En kirke som ikke lenger fostrer forbilder

'Vi tilhører en kirke som ikke lenger fostrer helgener', skriver Peter Halldorf i sin bok 'Duften av hellige'. Jeg tror han har rett.

Med helgener mener Halldorf følgende: 'Helgener er de som viser veien gjennom å gi den kropp. Uten sentimentalitet og overdrevne gester. Og som dermed gir oss tilbake evnen til å tilbe Gud.... Helgener har en linse som er gjennomskinnelig. Det menneskelige fremtrer nå noe klarere. Deres liv utsondrer en duft som trekker andre til seg. Og, bør legges til, man kjenner dem igjen på at de ville skratte muntert ved tanken på å bli kalt helgener!'

Vi trenger forbilder. Det er veldig norsk å si: 'Ikke se på meg, se på Jesus'. Men spørsmålet er: Hvordan ser vi Jesus, om vi ikke kan gjenkjenne Ham i andre menneskers liv? Apostelen Paulus var frimodig. Han skrev:

'Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!' (1.Kor 11,1)

Finnes det noe i meg som gjør at andre ser Jesus?
Er evangeliet blitt kroppsliggjort i mitt liv?
Hvor ser man Jesus når man ser dagens kirke?

Jeg undrer meg også over dette:
Hvorfor har protestantismen så få åndelige forbilder og åndelige veiledere, mens våre ortodokse, koptiske og katolske venner, har så mange? Er det noe med vår måte å leve ut troen på som ikke skaper hellighet?