Brødsbrytelsen konstituerer menigheten

Gårsdagens artikkel med tittelen: 'De første kristne feiret ikke gudstjeneste fordi de var kristne - de var kristne fordi de feiret gudstjeneste' skapte debatt på min Facebook side. Det er bra! Enkelte mente at jeg ikke hadde belegg i Det nye testamente for å kunne komme med en slik påstand. La meg utdype det her:

I 1.Kor 11,18 skriver apostelen Paulus: 'når dere kommer sammen som menighet'. Ordet 'menighet' kommer av det greske ordet 'ekklesia' som betyr 'sammenkomst' eller 'forsamling', og når man kom sammen utgjorde man Kristi kropp på det lokale stedet. Man kom sammen i den hensikt at man ville åpenbare og virkeliggjøre menigheten. Når man kom sammen brøt man brødet. Det er derfor riktig å si at det som konstituerer menigheten er nattverdfeiringen. Hvordan kan jeg hevde dette?

Brødsbrytelsen eller nattverden i den første menighet:
Apostlenes gjerninger forteller oss hvor sentral brødsbrytelsen eller nattverden var i urkirken:

'De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene'. (Apg 2,42)

'Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede'. (Apg 2,46)

'Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet'. (Apg 20,7)

I 1.Korinterbrev leser vi om det såkalte agapemåltidet (kjærlighetsmåltidet), og det fremgår av det apostelen skriver om dette at brødsbrytelsen var det sentrale når de første kristne kom sammen som menighet. I forbindelse med hans kritikk av forholdene under agapemåltidet, skriver Paulus: 'Når dere da kommer sammen og er samlet, er det ikke Herrens måltid dere holder'. (1.Kor 11,20) 

Kristi kropp
Når menigheten kom sammen i Antiokia var det ikke for å arrangere et møte. Jeg tror møtebegrepet ødelegger mye for forståelsen av hva dette egentlig handler om! I den nye oversettelsen kommer dette veldig godt frem. Der står det: 'En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd ...' (Apg 13,2) Sammenkomsten var for å feire gudstjeneste. Feirer man gudstjeneste forskyves sentrum for det som skjer. Da er det ikke mennesket som står i sentrum, men Gud. 

Det greske ordet som brukes for gudstjeneste her i Apg 13,2 er ordet leitourgeo, som betyr 'å tjene offentlig i en hellig tjeneste'. Det er avledet av et annet gresk ord, nemlig leitourgia, hvor vi har fått vårt ord 'liturgi' fra. Dette ordet er i Det nye testamente bare brukt om tjeneste for Gud. Om den gamle pakts prestetjeneste, og om Kristi gjerning som yppersteprest, og om aposteltjenesten til Paulus. Og altså her i forbindelse med gudstjenestefeiringen. Når vi kommer sammen som menighet er det altså for å tjene Herren. Det er en liturgi vi holder. Dette må sees i sammenheng med det apostelen Peter skriver om vår hellige  prestetjeneste:


'Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus'. (1.Pet 2,5)


Dette er noe å tenke på neste gang vi feirer gudstjeneste!

Tilbake til 1.Korinterbrev. Der finner vi en tekst som mest sannsynlig har hørt til en meget tidlig nattverdliturgi. Den har hentet elementer fra det jødiske påskemåltidet:

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød'. (1.Kor 10,16-17)

Her ser vi hvor sterkt det poengteres hva brødsbrytelsen innebærer, og hvordan Herrens måltid settes i sammenheng med at menigheten kommer sammen: Vi får del i Kristi blod, og brødet gir oss del i Kristi kropp. Sterkere kan det vel ikke sies?