Min tro, del 1

Med utgangspunkt i Den apostoliske trosbekjennelen, vil jeg i denne artikkelserien skrive hva jeg bekjenner meg til:

Første leddet i denne trosbekjennelsen lyder slik: "Jeg tror på Gud Fader, den allmektige..."

Kristne tror at Gud er kilden, opprinnelsen og målet for alt liv; og at Gud er Den Ene fra alt liv kommer, og alt liv går.

Men som kristne tror vi mer enn det om Gud. Vi tror også at Gud er vår Far, alltid nærværede, full av kjærlighet, nåde, barmhjertighet. Det intime fellesskapet Han inviterer oss inn i kommer best til uttrykk i det navnet som Jesus bruker om Gud, og som også apostelen Paulus tok i bruk: Abba. På norsk: Pappa. Dette ordet ble brukt i bønn, og fortrolig samtale innad i en familie. Det uttrykker en sterk, inderlig kjærlighet og hengivenhet. Det er et ord et lite barn bruker for å omtale sin far med full fortrolighet.

Jesus kom for å vise oss hvem Far er. I Joh 17,6 sier Jesus: 'Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du av meg av verden.' Vi er hvordan Jesus gjør dette når Han lærer disiplene å be: 'Slik skal dere da be: Fader vår ...' (Matt 6,9)

Dette er noe av det mest uhørte i Jesu undervisning. Noe lignende hadde ikke vært undervist før i Israel. At Jesus omtalte Gud på denne måten var intet mindre enn skandaløst. At Gud skulle være Far, Abba.

Og legg merke til: I den apostoliske trosbekjennelsen kommer dette først, før allmektig.

Jesus omtaler sin himmelske Far på denne måten, i den fryktelige kampen Han utkjemper i Getsemane:

'Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig, for deg.' (Mark 14,36)

Og i Rom 8,15 får vi del i dette fantastiske budskapet:

"Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far.'

Og likedan i Gal 4,6:

'Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!'

(fortsettes)