord Ratcliff. Men det skulle ikke gå slik oberst Pushkoff hadde håpet. Politiet slo til mot samlingen og både Baedecker og Ratcliff ble utvist av Russland sammen med oberst Pushkoff.

I 1887 startet en grusom forfølgelse mot russiske baptister i et forsøk fra myndighetene på å få stanset den store menighetsveksten. De aller første ofrene var Pavloff, Voronin og en armensk pastor ved navn A. Amirehanianz. Uten dom ble sistnevnte forvist til Orenburg for fire år. I mars samme år ble Pavloff og Amirehanianz arrestert og satt i fengsel sammen med kriminelle. Gjennom iherdig forbønn ble straffen omgjort til forvisning for fire år. De fire årene måtte de ha med seg en politimann, som de måtte lønne for å passe på dem!

Etter de fire årene fikk de komme hjem, men måtte love ikke å forkynne mer. Pastor Pavloff klarte ikke å gi et slikt løfte. Kort tid etter at han kom hjem ble han arrestert igjen.

(fortsettes)

Arabiske baptister minnes dåpshandling i Israel for 100 år siden

I morgen arrangerer Sammenslutningen av baptistmenigheter i Israel en dagstur til Wadi Al Laymoun, en av de vakreste nasjonalparkene i Israel. Den er lokalisert på veistrekningen Akko-Tzfat mellom Shammy og Miron.

Det var her - 10. mai 1911 - at Shukri Musa døpte Louis Hanna i elva Wadi Al Laymoun, som ligger vest for Safed, "byen som ligger på et fjell" (Matt 5,14).

Bassengene (bildet) her oppe er nå restaurerte, og i morgen skal de som deltar på turen komme sammen for å feire Jesus, grille og ha fellesskap. De skal også minnes det som skjedde her for 100 år siden, og som var starten på menighetsplantinger en rekke steder i Israel.

Russiske kvinner ber målrettet for evangelisering, læremessig sunnhet i menighetene og for utsatte gruvearbeidere

For fjerde året på rad er det blitt arrangert en egen samling for mennesker med diakonale tjenester i Rostov-regionen i Russland.

9. april kom 80 sykepleiere, diakoner, og ansvarlige for kvinnearbeid i 22 baptistmenigheter i Rostov regionen sammen i den største baptistmenigheten i Rostov-on-Don. Disse samlingene betyr svært mye for de som deltar. Her har de muligheten til å be sammen, samtale om felles arbeidsoppgaver og utfordringer de opplever i sin daglige tjeneste. Årets motto var: "Vi er Kristi brev i familien, og kirke for verden".

Kvinnene er opptatt av å be konkret og strategisk. For tiden er det noen emner som er mer aktuelle enn andre: Det ene er å be for evangeliseringarbeidet, og det andre er at menighetene må bli bevart sunne læremessig. Et spesielt bønneprosjekt er å be for gruvearbeiderne i Rostov-området. Her finnes nemlig mange gruver, og det er en kjent sak at mange gruvearbeidere er utsatt for ulykker.

President Obama feiret 1.påskedag i kirke bygget av frigitte slaver

President Barak Obama, førstedamen og deres to døtre deltok på 1.påskedagsgudstjenesten i den historiske Shiloh Baptist Church i Washington (bildet). Denne kirken ble bygget av frigitte slaver i 1863. Presidenten og hans familie fant sitteplasser på andre benkerad, og ble ønsket varmt velkommen av menighetens pastor, Wallence Charles Smith. Han kunne fortelle at menigheten hadde bedt for president Obama og hans familie hver søndag siden han ble innsatt i embetet for to år siden.

"Så hvis du en dag føler deg nedfor og du plutselig skulle føle deg litt bedre, så skyldes det vår forbønn," sa pastor Wallence Charles Smith med et smil.

President Obama la hånden rundt sin eldste datter Malia og svingte i takt med menighetens kor som har 120 medlemmer, og et orkester med trompeter, to trommesett, en organist, en pianist og en på keyboard.

Dette er andre året at presidenten og hans familie oppsøker en svart menighet i forbindelse med påskehøytiden. På Skjærtorsdag holdt president Obama en bønnefrokost i Det Hvite Hus. I den forbindelse sa han i det han henviste til den travle hverdagen til de som deltok:

"Jeg ønsket å holde denne frokosten av en enkel grunn: Det er noe med oppstandelsen som setter alt annet i rette perspektiv."

Pionerevangelisering i Kaukasus og Russland, del 1

19.-21. juli i år er det ganske nøyaktig 100 år siden Baptistenes Verdensallianse holdt sin andre kongress. Det skjedde i 1911 i Philadelphia, USA. En av de som deltok på denne kongressen var den pastor V.Pavloff fra Russland. Jeg er så heldig at jeg har i mitt eie boken som ble publisert i forbindelse med kongressen, og her finnes alle talene som ble holdt og alle rapportene som ble avlagt. En av dem er pastor Pavloff's egen beretning om det han har vært med på av evangeliseringsfremstøt i det veldige russiske riket. Nå er jeg spesielt interessert i kirke- og vekkelseshistorie, men jeg tror det Pavloff har å fortelle vil interessere flere enn de som har min særinteresse! I en serie med artikler skal du få del i pastor V. Pavloff's gripende beretning, slik jeg har forsøkt å oversette den. Dessverre har jeg ikke kommet over noe bilde av ham. Her er først en liten presentasjon av ham:

V. Pavloff kom fra Tiflis, dagens Tblisi, i Transkaukasus. Hans foreldre tilhørte de såkalte Molokanerne, eller Melkedrikkerne. Dette var en kristen gruppe som nektet å være under Den russisk-ortodokse kirkes innflytelse. De var pasifister, og fikk navnet "melkedrikkerne" fordi de drakk melk under fastetiden. En tysker ved navn Martin Kalueit kom til Tiflis hvor han forkynte evangeliet, og det resulterte i at russeren Nikita Voronin ble en kristen og døpt. Voronin samlet så en gruppe på syv eller åtte russere som var blitt frelst og organiserte den første baptistmenigheten i 1870.

Samme året, da 16 år gammel bestemmer så V. Pavloff seg for å følge Jesus, og ble medlem av denne forsamlingen. Umiddelbart begynte han å vitne om Jesus og et resultat av dette er at et ektepar blir frelst. Det varte ikke lenge før eldstebrødrene i menigheten ba ham om å preke.

I 1875 dro Pavloff til Tyskland for å studere Guds ord og for å lære mer om hvordan baptistene drev sitt arbeid og organiserte sine menigheter. Han stiftet bekjentskap med den legendariske J. G Oncken, som hadde grunnlagt den første baptistmenigheten i Tyskland. Året etter blir Pavloff ordinert til misjonstjeneste av Oncken og reiser tilbake til Tiflis. Da han kommer hjem finner han at den lille baptistmenigheten i hjembyen har vokst og teller nå 40 medlemmer. Blant dem er hans egne foreldre. På denne tiden opplevde baptistene i dette området av Russland frihet til å virke. Pavloff forkynte evangeliet til hundrevis av mennesker som oppsøkte møtene til baptistmenigheten i Tiflis. Sammen med en annen evangelist, S. Rodionaff reiste så Pavloff rundt i Kaukasus-området, så langt som til Araratfjellet og Det kaspiske hav. Her grunnla de nye baptistmenigheter blant molokanerne. Mange av dem ble frelst, døpt og lagt til disse forsamlingene.

(fortsettes)

Kristne på Madagaskar feirer 175 år med egen bibeloversettelse

I år er det 175 år siden Madagaskar fikk sin egen bibeloversettelse, og samtidig fyller Bibelselskapet i landet 45 år. I juni skal begivenhetene feires med et internasjonalt bibelsympositum i hovedstaden Antananarivo.

Det bor 21 millioner mennesker på den afrikanske øyrepublikken i Det indiske hav. Madagaskar er verdens fjerde største øy. Folket her kalles madagasssere eller gassere. Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. I norsk kristenhet har navnet Madagaskar en helt spesiell klang. Fra 1867 har det vært drevet misjonsarbeid her, og øya har opplevd flere store vekkelser. På norsk finnes det en meget interessant bok om en av disse vekkelsene, skrevet av Linnèa Borgenvi sammen med sin mann ar misjonærer på Madagaskar. Boken "I vekkelsens spor", utgitt på Nomi forlag i 1963, skildrer vekkelsen på Farihimena og Betafo og den kjente vekkelseslederen Daniel Rakotozandry.

Det var misjonærer fra London Mission Society, et protestantisk misjonsselskap organisert i England i 1795, drevet av anglikanere og kongregasjonalister, som kom til Antananarivo i 1818 og begynte å oversette Bibelen til gassisk. De startet også leseopplæring. Merina-kongen Radama I (regjeringstid 1818-1828) var svært interessert i arbeidet og bestemte at gassisk skulle skrives med latinske bokstaver. I 1827 kunne nesten 4000 gassere lese og skrive. Åtte år senere kunne 30 000 lese.

Misjonærene rakk akkurat å oversette hele Bibelen før de måtte forlate landet fordi dronning Ranavalona I (regjeringstid 1828-1861) opplevde at misjonærene truet den tradisjonelle kulten. Hun satte i gang forfølgelse mot de som var blitt kristne. Da de britiske misjonærene kom tilbake i 1860-årene, var det flere kristne enn da de reiste til tross for 30 års forfølgelse.

Oppmuntret av disse nyhetene sendte også Det Norske Misjonsselskap sine første misjonærer til Madagaskar i 1866. Det var John Engh og Nils Nilsen som begynte arbeidet i Betafo i 1867. Siden har det uavbrutt vært norske misjonærerer på øya. De satset på skole- og helsearbeid, og bygde håndverksskoler og jordbruksskoler. Også spedalskearbeid og arbeid for blinde og døve fikk en viktig plass. Gassiske kristne opprettet sammen med norske, amerikanske og franske misjonærer Den gassisk-lutherske kirken (FLM) på Madagaskar i 1950. Etterhvert er det denne kirken som styrer alt det lutherske kirkelige arbeidet. Kirken har nærmere tre millioner tilhengere.

Baptistene driver også misjonsarbeid på Madagaskar. Fire baptistmenigheter gikk sammen i en union i 1997.

Den lutherske kirken på Madagaskar trykker de billigste Biblene. Den selges for 17 kroner, som stort sett dekker trykkekostnadene. Bibelene har en rødfarge på kanten. Gasserne vil ha det fordi det minner dem om Jesu blod! Leseopplæring er viktig, da bare halvparten av landets befolkning kan lese og skrive.

Etterspørselen etter Bibler er stor. Det er derfor mange gode grunner til å glede oss sammen med øyas kristne over jubileene dette året.

På bildet ser vi en bønnegruppe som baptistene har på Madagaskar. Bibelen hører naturlig med!

Du er vår oppstandelse

Fra en liturgi på 200-300 tallet har jeg hentet dette:

Påske, påske, påske enda en gang! Ja, vår påske er Kristus, vår Gud som ofret seg for oss, Han som er usynlig, uutsigelig og alltid levende.

Engler og åndefyrster, makter og myndigheter, kjeruber og serafer bekjenner Ditt navn. Sammen med dem påkaller, lovsynger og tilber vi Deg, Herre, vår Gud. Vi er Dine uverdige tjenere.

Vi tilber Deg fordi Du i denne siste tid kom til jorden og ble menneske gjennom jomfru Maria. Du bar korset for å gjøre oss fri.

Hva kan vi gi deg tilbake for alt dette, Du som er Gud av Gud og har gitt oss Faderens nåde?

Vi bærer våre leppers pris fram for Deg og sier: Din er æren, Du som ble døpt! Din er æren, Du som ble korsfestet! Din er æren, Du som ble begravet! Din er æren, Du som har stått opp!

Du er vår oppstandelse.

Deg tilhører æren, sammen med Faderen, som var før verdens skapelse, og med Den Hellige Ånd, som gjør levende nå og alltid.

Kristus lever, det er døden som er død!

KRISTUS ER OPPSTANDEN! JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

Denne påsken har lysets seier over mørket fått en enda sterkere betydning for meg personlig enn før. Det har nok sammenheng med min egen kamp med en vanskelig sykdomssituasjon, hvor jeg sliter med mange slags tanker.

Ved skapelsen leser vi at "jorden var uformet og tom, og mørket lå over dypets overflate." Midt i dette mørke og kaos taler Gud og Han sier: "Det bli lys. Og det ble lys". Det aller første som skapes er lyset. Det er lyset som splitter mørket.

Så leser vi de vakre ordene om inkarnasjonens under i prologen til Johannes evangeliet: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det."

Lysets endelige seier over mørket kommer i og med Kristi oppstandelse. Som det heter i oppstandelseskapitlet i 1.or 15,54-55: "Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" Som det heter i Johan Halmrast's vakre salme: "Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden han lå. Jeg levende så ham i haven og aldri så skjønn jeg ham så."

Påskenatten.

Hva er dette for en natt, som i følge Gregorios av Nyssa - en av de såkalte kapadokiske fedre - "er lysere enn dagen" og som de ortodokse kristne kaller "den strålende natten"? Det er tiden da døden led det endelige nederlaget.

I en gammel ortodoks liturgi heter det:

"Kristus er oppstanden fra de døde, med døden beseiret Han døden og til dem i gravene gav Han liv."

Ingenting er det samme etter at Jesus steg ut av gravnattens mørke. Kristus lever, det er døden som er død!

Sverige 1894: Ble truet med å bli skutt fordi han forkynte om Jesus, andre ble slått med stokker og med øks

Gjennom Facebook-siden "Martyrkirkensvenner" dokumenterer jeg stadig brudd på religionsfriheten i en rekke land. I Sentral-Asia er det i første rekke baptistene som blir forfulgt, i andre land opplever andre evangeliske kristne og koptere forfølgelse. Men forfølgelsen hører ikke bare vår tid til og for oss fjerne land. Også her i Norden ble folk forfulgt for sin tro og overbevisning, og vi skal ikke så langt tilbake i tiden heller for å kunne gi eksempler på dette.

I 1894 kom seks personer sammen i Grebbestad, ikke så langt unna Svinesund, for å starte opp med evangeliseringsarbeid i Fjällbacka. Det ble starten på Bohusläns Skärgårdsmission, som var en del av det baptistiske misjonsarbeidet i vårt kjære naboland. De som bodde langs Sveriges vestkyst skulle nås med evangeliet. Og de åtte forkynte ut fra sin overbevisning om hva det gjaldt: omvendelse, tro og dåp. Når de åtte uredde baptistene møtte det rådende synet i omegn ble de møtt med sjikane, bespottelser, de ble slått ned med stokker, økser og knyttede never! Farkoster ble senket, forkynnerne fikk sove under åpen himmel, i det de ble ansett å være opprørsmakere, vranglærere og Gudsmotstandere!

En av de som virkelig fikk unngjelde var Otto Länsberg (bildet). Han var en av de mest kjente baptistmisjonærene i sin samtid. Om forfølgelsen, hvor han ble utsatt for uvemsord, hån, slag og øksehogg, skrev han blant annet:

"Jeg bestemte meg for å heller å lide hva som helst, enn å søke å hevne den urettferdighet jeg opplevde. Ved et tilfelle ble jeg overfalt av en person som truet med å skyte meg. Han la hånden på geværet, men i det samme øyeblikk viste min elskede Frelser seg for meg og jeg sa med det samme: 'Jasså, er du her. Ja, da er jeg ikke redd. Da får jeg følge med på veien hjem.' Jeg snudde meg og mannen forsvant."

Kanskje hadde vi også møtt motstand om vi hadde forkynt evangeliet like uredd og kompromissløst som Otto Länsberg og alle de andre djerve evangelistene den gangen. Kanskje er det fordi vi kompromisser med evangeliet at vi har så liten framgang som vi har?

Flere svenske baptistmenigheter forlater Baptistsamfunnet

Medlemmer av baptistforsamlinger i Sverige som fortsatt ønsker å stå for klassisk baptisme og radikal kristen tro vil ikke gå med i den nye Equmeniakyrkan, som er en sammenslutning av Svenska Baptistsamfundet, Missionskyrkan og Metodistkyrkan. En foreløpig oversikt jeg sitter med viser at baptistforsamlingen i Malmö Hyllie Park fortsetter å være med i Svenska Baptistsamfundet, men går ikke med i Equmeniakyrkan. Baptistforsamlingen i Haga Sundsvall har søkt medlemsskap i Evangeliska Frikyrkan og avventer hva som skjer med Equmeniakyrkan. Vänersborg og Lidkjöping baptistforsamlinger forlater Det svenske Baptistsamfundet og går heller ikke med i Equmeniakyrkan. Det samme gjelder baptistmenighetene i Slussfors og Kumla. Baptistforsamlingen i Store Mellösa har forlatt baptistsamfunnet men blir værende i Evangeliska Frikyrkan. Det samme gjelder baptistforsamlingen i Lännäs.

Flere baptistforsamlinger i Sverige skal nå holde sine årsmøter hvor viktige beslutninger skal tas. Det er mange som opplever denne tiden svært vanskelig, så jeg oppfordrer til forbønn for våre svenske venner. Ikke minst er dåpsspørsmålet vanskelig for mange som har betalt en høy pris for sitt syn på troende dåp.

På bildet ser vi menighetslokalet til baptistforsamlingen i Lidkjöping.

Tragisk påskefeiring i Sevilla og San Fernando City

Det er tragisk å lese om påskefeiringen som hvert år feires i den spanske byen Sevilla, og enda mer tragisk er det som skjer på Filippinene.

I Sevilla i Spania tar det katolske brorskapet på seg masker (bildet) og tusenvis av mennesker går i det ene opptoget mer forseggjort enn det andre. Hensikten er å gjenskape det som skjedde i Israel fra Palmesøndag til Langfredag. Det i seg selv er det ikke noe galt med. Det er målet med det hele som er tragisk: Marsjen er en kollektiv botsgang for å få tilgivelse for sine synder. Tenk å misforstå Bibelens budskap så til de grader som dette katolske brorskapet gjør! Om de som deltar bare hadde fått lese hva Bibelen sier så hadde de forstått at en slik botsgang ikke har noen hensikt lenger! Guds ord sier:

"Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen ÈN GANG FOR ALLE, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, HVOR MEGET MER skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! Derfor er han mellommann for en ny pakt ..." (Hebr 9,12-15a)

Å tro at om man tar del i en prosesjon får sine synder tilgitt så er det ikke bare en totalt avsporing fra det Guds ord sier, nemlig at Jesus tilveiebrakte syndernes forlatelse ved sin død på korset. Det er også en blasfemisk handling fordi den nuller ut Jesu forsoning og gjør den til intet.

Og om målet med påskeprosesjonen i Sevilla er grotesk så er den enda mer forferdelig i San Fernando City på Filippinene hvor mennesker slår sine rygger til blods med pigger festet til tau, og lar seg korsfeste.

Alt dette er utslag for èn ting: Manglende bibelkunnskap! Behovet for å gi folk muligheten til å lese Bibelen selv, og gi dem god innsikt i hva Guds ord lærer gjennom solid bibelundervisning er ikke blitt mindre med årene. Det gjelder det katolske Spania såvel som det katolske Filippinene, som ellers i verden hvor uvitenheten om hva Gud har sagt i sitt ord er påtagelig stor.

Se også:

http://www.vl.no/helg/article126266.zrm

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=257660

Menneskets djupeste lengsel er lengselen etter Gud

Ortodoks teologi gir ofte andre og spennende innfallsvinkler enn det man er vant med fra protestantisk tenkning. Jeg leser for tiden to bøker av den ortodokse teologen og presten Aleksander Schmemann om eukaristin. Her er han sammen med Aleksandr Solsjenitsyn.

I boken "The World as Sacrament" skriver Schmemann om 'ursynden'. I følge Schmemann bestod ikke den i at mennesket var ulydig mot Gud:

"Synden bestod i at mennesket opphørte å hungre etter Ham, og etter Ham alene, opphørte å se hele sitt liv, og dennes avhengighet av hele verden, som et Gudsfellesskapets sakrament. Synden lå ikke i at mennesket forsømte sine religiøse forpliktelser. Synden var at mennesket teknte seg Gud i religiøse termer, det vil si, stilte Ham i motsetning til livet. Menneskehetens virkelige syndefall er at mennesket lever et ikke-eukaristisk liv i en ikke-eukaristisk verden. Syndefallet var ikke at mennesket satte verden foran Gud, rykket balansen mellom åndelig og materielt, men at mennesket i stedet skulle ha forvandlet den til 'liv i Gud', fylt med mening og ånd."

Aleksander Schmemann beskriver mennesket som sulten:

"Mennesket hungrer etter Gud. Bak all hunger i vår tid står Gud. Alt begjær er i bunn og grunn et begjær etter Ham... I Kristus har livet i hele sin totalitet blitt gitt tilbake til mennesket"

Noe å reflektere over en stille lørdag i påvente av 1.påskedag!

400 år etter den første King James Bibelen holder den sin stilling i USA

En undersøkelse som nylig er publisert i USA viser at 400 år etter sin debut er King James oversettelsen av Bibelen fremdeles svært populær og holder sin stilling blant amerikanske bibellesere.

Undersøkelsen som er laget i forbindelse med at det i år er 400 år siden King James Bibelen kom på markedet, viser at mer en halvparten av Amerikas voksne befolkning eier en King James Bibel. Blant de som leser Bibelen og som leser en King James Bibel er tallet enda høyere. 82 prosent av amerikanere som leser Bibelen minst en gang i måneden leser en King James Bibel. Det er flest kvinner som leser King James oversettelsen. 72 prosent av de som leser King James er kvinner, sammenlignet med 62 prosent som er menn.

Alder spiller nok en viss rolle for hvilken bibeloversettelse man foretrekker. Mens 76 prosent av amerikanere over 55 som eier sin egen Bibel har en King James, har 67 prosent i alderen 35-54 sin King James Bibel. Yngre aldersgrupper har mindre erfaring med denne bibeloversettelsen.

Chilensk gruvearbeider skal vitne om sin redning i Saddleback 1.påskedag

Rick Warren kunne vel ikke ha invitert en bedre gjest for å illustrere sin påskedagspreken: "Den største redningen av alle", enn pastor Jose Henriquez, her sammen med kona.

Jose Henriquez var en av 33 chilenske gruvearbeiderne som ble hentet opp av den sammenraste gruven etter 69 dager i det mørke djupet. Jose Henriquez ble gruvearbeidernes "pastor" mens de kjempet for å overleve de 69 dagene. Han brukte ringetiden han hadde nede i gruven til å ringe pastor Marcelo Leiva i Vallenar Baptistmenighet for å få hjelp av ham til å veilede sine gruvearbeiderkamerater. Dermed ble han en av de som oppmuntret de andre til å overleve nede i jordens djup. Med pastor Leiva's hjelp organiserte Jose Henriquez bibelstudiegrupper for gruvearbeiderne mens de ventet på å bli reddet.

"Bibelen er egentlig en bok om redningsaksjoner," sier Rick Warren, pastor for den kjente Saddelback Church, baptistmenigheten med over 20.000 medlemmer i Orange County i det sørlige California, og legger til:

"Han reddet Moses, Josef, Jakob og Abraham, Han reddet Israels barn gang på gang. Han reddet Jona og Gideon, og jeg kunne fortsette med å gi mange andre eksempler. Bibelen er full av redningsaksjoner og den største av dem alle er Jesu redningsaksjon på korset og tre dager etter stod opp igjen fra de døde slik at vi kunne bli reddet fra oss selv, fra våre synder, redddet fra helvete og fra meningsløsheten."

Hva Jesus tilveiebrakte på korset

Denne langfredagens betraktning er skrevet av en av pinsebevegelsens nestorer, tidligere redaktør av Korsets Seier, og Bibelsk Tidsskrift, Egil Strand (1900-1982). Jeg synes Strand med denne artikkelen beskriver på en god måte hva Jesus tilveiebrakte på Golgata kors:

"Da nu Jesus hadde fått edikken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd." (Joh 19,30)

På grunnspråket er: 'det er fullbrakt" uttrykt med et eneste ord. Men hvilket ord! Aldri, hverken før eller siden, har så meget vært sagt med ett ord som i dette som Jesus her uttalte.

Det sier i grunnen alt: kampen er kjempet til ende, seieren er vunnet og fienden er avvæpnet. Synden er sonet, gjelden er betalt. Nå er frelsen sikret, ja frelsen, med alt hva dette betyr - for tid og evighet.

La oss bringe denne hilsen videre. For den gir svaret på alle spørsmål og løser alle vanskeligheter for alle som gjerne vil få fred med Gud og få del i Hans frelse. Det er mange som tror at det å omvende seg er det samme som å forbedre seg. Men det blir jo å frelse seg selv, og hva skal vi vel da med en Frelser? Nei, her må det nok noe nytt til, noe som ikke er vårt eget verk. Vi må få en ny natur, må fødes på ny, som Jesus sa. Det er altså ikke noe vi skal gjøre, men noe som må gjøres med oss. Og da Jesus utbrøt: 'Det er fullbrakt' gav Han i virkeligheten til kjenne at alle kan få oppleve dette gjenfødelsens under.

Og ingen hindring behøver nå å stenge oss ute fra Gud. Syndeskylden er nok stor, det er sant, men Han tok skyldbrevet med seg og naglet det til korset. Han betalte vår syndeskyld, 'synden er sonet og gjelden betalt.' Synden gjør oss til Guds fiender, også det er sant. Men Jesus stiftet fred da Han hang på korset, ja Han er selv vår fred, sier Paulus. Så behøver ingen lenger å være Guds fiende, ikke fredløs, uten håp og uten Gud. For nå er det fullbrakt!

Og her er en hilsen til alle som er motløse fordi de ikke kan leve det nye livet slik som de gjerne ville, og som med Paulus utbryter: 'Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg?' Men Paulus hadde selv svaret: 'Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!' Han seiret for oss, forat vi skulle seire, ja mer enn seire ved Ham, alltid og overalt. Så slipper vi å leve i stadig nederlag, for det er fullbrakt - all den kraft og nåde og hjelp som vi behøver er tilveiebrakt.

Og når vi sal gå gjennom dødsskyggens dal, behøver vi ikke frykte, for Jesus, som døde for oss, er nå med oss.

Og så kommer evigheten! Et hav av salighet, en ubeskrivelig og endeløs herlighet! Ingen menneskelig tunge an fortelle hva som ligger i Jesu seiersrop like før Han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd. Men Gud være takk, vi får oppleve meget av det allerede her, ja oppleve mer enn vi kan forstå eller forklare. Og enda er vi bare ved begynnelsen.

(Fra andaktsboken: I dag. Filadelfiaforlaget 1970, side 527-528)

Kristne kaller amerikanske politikere til ansvar for de fattige

Jim Wallis (bildet) er en mann med mot. Han er ikke politisk korrekt på noen måte, og er en tydelig røst i dagens amerikanske samfunn for de mange som opplever urett og hører med blant de maginaliserte, fattige og usette.

For tiden er han som mange andre amerikanere opptatt med budsjettet for 2012. Han snakker om det som et "moralsk dokument", og sammen med 36.000 andre - deriblant 28 medlemmer av kongressen - har han deltatt i en faste som nå avbrytes 1.påskedag. I et nyhetsbrev han sendte ut i går skriver han:

"Millioner av mennesker har hørt budskapet om at budsjettet er et moralsk dokument. Politikerne har begynt å føle presset fra de som tilhører troens fellesskap og som tror at vi ikke skal ballansere budsjettet på bekostning og på smerten til de fattige i blant oss."

Jim Wallis og mange med ham mener at budsjetett for 2011 har ført til svært vanskelige kår sårbare grupper i det amerikanske samfunnet. De store utgiftspostene til forsvaret er skjermet, mens bekjempelse av fattigdom både innen- og utenlands er kraftig beskåret.

"Vårt arbeid dreier seg om å være en stemme for 'disse mine minste'. I budjettet for 2012 får de fattige de enda verre... Men vi gir oss ikke," skriver Wallis som i sitt nyhetsbrev viser til hvordan uretten i det amerikanske samfunnet får fortsette:

Flyfabrikken Boeing Cooperation har hatt en profitt på 9,7 milliarder USD de siste tre årene, men betaler ingenting i skatt. General Electric rapporterte om profitt på 26,3 milliarder USD mellom 2006-2010. Profitten ble delt ut til de som har aksjer i selskapet. De betalte heller ingenting i skatt.

Mens de rike blir rikere blir suppekjøkkenkøene lengre og lengre.

Programmet for baptistenes 100 års jubileum i Israel klart

Programmet for 100 års jublieet for pionerarbeidet som resulterte i den første baptistmenigheten i Israel, er nå klart. Jubileet skjer i 12.-14 mai og holdes i Nasareth Golden Crown Hotel, og vil avsluttes med en dåpseremoni i Jordanelven.

Det var i 1911 at araberen Shukri Moza begynte sitt evangeliseringarbeid i Nasaret. Han hadde blitt frelst og døpt i First Baptist Church i Dallas i Texas under legendariske George W. Truetts tid som pastor. Moza studerte i USA da dette skjedde. I 1920 tok Sørstatsbaptistene et ansvar for det videre misjonsarbeidet og i årene 1920-1940 ble baptistmenigheter i Nasaret, Jerusalem og Haifa vel etablert og godt besøkt. Men krigen i 1948 førte til at mange kristne ble spredt. Når Sørstatsbaptistene sendte Dwight Baker til å lede menigheten i Nasaret i 1950 (bildet) var det bare fem medlemmer igjen. Baker var vitne til at nesten 40 års arbeid var visket ut, og skrev:

"Hadde det ikke vært for motet til noen av de trofaste i landet, så ville alt ha vært tapt. Arbeidet som historisk var startet opp av arabere ble også ivaretatt og bevart av disse arabiske kristne."

100 års jubileet vil være en glimrende mulighet for å takke for og feire Guds trofasthet. Gud har brukt de som ble spredt omkring til å starte evangelisk arbeid i Libanon og Jordan. I dag er det 20 baptistmenigheter i Israel og alle har en visjon om å være salt og lys i det landet hvor Jesus vandret. Jubileet vil også gi en god anledning til å se framover.

Til jubileet kommer John Upton, presidenten for Baptistenes Verdensallianse, Gordon Fort som er visepresident for Global Strategy Office of The Southern Baptist Mission Board, David Coffey som er global ambassadør for BMS World Mission og Suheil Madanat, som er kirkehistoriker og pastor for Amman Baptist Church.

Lokale talere er Philip Saad, pastor for baptistmenigheten i Haifa, Yohanna Katanacho, som er akademisk rektor for Betlehem Baptist College, Kahlid Dalleh som er pastor for baptistmenighetene i Kufur Yaseef og Eliaboun og Nizar Shaheen, leder for Light for the Nations Ministries.

Han tok et brød...

En åndelig veileder som har betydd mye for meg er den ortodokse presten, fader Lev Gillet (bildet). Han er mest kjent under pseudonymet "En munk fra Østkirken", og for boken "Jesus - enkle betraktninger om frelseren". Fra denne har jeg i dag hentet denne betraktningen over Skjærtorsdag:

"Brødsbrytelsen er kristenhetens sentrale handling. I nattverden bryter Jesus brødet og deler det ut. Han skjenker i vinen og rekker den til oss. Det er ikke tilstrekkelig å si at Jesus ofrer seg. Han ofrer seg som brødet som er brutt i stykker og som vinen som utgytes. Han gir sitt sønderbrutte legeme og sitt utgydte blod. Guds lam er slaktoffer for verdens liv og frelse.

Herre Jesus, foren meg med Deg i Ditt offer. Skap av mitt liv et drikkoffer i dine hender, båret frem for Gud og frem for menneskene. Utgyt meg i Din kalk som utgydt vin. Gjør meg til det istykkerbrutte brødet i Dine hender, brutt i stykker av Dine hender, delt ut av dem. Jeg godtar å være brutt i stykker av deg. Utslett mine synder, hele mitt jeg, i Ditt blod, så jeg kan dø for å fødes i Deg, i Dine brødre. Siden jeg er et lem på Ditt legeme, Herre, så bring meg som et offer til Gud - gi meg til de andre sammen med Ditt eget legeme og Ditt eget blod.

Det er først da Mesteren bryter brødet i Emmasus at disiplenes øyne åpnes, så de kjenner Ham igjen. Jesu nærvær og brødsbrytelsen kan ikke adskilles. Jesus er der brødet brytes. Evangeliet gjør ikke rede for hva denne handlingen i Emmaus betydde. Var det en fornyelse av nattverdens mysterium eller bare en kjærlig handling fra Jesu side? Men hva det istykkerbrutte brød enn måtte bety - om det dreier seg om Kristi legemes og blods mysterium meddelt menneskene, om det gjelder hjelp som ytes sultende mennesker eller bare det livsfellesskap som måltidet i seg selv symboliserer - det er dog tegnet som gjør at disiplene gjenkjenner Jesus. Et tegn som selv i sin ubestemmelighet, dog er et djupt betydningsfullt tegn. For der brødet brytes i Jesu Ånd, gir Han seg selv og sitt nærvær til kjenne.

Jesus er 'det levende brød som er kommet ned fra himmelen'. Evangeliet aller Ham også 'Livets brød'. Det ligger mer i det siste uttrykket enn i det første. At et brød er 'levende' betyr at det har en spesiell egenskap, knyttet til dette brødet. 'Livets brød' er et næringsmiddel som skjenker og frembringer liv."

I dag bryter vi brødet

Som jeg har skrevet ved flere anledninger på bloggen betyr nattverden og nattverdfellesskapet mer og mer for meg, og på en dag som dette er det jo særs spesielt. Jeg kan ikke være dette måltid og dette fellesskap foruten. For det var mens Jesus og Hans disipler holdt påskemåltid, at Jesus "tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Ta imot, dette er min kropp." (Mark 14,22)

Menighetsfellesskapet slik vi ser det utfolde seg i Det nye testamente ble styrket og fordjupet i første rekke ved "Herrens måltid", eller "Brødsbrytelsen." Det åndelige, organiske fellesskap - på gresk "koinonia" med den oppstandne og opphøyde Kristus og med "de hellige" hadde sitt sentrum nettopp i dette måltidet som vi nå kaller "nattverden" I 1.Kor 10,16-17 er ordet "koinonia" direkte forbundet med nattverden:

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter , gir ikke det oss del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle èn kropp. For vi har alle del i det ene brød."

Ved denne sentrale, hellige handling i menigheten vil Paulus uttrykke det uforklarlige fellesskap i Kristus til menighetens oppbyggelse.

At nattverdfeiringen var sentral sees av en rekke steder i Det nye testamentes skrifter, men også i de skriftene som representerer den før-konstantinske perioden. I De 12 apostlers lære eller Didache heter det:

"Når dere er forsamlet på Herrens dag, så bryt brødet og takk Gud etter at dere har bekjent alle overtredelser."

Justin Martyr skriver i Apologien fra 150-tallet:

"På den dag en kaller søndagen, samler både de som bor i byen og stedene eller på landsbygden seg, og da leser de apostlenes beretninger eller profetenes skrifter. Når foreleseren slutter gir forstanderen en formaning og oppfordrer alle til å legge vinn på å gjøre det gode de har hørt. Så reiser vi oss alle og sender opp bønner." Etter dette kommer nattverdfeiringen.

Og det er et godt ord: nattverdfeiring! La oss feire dette hellige måltidet i dag på Skjærtorsdag.

50.000 kristne bøker beslaglagt i Usbekistan etter raid mot to baptistmenigheter

Sikkerhetspolitiet i Usbekistan har slått til mot to offisielt registrerte baptistmenigheter i hovedstaden Tashkent. Raidene mot de to baptistmenighetene skjedde 7. og 11. april og sikkerhetspolitiet beslagla over 52.130 kristne bøker samt trykkeri- og kontorutstyr. Penger tilhørende et av medlemmene i en av menighetene ble også beslaglagt. Tre av menighetens ledere er ilagt bøter på 50 og 100 ganger månedslønn.

Sikkerhetspolitiet brukte 12 timer på å ransake de to menighetslokalene.

Det er et enormt tap for evangeliske kristne over hele Usbekistan at de nå har mistet så mye av sin kristne litteratur. De var over 2000 ulike titler, alt fra evangeliseringsbøker til teologiske verk.

La oss spesielt huske våre trossøsken i Usbekistan denne påsken. Det virker som om det nå er en storoffensiv mot kristne, og nå er det ikke bare de uregistrerte menighetene, men også de som er godkjent av myndighetene som rammes.