Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 7

Om pave Leo I gikk langt bort fra nytestamentlig tro og praksis, gikk pave Gregor I (bildet) enda lenger.

Pave Gregor I (590-604) forsterker pavedømmets makt ytterligere, han utvikler og innfører læren om skjærsilden og innfører de såkalte sjelemessene, som skulle forkorte eller fjerne den dødes pinsler i skjærsilden. Relikviedyrkelsen får en varm talsmann i denne paven.

Pave Gregor I mente også at man ikke kunne være sikker på om man hadde fått syndernes forlatelse. Derfor måtte man leve både i frykt og håp. For å dempe denne frykten måtte mennesket ha en mellommann mellom seg og Gud.

Nå sier Guds ord at det allerede finnes èn mellommann mellom Gud og mennesker: "For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som gav seg selv til en løsepenge for alle..." (1.Tim 2,5-6a)

Men dette holdt tydeligvis ikke for pave Gregor I. Han blander sammen Kristus, englene og helgnene og gjør dem alle til mellommenn, og han gjør messeofferet til stedet hvor menneskene kan få tilgivelse for sin synd: "Her fås tilgivelse for levende og døde." Dermed flyttes fokus fra korset til nattverden, eller til det man nå kaller messeofferet.

Mennesket kom nå inn i et avhengighetsforhold til den lokale katolske presten. Han var på en måte den siste linken i rekken av mellommenn mellom Gud og mennesket. Og det krevdes lojalitet, ikke bare til ham som representant for Romerkirken, men til paven. Paven hadde på dette tidspunkt trådt inn i den rollen som den verdslige keiseren hadde. Nå skulle man bøye kne, ikke bare for keiseren, men for "Vicarius Christi", Kristi stedfortreder.

Det er underlig å tenke på hvordan noe kan vris og vendes på til det umiskjennelige. Den enkle fiskeren langs Genesaretsjøen var plutselig blitt til en skikkelse kledd i de mest kostbare klær, med gull og virak rundt seg, og som man skulle bøye kne for! Og paven skapte frykt. Frykt både for det dennesidige og det hinsidige. Han kunne lette pinen for dine kjære i skjærsilden, men han kunne også dømme til evig fortapelse. Han kunne frata deg din jordiske eiendom, og han kunne styre landet du bodde i politisk. Kirken var ikke lenger en apostel og maryrkirke, men var blitt en maktkirke som nå også var den fremste forfølgeren av de som ikke trodde som den.