Svakhetens mysterium, del 1

I går leste jeg et brev fra Jean Vanier (bildet), grunnleggeren av L'Arche, den internasjonale bofellesskapsbevegelsen for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Jeg ble så grepet av det jeg leste at jeg bestemte meg for å oversette det for bloggenes lesere:

'I Trosly har jeg fortsatt med studiene av Evangeliet etter Johannes, både på fransk og engelsk. Det er en slik glede forbundet med det å trenge inn dette evangeliums hemmeligheter på en djupere måte og der oppdage svakhetens mysterium. I L'Arche lever vi i hjertet av denne svakheten. Svakhet er en del av pakken som utgjør det menneskelige liv: vi er født i svakhet og i svakhet vil vi dø. Mellom disse to livsender - fødsel og død - vokser vi i styrke, i kompetanse og uavhengighet.

Det er vår svakhet som viser oss vårt behov for hverandre, for våre venner og fellesskap. Og gitt den svakheten som de andre også lever med, så kan vi bruke vår egen styrke og våre evner til å hjelpe dem til å leve bedre, mer fullere liv. Svakhet er også årsaken til at vi trenger det milde nærværet av Gud, som hjelper oss til å bevege oss mot en visjon fred og enhet mellom alle mennesker.

Det er opplagt: mitt liv går nedoverbakke. Kjære vene, hvor er hukommelsen min blitt av? Jeg kan fremdeles huske tekstene fra Johannesevangeliet, mens navnene på menneskene forsvinner lik vann gjennom sanden. Og leggene mine! Mine legger svinner sakte hen. Berck (på dette tidspunktet var Jean Vanier på ferie, min anmerkning) gjorde meg godt i så henseende.

Når vi nå snakker om Guds nærvær: jeg tiltrekkes mer og mer av den stille bønnen. Jesus sa: 'Bli i min kjærlighet'. Han kaller oss til å bli værende i Hans nærvær.

Noen ganger liker jeg å tidlig om morgenen rett etter at jeg har våknet, mens jeg fremdeles oppholder meg i senga: det er et øyeblikk av ømhet: du er fornøyd med å gi uttrykk for din takknemlighet overfor Gud, for livet, for skaperverket, takke Ham for Herren, og for L'Arche og Tro og Liv.

Av og til føler jeg meg ett med våre venner som har gått foran til himmelen, og som venter på meg der. På så mange måter føler jeg meg bortskjemt: Gud har fylt livet mitt med venner. Jeg føler meg elsket og bønnen min kan av og til oppleves som en takknemlighetens hymne. De milde øyeblikkene som jeg tilbringer i mitt lønnkammer i La Ferme er så dyrebare for meg.

(fortsettes)