En katt og levende vann

Jeg leste noe i dag tidlig som jeg synes var så godt, at jeg har valgt å oversette det og omskrive det for å tilrettelegge det for denne artikkelen. Vedkommende forteller:

Som jeg har for vane satt jeg akkurat på innsiden av døren som vender ut mot hagen, i det jeg gjorde min morgenbønn og meditasjon denne morgenen. Katten min smøg seg forbi meg og gikk ut.

Hun stoppet opp ved en liten grop som var fylt med vann etter nattens regn, og lepjet det i seg. Hvorfor gjorde hun det, tenkte jeg. Hun har jo vann i bollen sin inne. Men dette vannet er i en plastbolle, hører jeg meg selv si, vannet i gropen var ferskt regnvann, kjølig og klart.

Jeg ble minnet på at vi ikke skulle glemme friskheten fra de naturlige, og overnaturlige kildene, i et samfunn hvor det menneskelagde, ferdigpakkede er normen og laget til for bekvemlighetens skyld.

Som vann fra en vannflaske kjøpt på butikken, i stedet for å bøye seg ned for å drikke fra ferskt, kaldt vann fra en naturlig kilde.

Den Hellige Ånd er en kilde med LEVENDE VANN. Alltid friskt, alltid nytt. I stedet for å leve på alt det som er opplagret, oppfordres vi til å bli fylt av Ånden. Stadig. Som en pågående prosess.

'Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham'. (Joh 8,38-39)