Rytmen jeg er blitt glad i

Som årene går, jo mer setter jeg pris på den daglige rytmen. På den daglige bibellesningen, tidebønnene. Stillheten.

Med den daglige rytmen kommer også roen, og freden. Det er noe eget å be Guds ord, slik man gjør når man ber tidebønnene. Man blir trøtt på selvlagde ord, andre menneskers ord, men man blir aldri trett av Guds ord. Så leser vi da også dette om hvorfor Guds ord er annerledes:

"Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning." (2.Tim 3,16-17)

Forskjellen er denne: Guds ord er "innblåst av Gud..."

Ingen annen bok er det. Det er alltid nytt, livgivende, legende.

I går var jeg sammen med medlemmer og venner av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby på en samling i Oslo. Sammen med oss var også kommunitetens prior, Peter Halldorf. Vi samtalte blant annet om tidebønnens betydning, og vi kom blant annet inn på hvordan Salmenes Bok oppleves når den leses kristologisk, altså i lys av Kristus, og Hans fullbrakte frelsesverk. Det er spennende, det åpner for nye perspektiver.

Bønnelivet mitt har endret seg gjennom årene. Blant annet gjennom å be tidebønner. Enkelte synes å tro at det å be Guds ord på denne måten fører til bundenhet, men om man lever i dette en stund - ikke bare prøver det noen få ganger og så gir opp - så opplever man faktisk det stikk motsatte. Man opplever frihet. Den spontane bønnen behøver slett ikke komme mer fra hjertet, enn bønnene som har sin plass i Bibelen.

Morgen, middag og kveld. Den rytmen fulgte jødene i Den gamle pakt. Så fulgte Kirken etter, og slik har bønnepraksisen vært helt opp til vår tid. Kanskje dette er noe for deg?