Ulike grupper i menigheten beskrevet i Det nye testamente, del 1

Det nye testamente beskriver ulike grupper i de lokale menighetene. Ved siden av menighetens lederskap: eldste og diakoner, omtales blant annet menighetssøstre, menighetens enker, de fattige og de rike menighetsmedlemmene, de gamle og de unge. I denne serien skal vi se litt nærmere på de ulike gruppene, og hvordan Guds ord forteller oss hvordan vi skal forholde oss til dem:

Menighetens enker

Dette var en egen gruppe i den nytestamentlige forsamlingen, som hadde en egen tjeneste ved siden av de andre tjenestegavene. I 1.Tim 5, hvor apostelen Paulus, spesielt nevner menighetens enker, nevner han at det ble ført egne lister over disse, og at det ble satt visse kriterier for å bli ført inn i menighetsprotokollen, som 'menighetsenke':

"En enke kan bli ført på listen om hun ikke er yngre enn seksti år, og om hun har vært èn manns kone". (v.9)

Hva var det som spesielt karakteriserte en 'menighetsenke'?

1. "Hun lever i bønn og påkallelse natt og dag" (v.5)

Et eksempel på en slik 'menighetsenke' finner vi i Anna, Fanuels datter: "Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun har kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste dag og natt". (Luk 2,36-37)

Det er tydelig at en 'menighetsenke' hadde en spesiell bønnens tjeneste i den lokale menigheten.  Vi vet lite om hvordan denne tjenesten foregikk, men kanskje var det slik at disse enkene ledet menighetens bønnesammenkomster?

2. En åndelig mor med diakonale oppgaver

Ved siden av bønnens tjeneste, så fremgår det av teksten fra 1.Timoteusbrev, at en som ble oppført som en 'menighetsenke' hadde godt ord på seg, hadde oppdratt barn, vist gjestfrihet, 'vasket de helliges føtter', tatt seg av nødlidende og 'alltid lagt vinn på å gjøre godt'. (v.10)

Vi kunne kanskje si at en 'menighetsenke' var en åndelig mor med diakonale oppgaver. Hun var en de som trengte hjelp søkte til, og som både hadde erfaringer å øse fra et langt liv, men som også hadde gjort seg erfaringer med Gud gjennom bønn og faste. Dermed kunne hun veilede andre.

Menighetens ansvar for sine enker

Den kristne forsamlingen tok ansvar for sine enker allerede fra begynnelsen av. Vi ser dette i Apg 6,1: "På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jøder å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen". 

Og her i 1.Tim 5 ser vi også at de understøttes av menigheten, med mindre de har familie som kan ta seg av dem: "Dersom en troende mann eller kvinne har enker, da skal de sørge for em og ikke la dem falle menigheten til byrde, for at den kan sørge for de virkelige enker" (v.16)