Spor etter Gud i egen livshistorie, del 1

En venn av meg har utfordret meg på følgende måte:

'Jeg følger med interesse din fokusering på ørkenfedre, ørkenmødre, «våre ortodokse venner», kirkefader det ene og det andre, m.m. Du er tydeligvis veldig interessert i denne delen av kristendommens røtter. Ikke oppfatt meg som kritisk, broder, men det ville vært berikende å høre hva som har ført til denne noe annerledes interessen hos en »brennende baptist».'

Dette er et spørsmål flere har stilt meg, og det er ikke så lett å gi et enkelt og kort svar. Derfor har jeg bestemt meg for gi et mer utfyllende svar i form av en serie med artikler her på bloggen. Noe av det jeg nevner i denne artikkelserien, har jeg skrevet om før, men aldri i en slik samlet form som dette:

Jeg er barn av den såkalte Jesusvekkelsen. I 1972 ble jeg en kristen. Jeg kommer ikke fra noen kristen bakgrunn. Min bestemor var en bekjennende kristen. Hennes siste leveår var mitt første, og jeg er blitt fortalt at hun gikk rundt og bar på meg og ba. Så man kan kanskje si at jeg er et bønnebarn! Jeg ble tidlig politisk interessert, da på ytterste venstre fløy. I de marxist-leninistiske gruppene som senere skulle bli AKP ml. Da gikk jeg på barneskolen. Mao tse tung's lille røde lå i skolesekken min, og ble lest i friminuttene. Min første offentlige tale var i forbindelse med en solidaritetsdag for Vietnam, som jeg arrangerte mens jeg gikk i sjette klasse. Med FNL-flagget drapert rundt talerstolen holdt jeg et flammende innlegg mot amerikansk imperialisme! Jeg nevner dette som en forklaring på min pasifistiske overbevisning. Den kom tidlig, og ble forsterket i møte med Jesus, og Hans undervisning i Bergprekenen.

Jeg ble en kristen under en lokal vekkelse i hjembyen, hvor noen hundre mennesker kom til tro. Mitt første åndelige hjem var i Den norske kirke. Gjøvik kirke var på denne tiden stuende full av mennesker, så mange at mange måtte stå langs veggene eller sitte på gulvet, for å få plass. Når jeg begynte på ungdomsskolen, som skjedde rett etter at jeg var blitt en kristen, startet jeg opp skolelaget. I tre år fikk vi oppleve det Guds under at auditoriet ble fylt av elever til skoleandakt i storefri hver eneste dag i tre år. Flere av de som kom til tro den gangen er i dag misjonærer, prester og pastorer. Disse tjener i ulike kirkesamfunn.

I Den norske kirkes sammenhenger hadde jeg i mine første år som kristen noen av mine sterkeste åndelige opplevelser, og her gjorde jeg mine første grunnleggende erfaringer som kristen. Jeg trivdes i gudstjenesten. Rundt alterringen i Gjøvik skulle jeg også bli døpt i Den Hellige Ånd, og oppleve å tale i tunger. Det skjedde en mandagskveld, hvor unge og voksne knelte rundt alterringen og ba.

Men etter hvert skulle jeg få et kritisk forhold til min barndoms kirke. Mer om det i morgen.

(fortsettes)