Korsets dynamiske kraft, del 5

I den forrige artikkelen så vi hvordan korset er et anstøt for jødene. I denne artikkelen skal vi se nærmere på reaksjonen på korsets budskap hos grekerne:

"grekerne søker visdom", skriver apostelen Paulus i 1.Kor 1,22.

Dermed ble budskapet om korset "dårskap" (1.Kor 1,23) Og det av to grunner:

1) Det som var mest karakteristisk for Gud ut fra gresk tankegang er det de kalte apatheia. Ganske riktig - ordet betyr apati, men langt mer enn det. Det betyr fullstendig følelsesløshet. Grekerne hevdet at hvis Gud kunne føle glede, sorg eller sinne, ville det bety at et eller annet menneske i samme øyeblikk hadde innvirkning på Gud og dermed trakk de den konklusjonen at mennesket var større enn Gud. Derfor hevdet de videre, måtte Gud være fullstendig uimottagelig av alle følelser som kunne påvirke Ham. En lidende Gud var for grekerne selvmotsigende.

2) Selve tanken om en inkarnert Gud - dette at Gud blir menneske - var opprørende for gresk tankegang. Den greske filosofen Plutark hevdet at det var en krenkelse mot Gud å involvere Ham i menneskelige forhold.

Celsus, som gikk til heftige angrep på de kristne på slutten av det 2.århundre, skrev:

"Gud er god og vakker og lykkelig og er i alt det vakreste og beste. Hvis han 'ble menneske', ville det bety at det skjedde en forandring med ham, han forandret seg fra god til dårlig, fra vakker til stygg, fra lykkelig til ulykkelig, fra det beste til det verste. Hvem ville velge en slik forandring? Det ødelige forblir alltid det samme. Gud ville aldri kunne godta en slik forandring."

For grekerne var det derfor en umulig tanke å tenke at noen som hadde lidd slik som Jesus, på noen som helst måte kunne være Guds Sønn.

Grekerne søkte visdom. Opprinnelig betydde det greske ordet "sofist" en vis mann i god betydning. Johannes Chrysostomos gir et bilde av den såkalte vise greske menn og deres rolle i de istmiske lekene i Korint:

"Du kunne føre hvordan mange av disse elendige stakkarene av noen sofister der de skrek og skjelte ut hverandre, og deres disipler, som de kalte seg, var i full krangel. Mange forfattere leste opp sine middelmådige verk, og diktere framførte sine vers, mange tryllekunstnere gav forestillinger, mange sannsigere og spåmenn drev med tydning av drømmer og spådommer, ti tusen talekunstnere kranglet om paragrafer og bagateller, og et stort antall kremmere drev med forskjellige mer eller mindre tvilsomme geskjefter."

(fortsettes)