Et paradoksalt mangfold

I dag møtes jeg av disse ordene fra Gregorios av Nyssa, og de gir uttrykk for sann kristen tro om den treenige Gud:

Alt det Faderen er, ser vi åpenbart i Sønnen; alt det Sønnen er, er også Faderens; for hele Sønnen bor i Faderen, og Han har hele Faderen boende i seg.

Sønnen som alltid lever i Fadern kan aldri skilles fra Ham, heller ikke kan Ånden noensinne skilles fra Sønnen som virker gjennom Ånden. Den som tar imot Faderen, tar også imot Sønnen og Ånden. Det er ikke mulig å kunne tenke seg at man skulle kunne atskille dem eller skjelne mellom dem; man kan ikke forestille seg Sønnen skilt fra Faderen, heller ikke kan man skille Ånden fra Sønnen.

Mellom de tre eksisterer det et fellesskap samtidig som noe er særskilt for hver av dem, noe som er hinsides vår fatteevne. Forskjellen mellom personene reduserer ikke enheten i deres natur, heller ikke fører den delte enheten til en sammenblanding av de særtrekk som utmerker de tre personene.

Undre dere ikke over at vi beskriver Guddommen som samtidig forent og skilt, som talte vi i gåter. Her dreier det seg om et særegent og paradoksalt mangfold-i-enheten og enhet-i-mangfoldet.