Meditasjoner over Salme 23, del 2

Jeg merker meg at David ikke ber om at Herren skal være hans hyrde. Enkelt slår David fast at Herren er hans hyrde. Tanken er nesten overveldende: GUD er en hyrde. Ser du kontrasten melllom Den Allmektige og Hyrden? Den ene stor, overveldende stor, og den andre liten og ydmyk og svært så menneskelig. Dette bildet har fulgt meg en tid nå.

Det er jo så mange av Guds karaktertrekk som beskrives i Den Hellige Skrift: Han er allstedsnærværende, Han er mektig, Han er allvitende - og så dette: en hyrde.

Men når Gud er hyrden, ja da kan en også være trygg. Jeg tenker på noe av det apostelen Paulus skriver om i Romerbrevet: "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,38-39) Denne trygghet ser vi også David beskrive senere i Salmen, når han skriver om dødsskyggens dal.

Det andre jeg merker meg er at David beskriver forholdet til Gud personlig. Han er Davids hyrde. Selv har kong David gjetet sauer så han vet meget godt hva det innebærer å være en hyrde. Nå beskriver han Gud som hans egen personlige hyrde. Slik skal også vi få gjøre. Gud selv ønsker denne nære, personlige relasjonen, til oss. Til meg. Til deg. Gud er rik nok for alle som påkaller Ham. Han har plass til oss alle, og evner også å våke over alle og alle er like mye gjenstand for Hans oppmerksomhet og kjærlighet.

Disse dagene har det gjort godt å tenke på dette: Herren er min hyrde. I grunnen er det nok. Da trenger man ikke mer. Guds ord sier det slik: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." (Apg 17,28)

(fortsettes)