Vår keltiske kristenarv, del 6

Keltiske kristne var kjent for sin store gjestfrihet. Brigid, en irsk helgen fra det femte århundre, kjent som 'den gæliske Maria', var viden kjent for sin gjestfrihet. Hun sang og ba mens hun sto på kjøkkenet, og kjernet smør og eltet deig. Hos henne var det alltid rikelig med tanke på gjester. Denne bønnen tilskrives henne:

'Jeg vil gjerne lage en fest og være vert for deg, Kongenes Konge, med ditt himmelske følge. Måtte jeg ha retter av ekte kjærlighet og urter av oppriktig anger, Måtte jeg ha kurver av  kjærlighet å gi, med beger av nåde til alle. Kjære Jesus, vær her hos oss med hele ditt himmelske følge. Måtte dette måltidet bli et gledens måltid, for dette er en fest for Deg, Kongenes Konge, Du som er vår vert i Guds evige rike'. (Til norsk ved Oskar Stein Bjørlykke i R.Simpson: Din rytme, din bønn, Verbum 2007, side 21-22)

Mat til tusen og englebesøk
Klosteret Colomba grunnla ved Derry ga hver dag mat til tusen mennesker som led av sult. Og i Wales kunne brødrene ved Davids-klostrene holde seg til brød og vann, mens de lagde god mat til sine gjester. Tanken var at de fikk engler på besøk, slik Skriften sier:

'Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det'. (Hebr 13,2)

Det fortelles om Cuthbert, da han var novise i Ripon-klosteret. Hans oppgave var å ta imot gjestene som kom, og de var mange. En dag så han en ung mann på hans egen alder. Han hadde satt seg i gjestehuset. Historikeren Beda forteller at Cuthbert 'vasket hendene og føttene hans og tørket dem. Han gnidde føttene hans med sine hender for å varme dem i kulden'. (Adamnan: Life of Saint Columba, Llanerch 1988)

Etter den tidebønnen som kalles Ters, som er klokken ni om morgenen, kom Cuthbert mede mat til ham. Til sin store overraskelse oppdaget han at gutten var gått, men uten å etterlate seg fotspor i snøen. Da han kom tilbake til matboden, fant han tre ferske brød. Cuthbert forstod da at Gud hadde sendt en engel for å oppmuntre dem til å fortsette med å vise gjestfrihet.

En annen kjent skikkelse i Irland, var Caedmon. Han arbeidet som gjeter på en gård utenfor Whitby-klosteret, en gang på 600-tallet. Han følte seg ganske ensom. Abbedissen, Hilda, tilbød han et hjem, et sted der den unge mannen kunne bli bekreftet og oppmuntret. Det ble grunnlaget for hans rike tjeneste for Gud.

I boken 'Ilden fra Vest' finner vi en oversettelse av en irsk rune, gjort av Harald Olsen, som sier mye om hvordan våre keltiske trossøsken tenkte rundt det som har med gjestfrihet å gjøre:

'Jeg så en fremmed i går, jeg satte frem mat på bordet, helte drikke i begeret, spilte musikk til. Og i Treenighetens hellige navn velsignet han meg og mitt hus, mitt kveg og mine kjære. Og lerka forkynte i sin sang: Ofte, ofte, ofte går Kristus forkledd som en fremmed'.

En gjest ved bordet 
Northumbria kommuniteten, som jeg har skrevet om ved flere anledninger på bloggen, og som vi kjenner stort slektskap til i vårt Kristi himmelfartskapell, foreslår at man alltid dekker på til en ekstra gjest når familien samles til søndagsmiddag. Den ledige plassen skal minne om at vi skal ta imot Kristus når Han kommer forkledd som en ukjent gjest, og den ledige plassen skal minne å behandle de som kommer til vårt hus med respekt, hvem det nå enn måtte være.

(fortsettes)