Når ordene blir for store og ikke berører ens liv

Iblant kan ordene bli for store. Bekjennelsene for høye. De har ikke rot i virkeligheten. De er ikke kroppsliggjorte. De leves ikke. Ikke noe annet sted enn i hjernen. Hjertet er ikke berørt.

En ting er å tale om fred. Noe ganske annet er å være fred. En ting er å tale om bønn. Noe ganske annet å være bønn. En ting er å tale om glede. Noe ganske annet å kjenne den djupt i sitt indre.

Jeg bekymrer meg over alle ordene som spres fra våre talerstoler. Som ikke er levd liv. Men en presentasjon av teorier. Så mange krav. Så lite som virkelig leves ut.

Jeg tenker på ordene fra For 5,1-2a:

'Vær ikke for snar med munnen, og la ikke hjertet forhaste seg når du vil tale et ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen og du er på jorden, kan derfor dine ord være få! Med travelhet følger tankespinn ...'

Leppenes bønn er bønnens første stadium. Gradvis lærer vi at bønnen må flytte seg fra leppene og ned i hjertet. Det er en langsom prosess. Hjertet ber ikke mange ordene. Men gjentar de som skaper forandring i ens liv. Som: Kyrie eleison. Herre, miskunne Deg!

Den bønnen ber jeg mye om dagen.

Peter Halldorf skriver i boken: Duften av de hellige:

'For alle som tar kallet til hellighet på alvor, venter en knusende innsikt om egen brist. Når sår legges til sår og vi bekjenner våre synder for hverandre, kan et fellesskap vokse frem som i et forsonet mangfold synliggjør Kristi ansikt i verden'.

La oss vandre varlig på Herrens veier.