Mytene om den kristne nasjonen

De siste dagene er jeg blitt styrket i min overbevisning om at vi som er Guds barn, ikke tilhører denne verden, men representerer Guds rike, og at det er dette riket vi skal introdusere for menneskene som ennå ikke tilhører det! Vi glemmer så lett at ordet 'evangelium' ikke betyr noe annet enn 'gode nyheter', og de gode nyhetene Jesus kom med, var de gode nyhetene om Guds rike! Den nye fødselen handler om å bli borgere av dette Riket. Problemet er at etter at keiser Konstantin startet prosessen med å blande sammen stat og kirke, har vi fått forestillingen om 'den kristne nasjonen', som så førte til at kristne kjemper for å få innført 'kristne verdier', og grunnlegger 'kristne' politiske partier. Noen går så langt at de er villige til å kjempe for denne 'kristne nasjonen' med våpen i hånd. Så har da også historien gitt oss mange skrekkens eksempler på dette. I dag melder kristne seg inn i den høyreekstreme organisasjonen 'Norwegian defence league' fordi de er bekymret for at den 'kristne' nasjonen Norge er truet av Islam. De er derimot ikke så nøye med å studere det ideologiske grunnlaget for denne organisasjonen, for i deres øyne handler det jo kun om å bevare det 'kristne' Norge.

Men finnes det noen eksempler på at de første kristne kjempet politisk? At de var involvert i kampen mot det undertrykkende Rom, med blanke våpen i hendene? Nei. Det finnes ikke et eneste eksempel, verken i Det nye testamente eller i den tidlige kristne litteraturen. De første kristne var grepet av Guds rike, og det var dette evangeliet om Riket de forkynte. Og menighetene som ble etablert var det 'salt' og det 'lys' Jesus talte om i samfunnet. Så ble da også de første kristne forfulgt, og statsmakten gjorde hva den kunne for å kvele den. Den maktet det ikke - ikke før keiser Konstantin endret taktikk, og inviterte de kristne til å skape en stat hvor den kristne tro skulle være fundamentet.

Så skjedde det at kristne begynte å drepe andre kristne, fordi de ikke mente det samme som dem. Deretter kjenner vi alle den tragiske historiens gang.

Grunnlovsendringen

I dag blir mange norske kristne opprørte over at grunnloven skal endres. De kjemper for å 'beholde Jesus i grunnloven'. De som støtter grunnlovsendringen beskyldes for landssvik og datoen for grunnlovsendringen 21. mai 2012 er i deres øyne en større ulykke for landet enn 9. april 1940. 13 000 personer har skrevet under på et opprop. Men har de 13.000 tenkt igjennom det de har skrevet under på?

For en baptist, eller en annen med frikirkelig bakgrunn er dette oppropet en underlig foreteelse. Dag Nygård, den tidligere generalsekretæren i Norges frikirkeråd, skriver klokt om dette i en artikkel offentliggjort denne uken. Jeg siterer:

"Frikirkenes historie i Norge har også vært en kamp mot statskirkesystemet. Forbindelse mellom statsmakt og -kirke har gjennom historien påført mennesker med en annen konfesjonell, religiøs eller livssynsmessig bakgrunn trakassering, utestengelse, diskriminering og stigmatisering. Dette vel å merke mens den nåværende og lovpriste § 2 var gjeldende. Var denne grunnloven i Jesu Kristi ånd, som det hevdes, er det et paradoks at den inneholdt den antisemittiske jødeparagrafen. Statsreligionens historie i Europa er en historie om religionskriger, inkvisisjon, massakrer av religiøse dissidenter. Vi finner noen av røttene til mange av dagens frikirkelige bevegelser blant ofrene."

Tenker man igjennom denne problemstillingen når han signerer et opprop som dette? Dag Nygård setter det hele på spissen når han skriver:

"Underskriftsaksjonen mot endringen av Grunnlovens § 2 har fått en viss oppmerksomhet. Både fordi ingen representanter fra Stortinget møtte opp for å motta oppropet med underskriftene.  Men mest for oppropets hovedanliggende om” å beholde Jesus i grunnloven”. Det siste fremstår som forførende og tilslørende demagogi uten saksvarende innhold. Enkelte vil si at Jesus aldri har vært nevnt i grunnloven. Mens andre retorisk vil hevde at det er Luther som nå fjernes fra grunnloven og ut fra oppropets absurde problemstilling stille spørsmålet om Jesus var lutheraner".

Vel verd å tenke igjennom.

Kristelig Folkeparti

Ukens kanskje heteste sak har vært offentliggjøringen av det nye partiprogrammet til Kristelig Folkeparti, hvor partiet presenterer et syn på ekteskapet som på ingen måte er i tråd med hva Guds ord lærer om ekteskapet. Det har opprørt mange, og sikkert med rette. Om det er slik at vi som Guds barn skal søke løsninger på samfunnets utfordringer ved å kjempe politisk.

De siste årene har de kristne i Norge mobilisert foran viktige moralske spørsmål, som foran den nye kjønnsnøytrale såkalte 'ekteskaps'-loven. Og vi tapte. Over hele verden ser vi nå hvordan ekteskapet ødelegges i land etter land. Er ikke dette uungåelig? Vi lever i frafallets tid og mørket vil bli mørkere. Det er bare blant Guds folk at det vil bli lysere og lysere, frem til høylys dag.

Hvor mye vinner vi ved å kaste oss inn i kampen for det 'kristne' Norge? Er det her vi skal bruke kreftene våre? Er det kampen mot Islam som skal være fanesaken for kristne i Norge i tiden fremover?

Eller er fokuset vårt 'de gode nyhetene' om Guds rike? Er det ikke slik at vi som er Guds barn bare er på gjennomreise, til himmelen? Og at vi egentlig er 'fremmede og utlendinger' i denne verden? At vi egentlig tilhører et annet Rike? Med andre lover og prinsipper? Og at de lovene og prinsippene ofte går på tvers av og står i motsetning til denne verdens lover?

Hva ville skje om norske kristne fikk øynene opp for hva Guds rike egentlig handler om?