I gravnattens mørke

I dag er den siste dagen i Den store fasten og Jesus hviler i graven. En dag fylt av stillhet. Sorg over en som har gått bort. Han som gav sitt liv 'som løsepenge for mange' (Mark 10,45 og 1.Tim 2,6).

Jeg tenker på Maria i dag, Guds mor. På henne fortvilelse og lidelse, og på det profetiske ordene hun fikk av profeten Simeon, helt i begynnelsen av det liv hun bar frem: '... men også din egen sjel skal et sverd gjennombore' (Luk 2,35). Hvilke underlige ord å få ved et barns fødsel. De var ord fulle av dystre forutanelser om lidelse og død. Når hun så fulgte Via Dolorosa - Jesu lidelsesvei - gikk det hun sakte opp for henne at Simeons ord var i ferd med å gå i oppfyllelse. Hvor grusomt det må ha vært å se barnet du gav liv bli spikret opp på et kors, og henge der på korstreet under himmelhvelvet. Og de Ham dø.

Maria vet sannelig hva lidelse er.

Og nå har de lagt Jesus i graven. Overlatt til seg selv. Til gravnattens mørke.

Også der har Jesus vært. Hans liv innebærer også dette: å dø og så bli lagt i grav. For at du og jeg heller ikke skal være alene der. Selv ikke i døden overgis vi. Hos oss er Gud. For her i graven hviler Jesus i påvente av påskemorgen. Når vi overgis til vår grav er det også i påvente av at skyene skal briste, og Jesus kommer igjen:

'For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord'. (1.Tess 4,16-18)

I dette ligger vårt håp.