Vårt hverdagsliv med Gud, del 1

En tid fremover vil du her på bloggen stifte bekjentskap med noen av de gode bibellærerne tilhørende Plymouth Brethren. En av dem er C.A Coates (1862-1945), som ble en av mentorene til Watchman Nee.

Charles Andrew Coates ble født 7.desember 1862 i Bradford, Yorkshire, men levde mesteparten av sitt liv i Teignmouth i Devon, på sørkysten av England. 16 år gammel omvendte han seg for så å følge Jesus resten av livet. Han var en hardt prøvet mann, ikke minst når det gjaldt sykdom. Men sykdommen til tross. Ved Guds store nåde fikk han tjene som bibellærer et langt og velsignet liv. På Herrens dag, søndag 7.oktober 1945, sovner han stille inn i Herren.

I denne artikkelen, som jeg har oversatt, skriver C.A Coates om viktigheten av å leve hverdagene våre med Herren:

Søk daglig Skriften
Det forundrer meg ofte at kristne som i årevis har lyttet (tilsynelatende med interesse og oppmerksomhet) til Ordets tjeneste kjenner så lite til guddommelige ting. De synes å ha glede over tjenesten, deres ansikter lyser så godt under møtene, men likevel - når du snakker med dem finner du at lite har trengt inn i deres sjeler.

Jeg tror at hemmeligheten er at de har lyttet til det som er blitt sagt, men de verdsetter det så lite at de tar seg ikke bryet med å gå til Skriften selv for å få det bekreftet. Ordets tjeneste har i seg selv en velsignet og viktig plass, men jeg tror ingen vil ha vedvarende virkning for våre sjelers vedkommende hvis det ikke følges opp ved å søke i Skriftene.

'Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene, om det forholdt seg slik som det ble sagt'. (Apg 17,11)

(fortsettes)

Sjelevinneren Andreas

I dag feirer både Øst- og Vestkirken apostelen Paulus. Det burde ikke være noe problem for oss andre å gjøre det heller! Han må vel kunne sies å være den første sjelevinneren, som ledet sin bror, Simeon Peter, til Jesus. Han er også en av kirkens martyrer.

Du kan lese mer om ham på:

http://www.monastisk.blogspot.com

Det herlige evangeliet

I forbindelse med oppryddingen i noen papirer i går, fant jeg igjen en liten lapp hvor jeg hadde notert et sitat av Martin Luther. Det synes jeg var så godt, at jeg må få dele det med bloggens lesere:

'Når jeg ser på meg selv vet jeg ikke hvordan jeg skal bli frelst. Når jeg ser på Jesus vet jeg ikke hvordan jeg skal gå fortapt'.

Med disse få ordene rammer den godeste Luther inn hele evangeliet. Apostelen Johannes sier det slik:

'Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss, og sendt sin Sønn til soning for våre synder'. (1.Joh 4,9-10)

Hvor strålende og fantastisk evangeliet er!

Døperbevegelsens ukjente historie i Volhynia, del 2

For 40 år siden utgav Christian Light Publishers i Virgina, USA, ut boken: 'For His Sake', skrevet av Mildred Schrock.

Det er historien om en troende familie fra Volhynia, som slår seg ned i Sør-Dakota og senere i Oregon, på 1870-tallet. Hvem var disse menneskene? Og hva er det de holder mellom seg på bokens omslagsbilde?

Mildred Schrock hørte historien hun gjengir i boken sin, av sin mor. Fanny Schrag Schenk og hennes emigrant bestemor, Barbara Graber Schrag, vokste opp i landsbyen Heroditsch (Horodysche på russisk), seksi kilometer nordøst for den gamle jødiske byen Rivne i Volhynia.

Mildred eller Mille som hun ble kalt til daglig, levde et langt, begivenhetsrikt liv. I august i år kunne hun, sammen med ektemannen Enos Schrock, feire 72 års ekteskap! Nå, for bare tre uker siden, sovnet hun stille inn i Herren. Enos, en ordinert Ordets tjener, lever fremdeles i Sheridan i Oregon, og vil om noen få uker fylle 99 år, om Herren vil.

Etterkommere
Historien Mille skrev, selv om den fremstilles i samtaleform, hvor enkelte detaljer er noe upresise av og til, inspirerte familien til Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia, og som vi har kjent i flere år nå. Han forteller:

'Boken inspirerte oss til å få bedre kjennskap til det som skjedde i Øst-Europa, gjennom det vanskelige 1900-tallet. Ganske snart etter at våre barn begynte å lese denne boken, utbrøt jeg: - Det er utrolig. Noen av disse som tilhørte Amish-folket i Volhynia er de direkte etterkommerne av halvparten av våre medlemmer her i Rocky Cape!'

Familien Hoover ble etter hvert svært opptatt av denne historien.

'For oss ble den et vitnesbyrd til våre hjerter om den uendelige miskunn og nåde som tilhører vår Herre Jesus. Takket være Ham, vil all forferdelig vold, ekstrem smerte, fattigdom, sult og uro bli vendt til velsignelse, hvis vi klynger oss til Ham gjennom tykt og tynt', skriver Peter Hoover i et brev til meg.

Ingen enkel historie
Dette er ingen enkel historie å fortelle. Det er historien om den del av Døperbevegelsen som skulle gå under navnet Amish, og om noen få Amish-familier fra Frankrike, som søkte tilflukt et sted hvor de kunne leve ut sin tro. Flukten går østover - gjennom Tyskland, Østerrike, Slovakia, Galicia, Podolia, Polen og det som nå er den ukrainske provinsen, Valhynia.

(fortsettes)

Når vi overdriver vår åndelige styrke i møte med fienden

Det er mulig å overdrive sin egen åndelige styrke. Guds ord advarer oss mot et mulig fall:

'Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!' (1.Kor 10,12)

Den som tror at man ikke kan bli forført, er allerede forført!

Det er mange måter vi kan overdrive vår åndelige styrke på. La meg gi deg tre eksempler. Det er mange flere!:

1) Vi kan tro at vi kan overleve uten daglig å ta til seg Guds ord. 
I fristelsens stund, sier Jesus: 'Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn'.

2) Vi kan tro at vi er upåvirkelige av Mammon
Jesus sier: 'Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon'. (Matt 6,24)

3) Vi kan overdrive vår åndelige styrke imøte med den onde
Judas skriver om følgende: 'Erkeengelen Mikael våget ikke å spotte og dømme djevelen den gang han lå i strid med ham om kroppen til Moses. Han sa bare: Må Herren refse deg! Men disse menneskene spotter det de ikke kjenner ...' (Jud v.9) 

Og det er det siste punktet som jeg vil advare mot. Guds ord sier klart og tydelig at vi ikke har kamp mot mennesker, men mot 'men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet'. (Ef 6,12) Ikke småtterier med andre ord. Derfor bes vi om å ta på den åndelige rustningen, som apostlen Paulus beskriver for oss i de påfølgende versene.

Det bekymrer meg når kristne gir seg i kast med miljøer - enten det er på nettet eller i andre sammenhenger - som er influert av New Age og andre okkulte krefter, i den tro at de skal bringe lys inn i mørket. Da 'leker' de med krefter som er større enn dem selv, og de kan komme til å bli overveldet av djevelen og selv bli offer for det de tror de skal klare å bekjempe. 

Vi må passe oss som vi ikke blir åndelige overmodige, og bringer oss selv og andre til fall. Det er mange ting som kan gjøre oss åndelig sårbare, og den fienden vi står overfor er slu, og vet å benytte seg av disse døråpningene.

La oss tenke litt på den åndelige realismen som ligger i disse ordene av David:

'Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, mine øyne er ikke overmodige. Jeg gir meg ikke av med ting som er for store og for underlige for meg. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor, Som det avvente barn er min sjel hos meg. Vent på Herren, Israel, fra nå av og til evig tid!' (Salme 131)

IBRA Radio etablerer seg i Sør-Sudan

IBRA Radio etablerer seg i Sør-Sudan!

Det er i den sør-sudanesiske byen Yei at pinsebevegelsens nye studio bygges. Og det er mobilbrukerne som skal nås.

Mediesamarbeidet med Sør-Sudans pinsebevegelse går under navnet Studia-Salaam, og fra det nye kontoret vil man sende såvel direktesendt radio, samt ulike undervisningsprogrammer. Målet er å være med på å påvirke den nye afrikanske nasjonen med evangeliet.

Det nye studioet er bygget opp i samarbeidet med pinsemenigheten i Jönköping i Sverige.

Tsjad
Også i det afrikanske landet Tsjad har IBRA Radio startet opp sendinger. Nærmere bestemt fra byen Moudou. Ca 200.000 mennesker i denne byen kan lytte til 'Den gode nyheten' som radiostasjonen heter. Testsendinger er blitt hørt ca 10 mil fra stasjonen, så lytterpotensialet er mye større.

Radiostasjonen har blitt realisert gjennom et internasjonalt samarbeid, hvor den svenske pinsebevegelsen og deres søsterkirke i Tsjad har spilt en viktig rolle. IBRA Media har tidligere utdannede radioprodusenter i Tsjad, der IBRA også sender på kortbølge.

Et nytt kirkeår nærmer seg

Jeg ser frem til søndagen, da vi kan ta fatt på et nytt kirkeår! Å følge kirkeåret med dets fester og faster, høytider og minnedager har fordjupet mitt åndelige liv. Ikke minst å følge lesningene fra Den Hellige Skrift, og på den måten få ta del i Jesu liv og tjeneste.

I forbindelse med nattverdgudstjenestene i Kristi himmmelfartskapellet, leser vi tekstene for kommende søndager. Det skjer uten noen tekstgjennomgåelse. Vi lar de hellige ordene få leve sitt eget liv. Dette er bibelsk!

"Ta vare på opplesningen av Skriften...," skriver apostelen Paulus til Timoteus (1.Tim 4,13)

Vi har også vårt eget Synaxarium. Det kalles samlingen med livsberettelser fra Kirkens levende historie. I forbindelse med gudstjenesten tar vi frem en av disse historiene, og forteller om vedkommendes liv. Dette gjelder for oss i første rekke bønnens kvinner og menn.

Vi ønsker også å leve med i Kirkens ulike fastetider, og høytider. For tiden arbeider vi med et eget opplegg for påsken 2013, hvor vi ønsker å invitere til våkenatt i Kristi himmelfartskapellet. Ved soloppgang vil vi så feire Kristi oppstandelse.

Et mål for 2013 er også å få på plass en dag til i uken, hvor vi inviterer til å be tidebønn. Når dette skjer kommer vi tilbake til.

Velkommen til våre økumeniske gudstjenester! 

En tyrkisk menighetsplanters hverdag, del 4

Her fortsetter historien om en menighetsplanter i Tyrkia:

Helt fra første stund vi kom hit har vi opplevd mange angrep og mye mobbing. Vi er blitt vant med brev og eposter med truende innhold, så vel som sjikanøse telefoner mot meg og min familie. Et enkelt skilt med kors på eller bruk av andre kristne symboler vil kunne utløse aggresjon hos enkelte, og noen går til det skritt å knuse vinduene i menighetslokalet vårt eller ødelegge andre ting.

Ved en anledning arresterte politiet en morder som hadde bevæpnet seg og gjort seg klar til å drepe meg. I 2005 ble jeg kidnappet av en gruppe ekstremister som holdt meg fanget over en tid, og truet meg til å stanse mine kristne aktiviteter. Siden den gang har tyrkiske myndigheter utstyrt meg med en livvakt, og politiet passer på menighetslokalet vårt døgnet rundt. Dette er vår virkelighet og vi ønsker å være Kristi vitner selv blant folk som hater oss.

Fattige
De som kommer til våre menigheter er for det meste fattige mennesker. Vi må betale omlag 5000 norske kroner for å leie menighetslokalet vårt, og vi klarer bare å samle inn omlag 1200 kroner i kollekter. Unge mennesker som kommer til tro på Jesus, flytter gjerne til andre steder for å studere.

Vi er så takknemlige for Guds hjelp midt oppe i alle våre vanskeligheter, og de gjør oss mer avhengig av Ham enn uten disse vanskelighetene. Ordene fra Joh 5,17 står for meg hele tiden, og er en stor motivasjonsfaktor i livet mitt - for Gud er alltid aktiv, og vi mennesker trenger å slå oss i lag med Ham i det Han gjør:

'Men Jesus sa til dem: Min Far arbeider inntil nå, og også jeg arbeider'.

Bildet viser menighetslokalet til menighetsplanteren i vår reportasje.

(fortsettes)

Døperbevegelsens ukjente historie i Volhynia, del 1

Det du er i ferd med å lese er unikt, aldri tidligere publisert materiale.

Det er historien om mennesker som bodde i et land som ikke lenger eksisterer: Volhynia. I dag er det kjent som Volyns'ka oblast i Ukraina.

Volhynia omfattar den historiske regionen i det vestlege Ukraina mellom elvane Pripyat og vestlege Bug, nord for Galizia og Podolia. I dette området fantes det mange jødiske bosetninger, en såkalt stetl. Eva Scheer, skrev en trilogi på norsk om livet i jødiske stetler i Litauen på 1880-tallet. Disse romanene: 'Tre er fedrene, fire mødrene' (1981), 'En smak av vintreets frukt' (1882) og 'Hundene gjør ved vanningstedet' (1983) ble utgitt av Aschehoug forlag, og anbefales på det varmeste.

Volhynias historie
Volhynias historie har vært svært omskiftende. Etter 1500-tallet var Volhynia en del av Polen-Litauen. Det var i denne perioden at polakker og jøder slo seg ned her. De polske katolikkene tok med makt over en del av de ortodokse kirkene i området. Området ble så en del av det russiske imperiet, og var frem til 1.verdenskrig den mest grisgrendte provinsen i den vestlige delen av Russland. Etter den polsk-sovjetiske krigen i 1921, ble så Volhynia delt mellom Polen og Sovjetunionen. Polen ble sittende igjen med den største delen.

I årene 1935-1938 gjennomfører så Josef Stalin en deportasjon av polakkene som bodde i Øst-Volhynia. Dette var den første etniske deportasjonen i det kommunistiske Sovjetunionens historie. Det skulle komme flere.

Som en følge av den såkalte Molotov-Ribbentrop pakten, ble hele Volhynia overført til Sovjetunionen i 1939. Det fantes en tysk minoritet i området, og de ble flyttet til de polske områdene som var tatt over av nazistene. Etter at tyskerne angrep Sovjetunionen ble så jødene og polakkene offer for utrenskninger. Disse ble gjennomført både av nazistene og den ukrainske opprørshæren UPA.

Etter 2. verdenskrig fortsatte Volhynia å være en del av Samveldet av sosialistiske sovjetrepubikker. De fleste av de overlevende polakkene ble repatriert til Polen i 1945. Etter at Sovjetunionen ble oppløst, er Volhynia en del av det selvstendige Ukraina.

I neste artikkel skal vi se nærmere på anabaptistenes historie i dette området.

Bildet viser en mann med hest utenfor et hus i Volhynia. Er man Amish, mennonite, hutterianer eller jøde?

(fortsettes)

Slovakia fjerner kristent symbol fra minnemynt

Det er tydelig at Europa blir mer og mer sekularisert. Det har vi sett mange eksempler på de siste årene.

Nå har Slovakia besluttet å fjerne glorien fra en 2 cent Euro-mynt, som blir utgitt i forbindelse med 1.150 års jubileet for Hl.Kyrillos og Hl.Methodius misjonsarbeid i Moravia. Det skjer etter henvendelser fra andre land som også tilhører eurosonen.

Slovakia, som har vært en del av euro-sone samarbeidet siden 2009, vil slippe minnemynten neste år i forbindelse med dette jubileet. Euro-sone land har anledning til å lage minnemynter hvert år så lenge de følger EU reglene for dette. Men pregingen av slike minnemynter må også godkjennes av euro-sone landene, og det er her det nå har oppstått uenighet.

Europas beskyttere
Kyrillos og Methodius var brødre, født i Tessaloniki ved begynnelsen av det 9.århundre. De skapte blant annet det kyrilliske alfabetet i den hensikt å få oversatt Bibelen og andre tekster til de slaviske språkene.

Kyrillos døde i 869 og Methodius i 885. De ble snart kanonisert som helgener. I 1980 ble de også erklært som Europas beskyttere av daværende pave, Johannes Paul II. I Bulgaria, det eneste nåværende landet som bruker det kyrilliske alfabetet, blir de to minnet 24.mai og dagen er også en hviledag.

Glorien blir fjernet
Til tross for den kristne og historiske arven disse to representerer har Slovakia godtatt at glorien rundt de to blir fjernet.

Det fremgår ikke hva som er årsaken, men det er grunn til å tro at det ble en for sterk religiøs markering. Korset de to holder mellom seg blir likevel ikke fjernet.

Glimt fra anabaptistenes historie i Ukraina og Russland, del 11

Her følger siste del i denne serien om anabaptistene i Russland og Ukraina. Men allerede i morgen vil jeg introdusere deg for ukjent historisk materiale fra Ukraina, aldri tidligere publisert på norsk:

Det ry som staten Kansas har fått som den største hveteproduserende staten i USA, skyldes i all hovedsak de mennonitiske nybyggerne. Vinter-hveten ble introdusert i Kansas i 1873. Det påfølgende år tok mennonitene - som hadde høstet god erfaring med å drive hveteproduksjon på tørr jord i Russland - ledelsen i amerikansk hveteproduksjon, og en raskt voksende mølleindustri i staten Kansas. Hveten ble plantet på høsten, og høstet inn den påfølgende sommeren.

Plautdietsch
Sveitsiske mennoniter fra Volhynian i Ukraina slo seg ned i Moundridge og i Pretty Praire i Kansas. Det er noen av disse du skal få stifte bekjentskap med i neste artikkelserie. Mennoniter med aner fra Holland og Preussen - som snakker et språk som er blitt kalt for Pleautdietsch, som vi kanskje kan oversette med 'lav-tysk' - slo seg ned i ned i det sørlige og mer sentrale Kansas.

Etter 1870 var det mange mennoniter som fryktet for den statlige innflytelsen på deres skolesystem. De emigrerte til det som er blitt kalt 'plain states' i USA, og til de vestlige provinsene av Canada. De brakte med seg sine institusjoner og sin levemåte.

Den største gruppen av mennoniter som kom ut av Russland som en følge av 1. verdenskrig og den kommunistiske maktovertagelsen, slo seg ned i Alberta, Saskatchewan, Manitoba, British Columbia og Ontario og i mange regioner i USA. Noen slo seg sammen med anabaptistiske grupper som allerede fantes der, andre formet nye.

Latin-Amerika
Men det fantes også anabaptistiske grupper som fryktet for statlig forfølgelse i Nord-Amerika. De søkte nye steder hvor de kunne leve som 'de stille i landet'. De utvandret til Belize (tidl. British Honduras), Mexico og Paraguay på begynnelsen av 1920-tallet. De såkalte Old Colony Mennonite, som jeg har omtalt i boken min 'En tro verd å dø for' (Frihet 2012), dro videre fra Belize og Mexico til Argentina på 1970 og 1980-tallet.

På bildet ser du det staselige kirkebygget til Alexanderwohl Mennonite Church.

Tegnet på at vi har gått over fra døden til livet

Jeg utfordres av ordene til apostelen Johannes for tiden:

'Vi vet at vi har gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv i seg. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for brødrene. Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? Mine brødre, la oss ikke elske me ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!' (1.Joh 3,14-18)

Ubehagelige ord, ikke sant? Men sanne. Kjennetegnet - sier Johannes - på at vi er en kristen er at vi elsker brødrene! Det er ikke abstrakt. Det er veldig konkret. Og målgruppen for vår kjærlighet er i følge den samme apostelen: de som lider nød.

Jeg leste noen ord av Hl.Augustin her om dagen, som jeg har oversatt:

'Hvordan ser kjærligheten ut? Den har hender som hjelper andre. Den har føtter som er raske til å hjelpe de fattige og trengende. Den har øye til å se elendigheten og behovene. Den har ører til å høre lydene fra sorgens mennesker. Slik ser kjærligheten ut'.

Augustin er konkret. Kjærlighet er ikke bare følelser, men handling.

Den skotske evangelisten Henry Drummund (1851-1897), forfatteren av den kjente boken: 'Det største i verden', har sagt det slik:

'Du vil en dag finne - når du ser tilbake på livet - at de øyeblikkene da du virkelig levde var de øyeblikkene da du gjorde ting i kjærlighetens ånd'.

Celebert besøk hos våre venner på Vashon Island

Våre gode venner i All-Mercyful Saviour Christian Monastery beliggende i Vashon Island, 30 minutters ferjetur fra Seattle i Washington, og som ledes av den den norske abbeden, fader Thryphon, fikk celebert besøk her om dagen:

Abba Ruwais er medlem av Hl.Antonios koptisk ortodokse kloster, som ligger der som en oase i den østlige egyptiske ørken, i den sørlige delen av Suez guvernementet. Gjemt djupt i Rødehavs-fjellene, er det lokalisert 450 kilometer sørøst for Kairo.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com 

Kristne finner frihet og trygghet hos kurderne i Nord-Irak

Det skjer spennende og ikke minst svært gledelige ting i de kurdiske områdene av Irak! Det kurdiske nærværet er en garanti for religionsfrihet.

Som en følge av den USA ledede invasjonen av Irak i 2003, flyktet mer enn halvparten av landets kristne befolkning på grunn av økt forfølgelse. Mer enn 60 kirker ble bombet, og hundrevis av kristne ble kidnappet og myrdet. Titusener av kristne flyket fra byer som Baghdad og Basra til Iraks kurdiske nordområder. Nå nærmere 10 år etter krigen har de kristne funnet et fristed, hvor det er trygt for dem å bo og hvor de har relativ stor frihet.

- Kurdistan er annerledes fra resten av Irak, sier fader Aesha Dawoud, som er prest for en assyrisk kirke. Han legger til: - Det er mer demokrati her, og det som er viktigere, det er trygt.

Fader Dawoud forteller at de kristne blir respektert og de kan feire sine gudstjenester i fred. Hans kirke befinner seg i byen Erbil, og i den byen passer til og med byens innbyggere på kirkebyggene!

Her er et TV innslag, hvor blant annet fader Dawoud blir intervjuet. Det inneholder også innslag fra ulike religiøse grupper:

http://www.voanews.com/content/religious-minorities-find-sanctuary-in-kurdistan/1546032.html

En tyrkisk menighetsplanters hverdag, del 3

Her fortsetter beretningen om den tyrkiske menighetsplanteren:

Når vi kom til byen vår første gang var vi de eneste kristne. Vi begynte å holde møter der, og i fem omkringliggende byer. Vi opplevde Guds beskyttelse, og er veldig takknemlige for det.

Vi kan vitne om at mange er åpne for evangeliet i vårt område. Vi holder regelmessige dåpshandlinger (se bildet) i vår forsamling, noen ganger bruker vi et svømmebasseng, andre ganger døper vi i sjøen, eller i havet.

Forsamlingen er som en stor familie. Nå er vi omlag 30 døpte medlemmer. Det er en stor grad av hengivenhet og sterke åndelige bånd som binder de troende sammen. Vi møtes flere ganger i uka. Hver lørdag kommer menigheten Agape sammen for å spise og for å be. På søndager holder vi våre gudstjenester.

Vi er nå i en prosess med å starte en ny forsamling i en annen by. Den ligger omlag 120 kilometer herfra, og vi kjenner mennesker der som er åpne for evangeliet. En av dem er en potensiell leder, og kona hans er også en troende. Det vil ta noen år før denne forsamlingen er etablert.

Mange som sitter i fengsel ønsker å få besøk av oss. Det er en stor glede for oss å kunne dele evangeliet med mennesker i nød og være vitne til hvordan de kommer til tro.

Eneste evangeliske menighet blant 7,5 millioner mennesker
Herren har gitt vår menighet en stor oppgave og visjon. Vi er den eneste evangeliske menigheten blant 7,5 millioner mennesker og man kan reise i seks timer i alle retninger før man finner en annen kirke! Med Herrens hjelp arbeider vi nå ikke bare for at vår menighet skal vokse, men for å disippelgjøre de troende som bor spredt omkring i avsidesliggende områder. I vår region finnes det 16 byer, og det er vår visjon å etablere flere menigheter.

(fortsetter)

SISTE: Ola-Emil Sprakehaug hjem til Herren

Pinsekirken Ålesund melder:

Det er med dyp sorg vi må meddele at vår kjære pastor gjennom 25 år, Ola-Emil Sprakehaug, gikk hjem til Herren mandag 26. november kl. 16.40. Han sovnet stille inn med sin nærmeste familie rundt seg.

En høyt elsket troskjempe har i dag krysset mållinjen og fullført løpet. Våre tanker og bønner er med familien. Vi lyser fred over Ola-Emils gode og varme minne.

Tidspunkt for begravelsen vil bli meddelt senere.

Pave Tawadros II begynner sin tid som pave med ett års faste

Det gjør inntrykk, synes jeg, når jeg leser at kopternes nye pave, Tawadros II (bildet), innleder sin tid som pave med ett års faste - kun avbrutt av de store festene.


Se http://www.monastisk.blogspot.com

Dåp og økumenikk - en redegjørelse

Det er alltid interessant å samtale om teologiske spørsmål - så lenge det foregår i en tone av gjensidig respekt. Noen spørsmål blir vi aldri ferdig med, eller enige om. Som dåpen.

Hva gjør vi så med det? Jeg kan bare svare for min egen del, som jeg gjør i denne redegjørelsen:

1. Vi har alltid noe å lære! Både av hverandre, og ikke minst av Gud. Han synes å være rausere enn oss, og velsigner også kirker med et annet dåpssyn enn vårt - til og med lar dem ha stor framgang!

2. Gjensidig respekt
Jeg har ingen problemer med at andre har et annet dåpssyn enn meg. Jeg lever godt med det. I vår bønnetjeneste fokuserer vi heller ikke på det som skiller oss, men det som forener oss! Jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne andres dåpssyn, eller respektere dem for det. Derfor taler jeg aldri om dåp uten at det er ønsket at jeg redegjør for mitt syn.

3. Grunnlaget
Slik jeg leser dåpstekstene i Det nye testamente finner jeg liten støtte for dåp av spedbarn der. I overgangen mellom Urkirken og Oldkirken finner vi mange røster, og flere av dem skriver om dåp. Noen av dem taler om dåp av barn, andre advarer mot denne dåpspraksisen. De er derfor ikke entydige. Men som årene går utvikler Kirken et dåpssyn hvor dåp av spedbarn blir nærmest enerådende. Så blir det et spørsmål om hvordan man forholder seg til dette. For meg personlig er ikke dette noe problem, og jeg forholder meg til at det er slik.

Jeg synes også det er mindre problematisk med dåp av barn der hvor foreldrene er kristne. Derfor setter jeg pris på praksisen i Den evangelisk lutherske frikirke, hvor - så langt jeg har forstått - i hvert fall den ene av foreldrene må bekjenne seg til den kristne tro, og at fadderne må det. Dette synes jeg er en ryddig dåpspraksis, i motsetning til der hvor dåp av spedbarn kun er en tradisjon. Kanskje det er en av årsakene til at jeg trives godt i Frikirken? :)

Kirkehistoriens kjente menn og kvinner vokste opp i kristne familier - men ble ikke døpt som barn

På Facebook pågår det nå en interessant dåpsdebatt. I den forbindelse kom jeg over noe som kanskje ikke så mange er klar over, nemlig at mange av de mest kjente skikkelsene i Oldkirken ble døpt som voksne, og det til tross for at de kom fra gudfryktige kristne familier.

Her er dokumentasjonen:

Ambrosius (død 397). Hans foreldre var kristne. Familien hadde stiftet bekjentskap med den kristne tro et århundre tidligere. En av deres forfedre var den kvinnelige martyren Sotharis, som led martyrdøden under keiser Diokletian. Far til Ambrosius, døde i år 350, og moren flyttet da til Rom sammen med sønnen. Hans eldre søster Marcelina var en hengitt kristen. Men Ambrosius ble ikke døpt som barn. Først 30.november 374, da han er minst 34 år gammel blir han døpt.

Hieronymus (død 420) er blitt kalt 'den lærdeste av de latinske kirkefedrene', oversetteren av Bibelen til latin, ble født av kristne foreldre i Stridon i Dalmatia omkring år 340. Først når han var omlag 20 år blir han døpt av pave Liberius i Rom.

Augustin (død 430), den mest berømte kirkelærer på sin tid, født i år 354 i Tagaste, Numidia, Nord-Afrika. Hans mor var den gudfryktige Monica, som selv kom fra en kristen familie. Han ble ikke døpt som barn. Han blir døpt 33 år gammel i Milano av Ambrosius. Det skjer i år 387.

Gregorios (død 390), den store kappadokier, biskop av Nazianz i Lille-Asia, ble født i år 350. Han var sønn av en biskop, Hans gudfryktige mor, Nonna, kom fra en ærverdig gammel kristen slekt, og han fikk en god kristen oppdragelse. Hun gav sin sønn til Herren før han ble født, men hun lot ham ikke døpe. Han var 30 år gammel da han ble døpt.

Gorgonia, søsteren til Gregorios, ble ikke døpt før like før sin død.

Basilios den store (død 379), biskop av Cæsarea i Kappadokia, kom fra en gudfryktig kristen familie. Hans to brødre var like kjente: Gregor av Nyssa og Peter av Sebaste. Hans bestemor, Macarina, og hans mor, Emmelua, var datter av en martyr. Men Basilios ble ikke døpt som barn. Det ble han først etter at han hadde vendt hjem fra universitetet i Jerusalem.

Efraim Syreren (død ca år 373), kirkelærer, historiker og dikter, født ca år 300 i Nisibis i Messopotamia. Hans foreldre var kristne. Familien hadde mange martyrer. Efraim ble ikke døpt som barn.

Johannes Chrysostomos (død 407), kanskje den mest kjente av dem alle. Han kom fra en kristen familie. Hans mor leste Bibelen for ham når han var liten, men hun døpte ham ikke. Først etter tre års opplæring, da han var utdannet advokat ble han døpt.

En tyrkisk menighetsplanters hverdag, del 2

Vi fortsetter her historien om menighetsplanteren i Tyrkia:

Jeg er gift og vi har en tenåringssønn. Familien min flyttet til en ny langs kysten i 2003 og siden da har vårt mål vært å spre det kristne budskapet, og grunnlegge en kristen forsamling.

Vi møtte en koreansk familie der som eide en bygning. Rett etter at de ankom stedet flyttet de ut og lot oss få bruke stedet. Vi har omgjort det til et kapell og bruker også noen av de tilstøtende rommene til ulike aktiviteter. Vi har også fått oss en web-side og vi har oppdaget at den har tusenvis av besøkende. Dette var begynnelsen på vårt arbeid med å nå ut til mennesker med evangeliet. Senere etablerte vi det som skulle bli Agape kirken.

Vi ble overrasket over at hundrevis av mennesker ville besøke oss og ønsket å snakke, stille spørsmål og samtale om det som har med tro å gjøre. Faktum er at flesteparten av de som kom på besøk, kom på grunn av web-siden vår eller de hadde hatt personlig kontakt med noen av våre folk.

Forsamlingen vår har måttet flytte fire ganger. Menigheten vokser hele tiden, og vi fortsetter å vitne selv om det gir oss store utfordringer.

2700 år gammel by
Byen vi arbeider i ble grunnlagt for 2700 år siden! I Middelalderen var halvparten av befolkningen kristen, den andre halvparten muslimsk. I dag er majoriteten av befolkningen muslimsk, men det finnes også grekere her.

Tyrkene kjenner generelt til romersk-katolske, ortodokse og protestantiske kristne, men de kjenner lite til de forskjellige protestantiske gruppene. Det er årsaken til at man f.eks ikke taler om baptistkirker, men kaller dem bare protestantiske menigheter.

Det finnes en lignende menighet som Agape kirken i Izmir, det gamle Smyrna. Begge disse menighetene samarbeider. I følge menighetsplanteren denne saken omtaler så er det lettere å være kristen i Izmir fordi det er flere kristne der.

(fortsettes)

Fire døpt - menighet tok i bruk eget dåpsbasseng

I dag gleder jeg meg sammen med vennene i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika, som kunne døpe fire personer på bekjennelsen av sin tro denne søndagen.

Ja, ikke bare det, men de kunne også innvie sitt nye dåpsbasseng. For første gang har denne menigheten muligheten til å døpe i egne lokaler. Tidligere måtte de leie andre menighetslokaler med dåpsbasseng for å kunne døpe sine medlemmer.

Det var en stor dag for de fire som ble døpt og lagt til menigheten, og det var en stor dag for menigheten og dens pastor, min gode venn, Robert Burns, som kunne forrette dåp i eget forsamlingslokale. Jeg regner med at det blir mange slike anledninger fremover.

Foto: Ian Spink.

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 6

I de foregående artiklene har jeg beskrevet to av de belønningene som omtales i Det nye testamente:
'Rettferdighetens seierskrans' og den som omtales som en 'Uvisnelig seierskrans'.

I dag skal vi se nærmere på:

Livets krone
Den er også blitt kalt for 'martyrenes krone'. Jesus sier selv at Han vil gi den til de som gjennomgår store prøvelser, trengsler og/eller for fysisk død på Hans vegne:

'Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve ... Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10)

Her ser vi tydelig at forutsetningen for å få denne belønningen er at man er 'tro inntil døden'.

Nå finnes det ingen beskrivelse av noen rangering av de belønningene som deles ut i himmelen, men om det skulle være slik, så tenker jeg at denne må komme aller først. Kirkens martyrskare er så stor at Gud alene vet antallet. Alle disse som gjennom historien og som også i vår tid har betalt en høyeste og sværeste av alle priser for å følge Jesus: sitt eget liv.

Det blir et stort øyeblikk når hver av disse blir tildelt 'livets krone'. Den må være verd det alt sammen.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 10

Takket være den hjelpen mange fikk gjennom Mennonite Central Comittee kom de seg noenlunde gjennom hungerkatastrofen etter krigen. Men et spørsmål meldte seg med tyngde: Var Russland og Ukraina et blivende sted?

Tusenvis av mennoniter så ingen fremtid under et kommunistisk regime som det sovjetiske. Etter år med forhandlinger mellom flere utenlandske regjeringer, og de kommunistiske myndighetene i Moskva ble forholdende lagt til rette for emigrasjon til Canada, Paraguay og Argentina.

Fordi Canada ikke hadde anerkjent den sovjetiske regjeringen, ville ikke Moskva forhandle med dem direkte. Emigranter som skulle til Canada reiste via Riga. De som ikke kunne passere på grunn av medisinske årsaker fikk tillatelse til å mellomlande i Tyskland og i Southamton i Storbritannia, til de ble bedre. Disse led hovedsakelig av en øyesykdom ved navn Trakom, en kronisk betennelse i øyets bindehinne og hornhinne pga. infeksjon av mikroorganismen Chlamydia trachomatis. Sykdommen fører til blindhet om den ikke blir behandlet. Behandlingen skjer ved antibiotika.

Innen 1930 hadde 20.000 mennoniter kommet frem til Canada, flesteparten på kredit tilveiebrakt av Canadian Pacific Railway.

Kina og Nansen
En gruppe mennoniter fra det vestlige Sibir forsøkte å slå seg ned langs elva Amur, en av verdens ti lengste elver. Den danner grensen mellom Det russiske fjerne Østen og det nordøstre Kina, det som kalles for Indre Manchuria. Dette var helt urealistisk, og de klarte etter hvert å flykte over den frosne elva til Harbin i Kina. Noen få hundre av disse fikk lov til å komme til Washington og California.

Det kanskje ikke mange vet er at Nansen skulle komme disse forkomne mennonitene til hjelp! De forble flyktninger inntil The Nansen International Office for Refugees og The League for Nations grep inn og sørget for omplassering i Paraguay og Brasil. Det skjedde i 1932.

Forvist til Sibir og Ural
De mennonitene som ble igjen ble av de kommunistiske myndighetene forvist til ugjestmilde områder av Sibir og til områder øst for Uralfjellene.

Fra 1929 til 1940 ble hver åttende mann sendt til arbeidsleire beskyldt for poltisk kontrarevolusjonær virksomhet. De færreste kom tilbake. Som regel hørte man ikke noe mer fra dem. Deres skjebne vet alene Gud.

Økonomi og landbruksreformer førte til at de kommunistiske myndighetene beslagla mer og mer av den jorda som mennonitene eide. Etter hvert ble også den jorda som var igjen mer og mer begrenset, helt til det ble umulig å kunne leve av den.

Den konfiskerte jorda ble enten gitt til bønder som ikke var mennoniter, eller svært ofte, til medlemmer av kommunistpartiet.

Begrenset religiøs frihet
Fra og med 1918 ble også den religiøse friheten svært begrenset. Kirker og forsamlinger måtte registreres hos myndighetene. Mennonitenes pastorer ble nektet å fortsette i sin tjeneste. De som fortsatte mistet sitt statsborgerskap, med alt hva det innebar. Mange av disse pastorene livnærte seg som lærere, og de mistet dermed jobben.

Når noen av dem emigrerte var det få til å ta deres plass. Omkostningene var for høye. Forsamlingene kunne heller ikke utføre noen former for hjelpearbeid, og veldrevne institusjoner drevet av mennonitene ble nedlagt. Mange mennesker skulle komme til å lide på grunn av det. Dette dreide seg om både fysiske og psykiske syke som hadde fått pleie på disse stedene. Mennonitene mistet også alle sine skoler, og de fikk ikke tillatelse til å holde stevner.

Søndagen opphørte også som hviledag.

(fortsettes)

Broder Alois dro rett til Goma etter den store ungdomssamlingen i Kigali

På forunderlig vis har Gud holdt sin hånd over det store ungdomsmøtet i Kigali i Rwanda 21.-22. november. Når Broder Alois (bildet), prioren for den økumeniske kommuniteten Taize, fikk høre om opptøyene i nabolandet, Den demokratiske republikken Kongo, valgte han og to andre Taize-brødre å ta seg inn til Goma. De kom dit dagen etter at opprørerne hadde tatt byen.

De tre brødrene delte kår med de mange tusener som er berørt av konflikten og som nå søker tilflukt for å redde livet. Handlingen står det djup respekt av, og sier noe om deres hjerte for lidende mennesker!

Håpets vitnesbyrd
Den store ungdomssamlingen i Kigali samlet mer enn 8500 ungdommer. De kom fra store deler av Rwanda og Øst-Afrika. 35 land var representert. I Kigali og de omkringliggende områdene hadde 50 lokalsamfunn forberedt seg på å ta imot alle gjestene, og 4000 familier åpnet sine hjem for de som trengte overnatting.

Tema for ungdomssamlingen var 'Håpets vitnesbyrd'. Dette tema ble belyst gjennom bibelstudier. På kveldene kom deltagerne sammen til bønnesamlinger ledet av Taize-brødrene. Det ble også holdt ulike seminarer og minnestedet for folkemordet i Rwanda ble også besøkt.

La oss be for alle ungdommene som deltok på denne samlingen, og takke Herren for det håp de har fått del i gjennom Jesus.

En tyrkisk menighetsplanters hverdag, del 1

Dette er første del i en helt ny serie på bloggen, hvor jeg setter søkelyset på de kristnes situasjon i dagens Tyrkia. Vi kommer også til å se på landets kristne historie:

For flere år siden fant noen en annonse for gratis Nytestamenter i en lokalavis. Han ba om å få et eksemplar og to uker senere fikk han en pakke i posten.

Men den var tom. Han ringte en gang til og litt senere kom et eksemplar av Johannesevangeliet i postkassen. Han ble veldig imponert over det han leste, men han kjente ingen i byen sin som han kunne snakke med om det han hadde lest.

Noen få år senere byttet han jobb og det førte til at han også måtte flytte til en annen by. Han fortsatte å lese Det nye testamente. En dag han var på jobben fortalte sjefen hans om sin kristne tro og spesielt at han leste Bibelen. De to begynte derfor å studere den sammen. En mer moden kristen slo seg sammen med dem, og tok dem også med til en menighet.

Etter en tid foreslo pastoren for denne menigheten at han kanskje skulle reise ut til kysten for å plante en ny menighet der. Han følte hvordan Herren kalte ham til dette og han flyttet med familien sin til denne kystbyen.

Ganske snart begynte han å forkynne evangeliet og fant mange mottagelige hjerter. De som kom til tro oppmuntret ham til å bli deres pastor.

Dette var begynnelsen på Agape-kirken.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 9

Mennoniter fra Molotschna-kolonien sendte en kommisjon til Nord-Amerika sommeren 1920, for å fortelle om den store nøden i det krigs-skadde Ukraina. Dette er bakgrunnen for at den nå så verdenskjente Mennonite Central Comittee ble startet. Dens oppgave var å være en hjelpeorganisasjon som også skulle drive aktivt fredsarbeide.

Den nye organisasjonen forsøkte å skaffe tilveie hjelp til nødstedte venner i Ukraina. Det skulle skje via et arbeid som anabaptister hadde satt igang i Istanbul. Gruppen i Istanbul - som bestod av studenter som hadde avlagt eksamen ved Goshen College - hadde tre frivillige som ville reise til Ukraina. Det var med stor fare for eget liv at disse krysset grensen til Ukraina under den pågående russiske borgerkrigen.

De tre ankom mennonite-landsbyen Halbstadt i Molotschna kolonien på det tidspunktet da general Wrangel fra Den hvite arme trakk seg tilbake.

Clayton Kratz
Det gikk ikke bra med de tre utsendingene. To av dem ble med Den hvite arme da den trakk seg ut, mens Clayton Kratz ble igjen i Halbstadt da Den røde arme rykket inn. Ingen hørte noe mer fra ham etterpå.

Denne Clayton Kratz var født sansynligvis i 1898 og man antar at han døde i 1920 eller 1921. Som barn tilhørte han Blooming Glen Mennonite Church i Blooming Glen, Pennsylvania. Historien om ham er gjengitt i en bok som ble utgitt i 1971 med tittelen: When Apples Are Ripe: The Story of Clayton Kratz. I 2001 ble det laget en dokumentarfilm som heter: A Shroud for a Journey. For de som er interessert finnes den å få kjøpt fra The Lancaster Mennonite Historical Society.

Sult og nødhjelp
Det skulle ta et helt år før mennonitene mottok en offisiell godkjennelse for å drive nødhjelpsarbeid i landsbyene i Ukraina. Egne suppekjøkken sørget for å brødfø 25.000 mennesker hver dag. Dette arbeidet pågikk i tre år med begynnelse i 1922. Det nådde et høydepunkt i august i 1922 da de gav mat til 40.000 hver dag hele den måneden.

50 Ford traktorer og ploger ble sendt til mennonite landsbyene for å erstatte alle hestene som enten hadde blitt konfiskert eller stjålet under krigen. Denne nødhjelpen hadde en verdi på hele 1,2 millioner amerikanske dollar.

(fortsettes)

Mena - Amen!

Det er en av de mest elskede martyrene innen Den koptisk-ortodokse kirken som feires i dag, Hl.Mena. Her sees han sammen med Kristus. Dette ikonet er blitt kalt 'vennskapsikonet' og er blitt et symbol for den økumeniske kommuniteten i Taize.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

'Vi er lik gull som må brennes for at vi skal bli renere'

Hundretusenvis av koptiske kristne søkte til Mar Girgis klosteret - eller Hl.Georg - i det sørlige Egypt i forrige uke. Dette er et av kristenhetens aller eldste klostre, tilbake til det tredje århundre.

De kom for å be, for å bli oppmuntret og styrket i troen. Den koptiske kirken er igjen blitt en martyrkirke, og man regner med at så mange som 100.000 koptere fra flyktet fra Egypt etter at den forrige egyptiske presidentens regime falt og Det muslimske brorskapet tok over makten. Det er mye som tyder på at kopterne vil bli ansett å være annenklasses-borgere når den nye grunnloven skal vedtas.

En bønn festet til ikonet av Hl.Georg, og funnet i forbindelse med forrige ukes sammenkomst der, sier mye om hvordan kopterne ser på situasjonen de er kommet opp i:

'Å, Herre, for alle Din kirkes helliges skyld, reis korsets banner og la våre fiender vansmekte, kirkens fiender. La våre fiender forstå sin svakhet, forhindre deres handlinger mot oss, bring glede til våre hjerter ...'

De siste 20 månedene er koptiske kristne blitt drept, kirker er satt i brann og vandalisert, forretninger drevet av kristne er ødelagt eller ranet. I flere landsbyer er kristne drevet ut av sine hjem, og muslimske familier er flyttet inn.

En 47 år gammel mattelærer som kom til Mar Girgis satte ord på det mange opplever på denne måten:

'Vi er lik gull, som må bli brent for at vi skal bli renere'.

Siden han var 11 år gammel har denne mannen, Romani Abdullah Fakhouri besøkt Mar Girgis klosteret hvert eneste år.

Mange søkte frelse i evangelisk møteaksjon i Etiopia

Tusener av etiopiere deltok på en stor evangelisk møteaksjon i Awassa, 18.-26. september - og mange overgav sine liv til Gud (bildet).

Kampanjen ble arrangert av mennoniter i Etiopia, og var en del av en stor misjonskoferanse arrangert av International Mission Association.

International Mission Association består av 22 anabaptistiske grupper som er involvert i misjon, spesielt på de stedene hvor menighetene er svake eller ikke-eksisterende. 80 prosent av de som står tilsluttet International Mission Association tilhører også Mennonite World Conference.

Lokale ledere av Meserete Kristos Church - sammenslutningen av de mennonitiske menighetene i Etiopia - hadde planlagt en serie på syv offentlige møter som en del av den årlige misjonskonferansen. Meserete Kristos Church er den største sammenslutningen av anabaptister i verden, med 230.000 døpte medlemmer.

På grunn av den store responsen på de offentlige møtene - 4000 deltok på avslutningsmøtet - planlegges det nå nye utadrettede møtekampanjer.

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 8

Da den første verdenskrigen brøt ut hadde de gjenværende mennonitene i Russland og Ukraina vokst både økonomisk og sosialt. Ikke minst innenfor landbrukssektoren. Mennonitene hadde godt rykte på seg både for fremstående effektivitet og kvalitet, både hva landbruk og organisering angår.

Ved utbruddet av 1.verdenskrig hadde en nasjonal tjeneste for ikke-voldelig samfunnstjeneste blitt opprettet av staten, og 5.000 mennoniter tjente i saniteten. De fraktet sårede fra slagmarkene til sykehus i Moskva og Ekaterinoslav.

Det var de ulike mennonite-forsamlingene som hadde ansvaret for å finansiere denne alternative siviltjenesten, så vel som å sørge for mennenes familier mens de var borte. Det betydde at de måtte reise mer enn 3,5 millioner rubler årlig for å klare disse forpliktelsene.

Men krigen ble vanskelig på mange måter for Døperbevegelsen. Myndighetene begynte å konfiskere eiendom, og det ble lagt et betydelig press for å sette en stopper for mennonitenes selvstendighet når det gjaldt å styre sine kolonier.

Kaoset som fulgte oppløsningen av den russiske provinsregjeringen var svært ødeleggende for mesteparten av Ukraina, inklusive de mennonitiske koloniene. Både Den røde og Den Hvite hær beveget seg gjennom området. De beslagla mat og kyr. Velviljen mennonitene hadde ble nå snudd slik at folk vendte seg mot dem, både på grunn av den suksess de hadde hatt, og på grunn av deres tyske herkomst.

Et mørkt kapitel
Hundrevis av mennoniter ble myrdet, ranet, fengslet og voldtatt i denne perioden. Landsbyer som Chortitza, Zagradovka og Nikolaipol og områdene omkring ble ødelagt. Og enda flere mistet livet på grunn av tyfus, kolera og seksuelt overførbare sykdommer. Det siste på grunn av voldtektene begått av soldater.

På grunn av den store tragedien som utspant seg falt noen av mennonitene så djupt at de begynte å forsvare seg med våpen. De etablerte selvforsvarsgrupper, støttet av tyske militære. Dette brøt med det helt grunnleggende anabaptistiske ikke-voldsprinsippet som har fulgt Døperbevegelsen siden 1600-tallet.

Tragedien ble fullkommen når de sovjetiske myndighetene senere eksproprierte alle deres eiendommer og eiendeler og nasjonaliserte dem. Dermed mistet de absolutt alt de eide og hadde bygget opp.

(fortsettes)

Kinesiske kristne ber oss om å ha bønnefokus på Iran

Jeg er glad hver gang jeg kan berette noe positivt fra Iran! Tidligere har jeg skrevet om den pågående vekkelsen flere steder i landet, og det til tross for de harde forfølgelsene mot de kristne.

Nå kan jeg fortelle om at representanter for 'Tilbake til Jerusalem' visjonen har vært i Iran hele denne uken.

De har arbeidet med ulike alternativer for å etablere evangelisk arbeid i Iran.

Fra organisasjonen - hvor blant annet 'Den himmelske mannen', pastor Yun, er sentral, heter det i en melding i dag:

'Fortsett å be for Iran. Kinesiske kristne har sitt fokus der'.

La oss be sammen med våre kinesiske trosbrødre, og la oss våge å tro Gud for store ting når det gjelder forvandlingen av Iran til en 'kristen' nasjon!

Bønn til frelse?

Denne artikkelen må du ta deg tid til å lese! Den er en av de viktigste som er skrevet i år - for den handler om noe så avgjørende som vår frelse!

Med tillatelse fra forfatteren, Reidar Paulsen, leder av Doulos-nettverket, gjengis artikkelen her:

Et par av Dagens debattanter har satt søkelyset på en viktig side ved nesten alt det vi i dag har blitt vant til å kalle evangelisering. Debatten dreier seg forenklet sagt om ”det å ta opp hånden på et møte eller be en frelsesbønn … nødvendigvis er det samme som å bli frelst”.

Jeg skal ikke blande meg direkte opp i Berlands og Hults meningsutveksling. Men det er interessant at debatten om bruk av frelsesbønnen er høyst livlig for tiden også i bønnens hjemland, Amerika. Synderens bønn (the sinner’s prayer) kalles den oftest der. Den kan spores tilbake et par hundre år eller mer. D.L. Moody (1837-1899) ivret for den. Billy Graham og Campus Crusade gjorde den populær både for korstogsevangelister og personlig evangelisering.

Så sent som i sommer var synderens bønn debattemne på Sørstatsbaptistenes årsmøte. Christianity Todays (CT) referat fra møtet forteller om en het diskusjon som endte med stor tilslutning til en resolusjon som ikke avskaffer bønnen, men som likevel er nøye med å sette en ramme rundt den. Den ”er ikke en formel som resulterer i frelse bare ved å resiteres og bør aldri bli brukt manipulerende eller utnyttet uten en klar forkynnelse av evangeliet”.

Opphavet til diskusjonen var et timelangt foredrag av David Platt, pastor i Brook Hills-menigheten i Birmingham i Alabama. Små biter av det sirkulerte snart på YouTube. De alarmerte noen som så reiste saken.

Platt ga sin tilslutning til resolusjonen. I et stort foredrag som ligger på CTlibrary, gjør han grundig rede for sin holdning til bruken av frelsesbønnen. Han gir solid bibelsk bakgrunn for sine meninger. I en kort avisartikkel kan vi ikke gå inn i den. For Platt munner det ut i tre formaninger. Her konsentrerer vi oss om den første.

Vi må vokte oss for åndelig bedrag. Platt viser til undersøkelser som viser at fire av fem amerikanere identifiserer seg som kristne. Mindre enn halvdelen av dem er involvert i noen menighet regelmessig og tror ikke på Bibelens troverdighet. De fleste har ikke noe bibelsk syn på verden.

Men studiene Platt viser til, går lenger. De identifiserer dem som kaller seg ”gjenfødte”. ”Born-again Christians” kaller amerikanerne dem. Før i tiden ville de kanskje kalt seg ”personlige kristne” i Norge? Det inkluderer folk som har tatt et standpunkt og som tror de kommer til himmelen fordi de har tatt imot Jesus som sin frelser. Med en slik definisjon blir mer enn halvdelen av amerikanerne ”gjenfødte kristne”.

Problemet er at det de fleste tror på, og måten de lever på, skiller seg overhode ikke fra verden rundt dem. Platt utfolder dette og konkluderer: ”Den ene ting som er absolutt klar på grunnlag av disse statistikkene, er at der er en mengde mennesker i verden som tror de er kristne, men ikke er det. Der er millioner på millioner mennesker som tror på Jesus og tror de er frelst, men de er farlig bedradd. Og noen, kanskje mange, av dem er bedradd i kirken”.

Platt fortsetter med eksempler fra virkeligheten, mennesker som har bedt frelsesbønn, men som likevel ikke kjente Jesus. Men nå gjør de det. ”Du tok en avgjørelse, ba en bønn, skrev under på et kort, ble døpt. Du ble fortalt at nå var du en kristen. Men du vet nå at du ikke var det”. Og fremdeles er dette den verden menigheten lever i: ”Skarer av mennesker – noen av dem går i våre menigheter og andre av dem er langt fra våre menigheter – går i dag ut fra at de er frelst ganske enkelt på grunn av en bønn de ba eller en avgjørelse de tok for mange år siden”.

Formaningen som så fyller det meste av Platts foredrag, er til å betrakte frelsens mysterium. Den siste er en sterk motivasjon til å strebe etter å fullføre misjonsbefalingen.

En annen som har skrevet om rollen frelsesbønnen ofte har fått, er pastor J. D. Greear. Han er også opptatt av falsk visshet. I følge CT kommer han med en bok neste år. Tittelen på den peker vel så mye på en annen side av frelsesbønnens effekt: ”Slutt å be Jesus inn i ditt hjerte: Hvordan bli viss på at du er frelst”.

Greear begynner sitt vitnesbyrd i CT med å si at hvis det i Guinness rekordbok finnes en kategori for antall ganger noen har bedt Jesus inn i sitt hjerte, så er han sikker på at han har rekorden. Han ble aldri trygg og benyttet hver anledning til å be på nytt. ”Det var en forferdelig erfaring: Mitt åndelige liv var karakterisert av sykluser med tvil, gå frem på innbydelser og bli dukket i vann. Jeg kunne ikke finne frelsesvisshet uansett hvor ofte eller hvor seriøst jeg ba Jesus inn i mitt hjerte”.

Er det derfor vi noen ganger ser samme personer søke ”frelse” gang på gang?

Stort behov for å hjelpe forfulgte kristne i Orissa, India

Fra den internasjonale direktøren for den kristne misjonsorganisasjonen MediaServe, har jeg mottatt følgende oppdatering fra India:

India er i ferd med å bli en hotspot i verden i åndelig sammenheng. Stadig
flere mennesker vender seg til Jesus og går bort fra sine tradisjonelle
religioner. Kirker og menigheter dukker opp overalt på tenkelige og
utenkelige steder utover i landdistriktene. Her er et eksempel.

Jeg (Ron) besøkte nylig staten Orissa i India. I dette området av
subkontinentet der det finnes mange ulike folkestammer, har kirken opplevd
mye forfølgelse de siste fem årene. Under opptøyene i 2007 og 2008 ble
tusener av kristne banket opp og drevet bort fra hjemmene sine. Flere hundre
ble brutalt drept. Under mitt besøk ville lederne i et
menighetsplantings-nettverk som omfatter hele landet gjerne vise meg stedet
der voldsomhetene brøt ut, så vi kjørte - med stor forsiktighet - til den
bortgjemte landsbyen Twelve Pillars. Gjennom bilvinduet så jeg rekker av hus
som var blitt plyndret og brent, bare fordi de tilhørte kristne.

Da vi kom til sentrum av landsbyen var hundrevis av troende kristne, med
orkester og dansere, samlet og ventet på oss, klare til fest og feiring. Vi
ble ført inn i et stort rødt telt som var satt opp, det rommet 400
mennesker. Der fikk jeg møte mange enkeltpersoner og familier som hadde
mistet noen av sine kjære i opptøyene - nå hadde de nylig kommet tilbake til
området etter å ha vært tvangsforflyttet i noen år. Vi hadde et vidunderlig
møte med tilbedelse og lovsang, som etter hvert ble til et intenst fire
timer langt bønnemøte.

Da møtet var slutt spurte jeg pastoren om hvorfor møtet ble holdt i
offentlighet og ikke hemmelig. Jeg fikk vite at dette var det første
offentlige møtet menigheten hadde holdt siden den forferdelige dagen,
julaften 2007. Han fortalte - sterkt beveget - at de ville vise de militante
hinduene at kirken ikke var redd lenger. Så spurte jeg om hva som var
vendepunktet i tankegangen deres, og han svarte: ”Vi fortsatte med
bibelstudier i hjemmene, og Den Hellige Ånd bygget opp motet i oss til å
stille oss ansikt til ansikt med skrekken vi følte, og også redselen for de
militante hinduene. Så nå står vi på fast grunn.”

Dette er budskapet vi hører fra hele India, ja hele verden. Guds Ord styrker
og oppmuntrer de troende til å stå frimodig opp for Kristus. Det motiverer
til å være pågående for å nå ut med vitnesbyrdet om troen, og de ser mange
som tar imot Jesus. Ordet gir også hjertefred til disse som har gjennomlevd
utrolige lidelser.

Og dette er nøyaktig det samme kallet som Gud har gitt MediaServe. Vi tror
at en av de mest effektive metodene til å styrke kirken og utvide Guds Rike
er ved å gi Guds Ord til nasjonale menighetsplanter-nettverk. MediaServe har
til oppgave å skaffe Bibler, Nytestamenter, evangeliseringsmateriell,
barnebibler og annen oppbyggelseslitteratur på lokale språk. Alt dette for å
styrke og forberede Guds menighet for dagene som kommer. De kan bringe vekst
- og kanskje også forfølgelse. Dette er verktøy og utstyr som Kristi hær er
i stort behov av i dag.

I Herrens tjeneste,

Ron Pearce

På bildet ser du militante hinduer som angriper kristne i forbindelse med en brann i en baptistkirke i Orissa.

Hvor stor er ikke Guds makt!

Jeg ble stående på trammen utenfor Kristi himmelfartskapellet i går kveld og skue opp mot det stjernestrødde himmelhvelvet. Det er mektig.

Jeg kom til å tenke på noen ord av Hl.Clement av Aleksandria:

'Hvordan skal jeg kunne fortelle hva Gud skaper? Se, hele universet! Det er Hans arbeid; det og himmelen, solen og englene, og mennesket - et verk av Hans fingre. Hvor stor er ikke Guds makt!'

De ordene stemmer godt overens med ordene fra Salme 145:

Stor er Herren og verdig lov og pris, hans storhet kan ingen granske'. (v.3)

30.000 kom for å høre evangeliet i Newcastle kampanje

Mer enn 30.000 mennesker kom for å lytte til Luis Palau forrige helg, da han vendte tilbake til Newcastle drøyt 30 år etter sin første møtekampanje der.

Mer enn 100 lokalmenigheter gikk sammen møtekampanjen i Newcastle's Foreshore park. Det ble to dager med barnevennlige show, levende musikk, ulike aktiviteter og evangelieforkynnelse ved Palau. Og denne forkynnelsen ble svært godt mottatt av de mange som kom for å høre:

'Det er sjelden jeg har kjent et slikt Gudsnærvær i en forsamling som dette', sa Luis Palau etter å ha talt lørdag.

Den australske Idol-vinneren Stan Walker, Hillsong og Darlene Zschech deltok også. Flere hundre gav til kjenne at de hadde bestemt seg for å følge Jesus etter disse møtene. De vil bli fulgt opp av de lokale menighetene som stod bak kampanjen.

Brev fra Jean Vanier, del 3

Her fortsetter brevet fra Jean Vanier (bildet):

Som jeg skrev tidligere så er jeg fremdeles langt unna den kjærligheten som Paulus taler om, hvilket er det eneste som gir mening til universet, til livet, til L'Arche og til evangeliene.                                          

L'Arche er en god skole i kjærlighet. Hver dag gis det oss mange muligheter til å vise tålmodighet. Som du kanskje vet, så er det å være tålmodig å leve i harmoni med mennesker som noen ganger (og i noen tilfeller, ofte) er uutholdelige, mennesker som driver opp og ned etter vegger.

Paulus sier til og med at selv om vi vet alt det er å vite om Gud og mennesker, hvis vi hadde tro til å flytte fjell, og hvis vi gav bort alt vi eide til de fattige og likevel mangler den kjærlighet som tilgir alt, tror alt, håper alt og bærer alt, da vil alle disse vakre tingene som fremstår så 'gudelige' faktisk ikke være noe annet enn en 'klingende bjelle'. Da er jeg ingenting. Kjærlighet alene er det som teller.

De svakeste og mest sårbare menneskene som vi ønsker velkommen til L'Arche og Tro og Lys felleskapene er ekstraordinære lærere. Å leve sammen med dem er er et øyeblikk av nåde. I deres fattigdom - noen ganger så radikal - har gjort at jeg har oppdaget min egen radikale fattigdom: min frykt, hindringene som gjør at jeg ikke elsker med ømhet. Disse forbindelsene som binder meg til hver person har åpnet opp mitt hjerte, gitt meg styrke i kjærlighet som gjør tålmodighet og alle kravene lettere å bære.

Gjennom disse kjærlighetens bånd, gjør støtten fra fellesskapet og noen ganger fra profesjonelle, men først og fremst gjennom Den Hellige Ånd Guds nåde, at alt blir mulig. Men dette hindrer ikke at vi av og til går gjennom kamper, disse øyeblikk av slitenhet og skuffelse, men vi bærer dem. Det er det samme for oss alle.

For meg, så er livet sammen med de som ofte blir sett på som nederst på rangstigen, slik at jeg blir løftet opp med den gleden som kommer fra Gud.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 7

De mest konservative av de anabaptistiske gruppene - de som kom fra Kleine Gemeinde, Bergthal and Chortitza valgte Canada fremfor Amerika. De mer 'liberale' gruppene - slike som kom fra Molotschna og fra Hutterianerne - valgte Amerika.

Kommuniteter - som de i Alexanderwohl og Bergtal - valgte å flytte hele fellesskapet samtidig, i stedet for å reise i små grupper eller individuelt. De solgte deres eiendeler, ofte til redusert pris.

Når de russiske myndighetene forstod at så mange som 40.000 ville forlate landet, noen av dem de mest vellykkede bøndene de hadde, til fordel for Nord-Amerika, sendte de russiske myndighetene en talmann til dem: Eduard Totleben, en baltisk-tysk militær ingeniør og russisk arme-general, til å besøke mennonite-koloniene. Det skjedde i mai 1874.

I møtene med lederne for de ulike koloniene overdrev han de vanskelighetene de ville møte i Nord-Amerika, og tilbød en alternativ verneplikttjeneste som ikke på noen måte ville være forbundet med det militære. Totleben lykkes til en viss grad. Han fikk med seg de mer 'liberale' gruppene til å bli.

Tusenvis emigrerer
Mellom 1874 og 1880 dro 10.000 mennoniter til USA og 8.000 til Manitoba i Canada, av de omlag 45.000 mennoniter som på denne tiden befant seg i Sør-Russland.

På bildet sees mennoniter som kom til Amerika fra Sibir.

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 5

I forrige artikkel så vi nærmere på den himmelske belønningen som omtales som 'rettferdighetens seierskrans'. I dagens artikkel skal vi se nærmere på den belønningen som omtales som en:

Uvisnelig seierskrans
Vi leser fra 1.Korinterbrev: 'Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner'. (1.Kor 9,24-25)

Noe er forgjengelig. Det varer en tid, så visner det, forvitres eller ødelegges på annen måte. Noe er uforgjengelig. Det vil si at det varer evig. Kun det som er av Gud, er evig. Den belønning Han gir varer for evigheters evighet. 

Den belønningen det her siktes til gis til de som løper ferdig det løpet de er kalt til å løpe. I Guds rikes sammenheng er det slik at begynt ikke nødvendigvis er endt. Den veien vi har påbegynt skal fullføres. Apostelen Paulus beskriver det slik:

'Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen'. (2.Tim 4,7)

Det gjelder å fullføre løpet. Gjør man det ventes det en himmelsk belønning! Og den er uforgjengelig.

Apostelen Paulus trekker frem datidens idrettsleker, og han sammenligner det kristne livet med livet til en idrettsutøver. Det er bare en forskjell - forskjellen er belønningen! Idrettsutøverne vant seierskranser som visnet. De var flotte å se på en tid, men så var de ikke mer. På samme måte som idrettsutøveren trenger vi å trene, sier apostelen, fordi det er bare en som vinner. En idrettsutøver må forsake ting, man må stadig trene, og holde seg i form. Annerledes er det heller ikke for en kristen. Vil han vinne seiersprisen for endt løp, ja da må han eller hun satse! Latskap er ingen kristen dyd!

(fortsettes)

Egen bønne- og liturgibok fra Kristi himmelfartskapellet

Kristi himmelfartskapellet utgir sin første lille bønne- og liturgibok.

Boken - eller kanskje det er bedre å kalle det et hefte - vil inneholde nattverdliturgien som vi feirer hver torsdag. Denne liturgien bygger på de tidlige kristnes bønner, og liturgiske tekster. Så har vi laget et lite tillegg med bønner, som har ulike kilder, både gamle og bønner fra vår egen tid.

Vi håper å få den ferdig til jul. Etter hvert håper vi å få gjort ferdig liturgier vi vil bruke ved ulike festdager og høytider gjennom kirkeåret, og disse vil også utgis som egne hefter. Når alt dette en dag blir ferdig, kan det hende vi samler alt i en større bok - men det får tiden vise.

Jeg kommer tilbake med flere opplysninger om den lille bønne- og liturgiboken senere. Den vil kunne kjøpes i kapellet eller via bjornolav58@gmail.com

Brev fra Jean Vanier, del 2

Her fortsetter brevet fra Jean Vanier:

Tidlig i august deltok jeg på en retreat ledet av en jesuittprest fra Ungarn. Tema: Åpenhet for kontemplasjon. Det å åpne seg selv for Guds nærvær og forbli der for en lang stund.

Fader Thomas Philippe lærte meg å be, når jeg forlot marinen, i 1950: 'Sett deg selv i Guds nærvær og bli der!'

Retreaten i La Ferme handlet nettopp om dette: å sette seg selv i Jesu nærvær og hvile der. Det var en tid for stillhet og renselse. Og nå fortsetter det her ved The Abbey of Orval, hvor jeg har oppholdt meg hver eneste august siden for omtrent 25 år.

Jeg kom hit 11. august. De første som ønsket meg velkommen var myriader av svaler, som fløy opp mot himmelen og stupte ned mot jorden. De lekte sammen, sang deres eget språk, sa alle slags morsomme ting, men over alt priste de og forherliget Gud. Hvor usedvanlig vakker naturen er, og hvor vakkert er ikke livet.

Etter møtet med fuglene, møtte jeg munkene som sang til Guds ære. Deres sang bandt himmel og jord sammen. De er så vakre, og så trofaste, disse munkene, så dedikerte til bønn og et liv inspirert av Jesus.

Som du kanskje allerede har forstått, trives jeg her, det er avslappende og forfriskende. Ingen telefoner, ingen besøk; bare en tid til å leve med og i Guds nærvær.

(fortsettes)

Be for Nunuka Balaev som er svært syk pga kreft

Jeg har ved flere anledninger skrevet om Zaur Balaev her på bloggen. Baptistpastoren fra Aserbajdsjan som har sittet fengslet for sin tro.

Denne gangen gjelder det hans kone, Nunuka Balaev.

Nunuka ble mandag brakt til sykehus i den georgiske hovedstaden, Tbilisi, og tirsdag gjennomgikk hun en operasjon for å fjerne en hindring i tykktarmen som er relatert til hennes tykktarmskreft. Hun er svært svak, og tar til seg lite næring, men klarer likevel å hvile mye. I følge Zaur har operasjonen vært vellykket, og tilstøter det ikke noen komplikasjoner, vil hun komme hjem på fredag.

Men testresultatene fra sykehuset i Moskva, hvor hun har hatt en stor operasjon, viser at krefttypen hun har er svært aggessiv. Nå trenger hun noen uker til å bli sterkere, før hun kan få strålingsbehandling. De ser nå på muligheten til å reise til Tyskland for å få denne behandlingen, men Zaur er spør seg selv om hans kone er i stand til å ta den lange reisen.

Han leter nå etter en god kreftspesialist som de kan rådspørre seg med.

La oss løfte dem begge opp for Nådens trone. Nunuka har stått ved sin manns side i tjenesten for Guds rike i alle år.

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 4

Så langt i denne serien har vi sett på noen av de skriftstedene som viser at en himmelsk belønning venter oss, for de gjerningene som følger troen. Nå skal vi se nærmere på hva slags belønninger som er beskrevet:

Rettferdighetens seierskrans
Denne beskrives i 2.Tim 4,7-8: 'Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme'.

Denne seierskransen vil bli gitt til dem som har levd et godt og rettferdig liv for Gud. Det finnes to definisjoner i Bibelen på begrepet rettferdighet. Bibelen taler om at vi er blitt gjort rettferdige for Gud Faderen som et resultat av Jesus døde på korset for våre synder. Den rettferdighet som Jesus hadde er nå blitt vår. Denne rettferdigheten handler IKKE om våre gjerninger:

'For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne. Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror'. (Rom 3,20-22)

Den andre definisjonen av ordet handler om det livet vi lever ETTER at vi har gjort Jesus til Frelser og Herre i våre liv. Hvor det nye livet vi har fått i gave, skal vise seg i praktisk hverdagliv, hvor vi lever det nye livet etter Guds ords standard. Det betyr at det er visse ting som får konsekvenser for oss: vi slutter å stjele, lyve, bedra, - og lever i lyset med våre liv. Vi er villige til å betale prisen for å leve annerledes: sjikanen vi får fra andre, at vi blir løyet om, mister anseelse, får ødelagt vårt rykte.

Men i stedet for å slå igjen, velsigner vi. Vi ber for de som forfølger oss og taler ille om oss. Vi hjelper de med praktiske gjøremål som taler bak ryggen vår. Vi stifter fred der hatet råder, vi gråter med de gråtende.

For slike venter det en dag en himmelsk belønning: rettferdighetens seierskrans.

(fortsettes)