Jeg har alltid følt meg ubekvem når kristne har dratt frem historien om Hellig Olav, Stiklestad og 'kristningen' av Norge. Etter at jeg selv ble en kristen i 1972 husker jeg en sogneprest som skulle holde foredrag om dette i byens bedehus. Jeg var fascinert av Jesu bergpreken, og kunne ikke forstå hvorfor presten skulle var så fascinert av den blodige historien rundt Olav og hvorfor det var så viktig å markere det som skjedde på Stiklestad. Jeg var bare tidlig i tenårene den gangen. Nå har jeg passert 50 og jeg forstår det fremdeles ikke! Jeg ser ingen sammenheng mellom det bloddryppende sverdet og en nasjon som tvinges til tro, og det Gudsriket som de gode nyhetene handler om. Så kom da også den kristne tro til Norge via fredelige keltiske munker kanskje så tidlig som på 800-tallet. Om noe skulle feires så burde det være deres misjonsinnsats!
I dag reagerer deler av kristenfolket i Norge når noen tar til orde for at Stiklestad skal bli et multireligiøst samlingsted. De mener visst at dette handler om at 'kristenarven' vår trues. Hvilken arv? Det bloddryppende sverdets arv? Noen lager aksjoner av slikt og vil ha kristenfolket med på å holde Stiklestad 'kristent'.
I dagens utgave av Dagen er hovedoppslaget et intervju med en mann som vil inspirere kristne med vikingehistorien. Han sier: "For meg ble det frigjørende at det gikk det gikk an å kombinere det å være kristen med det å ha en vikingeidentitet." Er det virkelig mulig? Å blande sverd, hat, plyndringer med Jesu bergpreken? Vedkommende har stiftet "Olavs Menn" hvis hensikt er "å fremme kristendommens stilling i Norge", og motto beskrives slik: "Norskdom og kristendom". Jeg undrer hvor i Det nye testamente man finner en slik sammenbladning av stat og religion?
Fortsatt føler jeg meg ubekvem, og det blir ikke bedre når 1.kandidaten til Kristent Samlingsparti i Oslo, Magnar Tanem, bruker en korsfarer med draget sverd som vandrer over det norske flagget, som en av sine Facebook profiler eller når et av bildene hans på Facebook er logoen til English Defence League.
Jeg undres på dette: Er det Jesus slik Han fremstår i evangeliene vi ønsker å presentere for det norske folk, eller er det vikinger, korsfarere og "norskdom". Jeg spør fordi jeg kjenner meg ikke igjen i dette og den trosutøvelse jeg leser om i den tidlige kirkens historie. Dette ligner mer på den vanhellige sammenblandingen vi fikk mellom stat og kirke etter keiser Konstantin.
Kors og sverd hører ikke sammen. Vi bør heller ikke være stolte over "kristningen" av Norge.
SvarSlettOm vi skal løfte noen fram, må det være Hans Nielsen Hauge. Han er for meg det store forbildet på nestekjærlighet, praktisk kristendom og sann tro. Den mannen påvirket Norge fra Trøndelag til Lindenes og fra Aremark til Øygarden i vest!
La oss kvitte oss med den krigerske varianten av tro! Vi skal stride for troen! Med troens våpen!
Hjertens enig med deg!
SvarSlettHei Bjørn Olav
SvarSlettSom ellers er din artikkel spennende og utfordrende.
Ingen tvil om at det er en forandring i holdning til flere ting før og etter Konstantin - men kanskje litt for enkelt å la han ta skylden for "alt".
Når det gjelder de konkrete ting med Stiklestad / St Olav, personer og partier så er det vel slik at man stadig forveksler hva som er kultur og historie med hva som er levende tro
Har tenkt litt på pasifisme som sådan. Hva innebar det for de første kristne? hva skal det innebære for oss? For mange er pasifisme kun militærnekting, men leser vi skrifter fra kristne i de tre første århundre så er det hos mange atskillig mer radikalt enn det. Man skulle overhode ikke forsvare seg mot vold, man skal ikke utøve straff, fengselsstraff - kanskje bøter. Man skal ikke anmelde voldshandlinger der straffen kanskje kan bli dødsstraff.
Men like viktig er det vel hvordan vi i vår tid, vårt samfunn, med våre utfordringer skal skape fred, praktisere Bergprekenen. Hvor "langt" skal vi gå? Noe kan vi lære av historien, tradisjonen, kirkens maryrer - men det blir den enkelte av oss som må ta de enkelte valg i de enkelte situasjoner.
Det er særdeles viktige spørsmål du reiser, Finn-Tore, og det viktigste av dem er vel dette: Hvordan vi som lever i dag skal leve ut Bergprekenen.
SvarSlettJeg tror mye spennende ville skje om vi våget å stille oss det spørsmålet, og ta svarene som vil måtte komme av en slik problemstilling, på alvor.
Ville vi ikke da stilles overfor spørsmål som er relatert til hvordan vi ser på Mammon, militærvesenet, Norges deltagelse i krigshandlinger i utlandet, forholdet til jordas fattige, måte menigheten fungerer på - bare for å nevne noe.
Takk for at du tar ansvar mot dem som bruker Jesus på denne måten.Noen må forsvare Jesus som er så god.Man må gjerne gjøre politisk jobbe for bedre regler for integrering men bland ikke kjære Jesus inn i politikk for han er større en dette amen.
SvarSlett"leve ut Bergprekenen"... Spennende
SvarSlettDu nevnte på bloggen din tidligere om Dietrich Bonhoeffer. Jeg tror endel av hans radikale og utfordrende forkynnelse kan lære oss endel her. Boka "Etterfølgelse" er sterk lesning. bla.a om den billige og dyre nåde
En annen teolog - dansk - Knut Erik Løgstrup Har skrevet noe i en av sine bøker som kanskje kan være til ettertanke for oss alle:
"Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed man får til at visne, eller som man vækker, en lede man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ei."(K. E. Løgstrup: Den etiske fordring, 1956).
Selv om jeg ikke deler helt Løgstrups syn på etikk så er hans formuleringer rundt det han kaller "den tause fordring" slik at man blir grepet - og litt skamfull over hvor lite man egentlig tenker på sin neste i hverdagen