Jeg klarer meg ikke uten nattverden

De siste dagene har jeg brukt en del av min tid til å lytte til et par bibeltimer av Stephen Kaung (bildet). Han var en av Watchman Nee's sentrale medarbeidere, og er nå en mann som er over 90 år gammel. Jeg forundres over utstrålingen fra denne vennlige mannen, hans gode smil, hans varme stemme, gløden og begeistringen for Jesus som tydelig preger ham. Stephen Kaung er Kristuslik.

De to bibeltimene jeg har lyttet til ble holdt på en konferanse i Taipei på Taiwan i april i år, og tittelen som Kaung har satt på denne bibelundervisningen er i grunnen karakteristisk i seg selv: "Gjennom Ham" og "Til Ham." Dette er typisk Stephen Kaung: en sterk fokusering på Jesus selv.

Men nå var det ikke det jeg ville skrive om i denne anledning. Det er noe som Stephen Kaung sier ved innledningen til en av bibeltimene. Han er tydelig berørt når han snakker om hvor vanskelig han synes det er å tale etter at de har feiret nattverden sammen. Da er det som om det ikke er mer å si. Alt sies i grunnen når brødet brytes.

For meg ble dette en bekreftelse på noe av det jeg selv har opplevd dette året, mer enn de foregående årene jeg har tatt del i Brødsbrytelsen. Jeg har kjent et forunderlig Gudsnærvær hver gang jeg har feiret nattverden. Kristus har kommet så nær. Det har vært øyeblikk da jeg har kjent meg mettet, tilfredsstilt og hvor gleden har gjennomstrømmet meg. Rammen rundt det hele har ofte vært enkel, men innholdet så mektig. Og hver eneste gang har jeg kjent på dette: dette klarer jeg meg ikke uten.

Derfor ble så sterkt å se denne Herrens tjener være så grepet av det samme.

Sist jeg tok del i dette styrkende måltidet var vi bare to: en god venn og pastorkollega og meg, samlet rundt nattverdbordet, hvor vi gav hverandre brød og vin. Forent i Kristus, som brødre.

Men vi var ikke bare to: vi var tre. Og Kristi nærvær fylte stedet der vi sto. For noen uker siden sto jeg på samme plassen. Da var vi mange. Jeg var sliten, kroppen slet med sykdommen jeg bærer på. Men da jeg ble gitt brødet kjente jeg en sitrende lykke og jeg lot tårene falle der rundt nattverdbordet i Toten Frikirke.