Etter å ha mistet begge sine foreldre tidlig flyttet Katarina fra Nederkalix til Göteborg. Der bodde hennes søster som tok hånd om henne. Hun vokste opp uten noen form for religiøs innflytelse, ikke ulikt det mange svensker gjør i dag, men hva som var forberedt for henne kunne hun aldri ha gjettet seg til.
Da Elsa Katarina var 30 år ble hun forlatt av sin mann. Da var hennes døtre tre og syv år gamle. Det rammet henne så hardt at hun led både av sykdom og på grunn av tapet. For å få hvile ut fikk hun bo for en tid i et hjem i Dalane. Der traff hun i 1974 sitt livs store kjærlighet i en trubadur som bodde i det gamle huset til poeten Dan Anderson, som lå like i nærheten. Rolf, som trubaduren het, spilte og sang seg inn i Elsa Katarinas hjerte. Hun forteller:
'En trubadur var virkelig ikke det jeg vill ha. Trubadurer var det verste jeg visste, men så hørte jeg ham synge og spille og da - ja, det var min store kjærlighet helt enkelt'.
Ikon av Maria
Etter å ha levd ensom og tatt hånd om sine to døtre etter at mannen hadde forlatt henne ble hun igjen forelsket og falt hodestups for denne trubaduren. Men gleden skulle bli kortvarig - det viste seg snart at Rolf led av leukemi. Forløpet var raskt, og han gikk bort ni måneder etter deres første møte. Før Rolf døde gav han Elsa Katarina en gave: et ikon av Jomfru Maria. Han hadde kjøpt det i en liten forretning nær det sykehuset han fikk sin pleie.
'Hvorfor han kjøpte ikonet til meg vet jeg virkelig ikke. Han var ikke mer religiøs enn meg. Han ville nok bare gjøre meg glad'.
Ikonet lå i jakkelommen hennes, og dukket opp nå og da i sorgarbeidet. Innimellom glemte hun det helt og holdent, men det dukket plutselig opp igjen på de mest uventede stedene. Samtidig begynte hun å drømme om pensler og farger - 'jeg som bare hadde tegnet strekmennesker tidligere'. Det var som om ikonet ville ha hennes oppmerksomhet.
Et liv som ikonmaler
Møtet med en ikonmaler fikk henne til å tenke gjennom dette, og hun tok et kurs i ikonmaling. Fra det øyeblikket var hun fanget. I forbindelse med malingen ble hennes åndelige sinn åpnet enda mer, og hun merket snart at hun ikke kunne vokse og blomstre i Den svenska Kyrkan. I stedet besøkte hun Den ortodokse kirken i Göteborg, der hun snart ble medlem.
'Det stod klart for meg at det var slik jeg skulle leve mitt liv og at jeg skulle male ikoner'.
Siden hun blitt tatt opp som medlem i Den ortodokse kirkens fellesskap har hun vært aktiv der og fulgt Kirkens liv på nært hold som en del av den. Samtidig spanderte hun hver krone hun tjente på å reise til Hellas, Russland og Tyrkia, for å treffe de store ikonmestrene og sitte ved deres føtter. I 1984 fikk hun Göteborgs kulturstipend og reiste til Valamo kloster i Finland for det stipendiet. Det ble en stor opplevelse for henne, da hun der fikk den beste undervisningen hun har fått, i møte med finske og russiske ikonmalere. Til Valamo pleide hun i flere år å ta med seg sine elever for ytterligere fordjupning i kunsten å skrive et ikon.
Anerkjent
I dag er hun en av de få anerkjente ortodokse ikonmalerne i Sverige, og hennes ikoner kan sees i mange gudstjenestelokaler tilhørende ulike kristne samfunn landet rundt. I Göteborg kan man finne hennes ikoner blant annet i Kristi Uppståndelses Ortodoxa församling, Svenska Domkyrkan, Hagakyrkan och Oskar Fredriks kyrka.
Elsa Katarina konstaterer at ikonmaleriet var relativt ukjent for 36 år siden da hun begynte, men at det idag finnes en nyvakt interesse.
'For egen del', forteller hun, førte ikonmaleriet meg til en levende tro'.
Tekst og foto: Mikael Fälthammar. Oversatt av Bjørn Olav Hansen med tillatelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar