Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 14

Det kunne kanskje være av interesse for de som følger denne serien å lese hva en av de konservative lutherske kirkehistorikerne har å si om den kirke som fremstår med keiser Konstantin og keiser Theodosios.

I boken 'Religionsfrihetens historie', skriver biskop Christen Brun, som støttet opprettelsen av Menighetsfakultetet, og var sensor da institusjonen fikk eksamensrett i 1913, følgende:

'Det er denne fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevethet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker, måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Og innførselen av maktmidler på det område hvor de ingen rett hadde, tjente også til å fremkalle forvirring i begrepene hos kirkens menn, så den falske lære her fikk inngang, at når et statsoverhoved sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristelige lære og virke for dens utbredelse. I stedet for å kjempe for sannhetens seier med åndens våpen alene, søkte derfor kirken hjelp hos staten.

Det vil forstås som noe i seg selv ganske naturlig at de gledet seg over at staten hadde oppgitt sin fiendtlige holdning, så kirken uforstyrret kunne utføre sin gjerning. Men samtidig ble de således blendet av tronens glans, av den keiserlige gunst og nåde som i voksende grad ble kirken til del, særlig gjennom økonomiske understøttelser, at de betenkelige konsekvenser som kunne utvikle seg herav synes å være trådt tilbake for den alminnelige bevissthet. Og enn mere, krenkelsen av den religiøse frihet ved voldsomme forhåndsregler mot hedenskapet og overfor de fra den katolske kirke avvikende kristelige retninger, fant endog bifall hos mange og fremkalte ikke i det hele den kraftige protest som her hadde vært på plass ...' (Religionsfrihetens historie, side 27flg)

Det som keiseren vil er lov
Det er to uttalelser  som til fulle viser hvem som virkelig bestemte i den nye statskirken. I forbindelse med en synode i Mailand i år 355 uttalte keiser Konstantin følgende til de forsamlede biskopene: 'Det som jeg vil, er lov'. Dette blir fulgt opp av keiser Theodosios som i år 382 bestemmer at det skal være dødsstraff  'for de sekteriske retninger', og med keiser Justinian føres den statskirkelige tanken til sin ytterste konsekvens. I forbindelse med synoden i Konstantinopel i 536 gav de tilstedeværende biskopene tilslutning til at 'i kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling'.

Det var altså ikke lenger Kristus som var hode for menigheten, men keiseren, og det var keiseren man måtte lyde, ikke Kristus.

Oppsiktsvekkende
Biskop Christen Brun kommer med en oppsiktsvekkende uttalelse i sin bok på side 39:

'Vi må søke utenfor den katolske storkirke til de dissenterende retninger for å kunne finne igjen de opprinnelige, kirken tilhørende trosfrihetens grunnsetninger'.

(fortsettes)