Be for meg, en synder

Noe jeg tidlig la merke til hos mine ortodokse venner var at ba om forbønn hos sine medsøsken i troen:

'Be for meg, synder', sa de.

Eller de gikk til presten for å få hans velsignelse. Og for dem var det noe dyrebart, noe virkelig og konkret.

Det grep meg så sterkt, og har siden fulgt meg som noe av det fineste jeg har vært vitne til.

Og jeg kjenner jo dette behovet selv: 'Be for meg, synder'. Be om Herrens miskunn over meg. At Han ser til meg i sin store nåde. For jeg er en synder. Denne våren har jeg levd i troen på Jesus i 40 år. Når jeg helt i begynnelsen av mitt kristenliv var leder for skolelaget på ungdomsskolen hvor jeg gikk, laget lokalavisen et intervju med meg. I overskriften på det intervjuet heter det: 'En frelst synder'. Ja, slik er det. Frelsen er både nåtid og fremtid, og i mål er man ikke, før man er i mål! Og jo lenger man lever med Jesus, jo mer ser man sin egen synd, og man kjenner behovet for å be om syndernes forlatelse. Ikke som noe lettvint, men som en livsnødvendighet.

I innledningsbønnen til kveldsbønnen i Den ortodokse bønneboken, heter det:

'Forbarm Deg over oss, Herre, forbarm Deg over oss, for vi har ikke noe å forsvare oss med; vi syndere kan kun be denne bønn til Deg, vår Hersker: Forbarm Deg over oss'.

Slik er det. For oss alle. Uten unntak.

Derfor faller det naturlig for en kristen å be: 'Be, for meg, en synder'.

Og her har vi fått en stor gave i Jesusbønnen, som nettopp er 'en synders bønn':

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Den bønnen ber jeg mange ganger om dagen, og den har fulgt meg i mange år nå. Den ble så viktig for meg at jeg også har skrevet en bok om den.

Så er jeg også - som årene går - blitt enda mer opptatt av å be de som står i Herrens tjeneste om å velsigne meg. Ikke be for mine mange behov, men velsigne meg. Finnes det noe større å ta med seg enn Herrens velsignelse?