tirsdag, mars 12, 2013

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 13

Et eller annet sted underveis mistet kristenheten kallet til 'å gjøre disipler' levd ut i et felles liv som en norm for en hver kristen.                                

Etter Jesu død og oppstandelse, fulgte apostlene dette kallet. I det vi kaller urkirken ble Bergprekenen selve grunnlagsundervisningen for katekumenene - de som gikk i dåpsopplæring.

Tre århundrer senere, solgte Antonios alt han eide, og gav det til de fattige, samtidig som han vendte ryggen til en kirke som ikke bare hadde blitt en institusjon knyttet til det romerske statsapparatet, men som hadde blitt 'verdsliggjort' ved at dens medlemmer ble tvunget til å bli en del av den. Den kirke som ble grunnlagt på pinsefestens dag hvor omvendelse, tro og dåp var kriteriet for medlemskap, besto nå av i all hovedsak mennesker som ble lagt til fordi staten krevde det. Antonios responderte på Jesu kall til den rike unge mannen, om å selge alt for å følge Ham.

Under den tiden Antonios levde gjorde Konstantin kristendommen til den religion som var foretrukket av imperiet, en form for tilpasset religion, hvor den store mengden av medlemmer ble nominelle. En minimalistisk  versjon av den kristne tro oppsto, hvor det ikke lenger gjaldt å være en disippel, men en deltager i gudstjenesten uavhengig av det øvrige liv. Kirken ble et sted for livsritene: dåp, vigsel og begravelse.

Men dette gikk ikke upåaktet hen. Blant de kristne fantes det de som søkte tilbake til røttene, som bar på en lengsel om en kirke som var preget av det liv og den kraft som aposteltiden representerte. Antonios var en av disse, men han var ikke alene. Tusener søkte ut i ødemarken for å finne Gud. Etter hvert dannet de kommuniteter for å leve ut dette livet sammen: i bønn, stillhet, måltidsfellesskap og i eukaristien.

Benedikt av Nursia
Benedikt av Nursia, i det sjette århundre, satte så sammen noen av de erfaringene som mange av disse monastiske kommunitetene hadde gjort seg. Han organiserte dem i en regel som fokuserte på bønn og arbeid, og som så skulle veilede Benediktinerne og som skulle inspirere andre monastiske og nymonastiske tradisjoner helt frem til vår egen tid.

I disse monastiske kommunitetene forsøkte man å leve ut det disippelliv som de fant beskrevet i evangeliene, brevene og i Apostlenes gjerninger. Her tok de vare på den apostoliske praksis, på både liv og lære, og det er gjennom disse klostrene og monastiske kommunitetene at kirken har fått del i fornyelse og åndelig liv. Klostrene og de monastiske kommunitetene ble et sterkt korrektiv til det manglende åndelige liv i mange av kirkene, og ble ikke minst et kall til omvendelse.

Slik det også er i dag. Den fornyelsen våre kirker så sårt trenger vil komme fra små og store monastiske og nymonastiske kommuniteter hvor bønnen er det viktige pulsslaget i hverdagene. Og måten å leve ut Jesuslivet på fremdeles utgjør en stor utfordring for menighetsliv som har stivnet.

På bildet ser vi Benedikt av Nursia be sammen med noen av sine disipler.

(fortsettes)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar