Spor etter Gud i egen livshistorie, del 2

Jeg ble etter hvert del av en husmenighet, som vokste frem her på hjemplassen min i kjølvannet av vekkelsen, som berørte byen vår. I denne tiden betydde bøkene til Watchman Nee veldig mye for meg. Ikke minst undervisningen hans om menigheten. Den har fulgt meg hele veien siden. En annen som fikk avgjørende betydning var Eberhard Arnold (bildet), grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten 'Bruderhof'. Tidlig på 1970-tallet fikk jeg kontakt med
'Bruderhof' i Storbritannia, og deres tidsskrift 'The Plough' ble særs viktig i denne fasen av mitt liv. Det ble også den gode relasjonen som ble bygget gjennom flere år med husmenighetsbevegelsen i Storbritannia.

Vi fikk jevnlige besøk av John og Christine Noble, og ikke minst John's undervisning om menigheten og Guds evige hensikt, fikk avgjørende betydning i mitt liv. Også andre ledere fra den engelske husmenighetsbevegelsen fikk bety mye: Peter Lyne, David Matthews, bare for å nevne noen. De 10 årene jeg fikk i denne husmenigheten er - når jeg ser tilbake - de 'beste' årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng. Vi levde tett innpå hverandre. Kjøpte hus i samme nabolag, som gjorde det mulig å besøke hverandre ofte, vi delte måtidsfellesskap, kom sammen for å be, dro på turer sammen, felles ferieturer og ikke minst hadde vi det ukentlige fellessmøtet med bibelundervisning, bønn og brødsbrytelse. Det var en samling jeg alltid så frem til med stor glede, og forventning. Jeg var - og er - fascinert av det radikale menighetslivet, slik det hele startet med den første menigheten i Jerusalem. Jeg nevner dette fordi dette er viktig for å kunne besvare spørsmålet som er gjengitt i den første artikkelen i denne serien. Min lengsel - i likhet med mange andres - er å finne tilbake til menighetens røtter, og det særs radikale menighetslivet som ble praktisert i den aller første kristne tiden.

Det var i disse årene jeg ble overbevist om troende dåp. I den gruppen jeg tilhørte var jeg den første til å sette spørsmålstegn ved hvordan dåpen skulle forstås. De fleste av de som var en del av husmenigheten vår - som på det meste telte 70-100 personer, var medlemmer av Den norske kirke. Dåpsspørsmålet skapte mye uro og vanskeligheter for meg. Jeg samtalte med mange, men fant ingen likesinnede. Da jeg endelig bestemte meg for å la meg døpe, fant jeg ingen som ville døpe meg! Det var en nedtur. Forstanderen i pinsemenigheten mente jeg måtte bli pinsevenn. Baptistene hadde jeg på det tidspunktet ikke mye kontakt med, men heller ikke der ønsket de å oppfylle mitt sterke ønske om å bli døpt. Da måtte jeg i så fall bli medlem av deres menighet. Og det var ingen i fellesskapet som ville gjøre det. En av lederne arbeidet den gangen på en folkehøgskole, som var drevet av en luthersk organisasjon, og han var redd han ville miste jobben om han døpte meg. Dessuten - han var uenig med meg.

Det skulle bli John Noble som døpte meg. I forbindelse med et av hans mange besøk på Gjøvik, spurte jeg ham om han ville forrette dåpen, og han sa ja. Jeg lettet mange kilo. En lang, og strabasiøs kamp, var over. En iskald 25.september 1979 vadet jeg ut i Mjøsa ved Svastranda Camping, og lot meg døpe til Kristus, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Når vannet dekket meg og jeg så ble reist opp igjen, ble det en veldig sterk opplevelse for meg om at jeg heretter hørte Kristus til. Og Ham alene. For meg personlig har det å ta beslutningen om å la seg døpe kostet veldig mye, men i denne fasen av livet betydde det veldig mye å følge den overbevisning jeg hadde fått ved å lese Det nye testamente. Ut fra Skriftene ble jeg overbevist om dåp på bekjennelse av tro, og det føltes som en helt naturlig konsekvens av at jeg hadde tatt beslutningen om å følge Jesus. Det skulle likevel ta syv år fra jeg tok den beslutningen, til jeg lot meg døpe. De første årene av mitt kristenliv var ikke dåpsspørsmålet viktig. Men det skulle bli avgjørende for meg etter hvert. Det har lært meg noe om å respektere den enkeltes trosvandring, og gi mennesker tid til å arbeide med viktige spørsmål, før de tar en selvstendig beslutning.

'Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også dere vandre et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse'. (Rom 6,3-5)

Dåpshandlingen førte til at jeg meldte meg ut av Den norske kirke. Det gjorde jeg ved personlig fremmøte til han som hadde vært min prest i tiden rett etter at jeg ble en kristen. Jeg husker jeg spurte ham om tjenestegavene i Efeserbrevet, som også opptok meg på den tiden. 'Hvor er dagens apostler,' spurte jeg. Og: 'hvor er profetene, evangelistene, hyrdene og lærerne?' Jeg husker ennå prestens svar:

'I kraft av å være prest har jeg alle disse embetene'.

Jeg gikk hjem, og tenkte: 'Kan èn person være alt dette? Noe slikt har jeg aldri lest i Det nye testamente'.

(fortsettes)