Om gudsfrykten, del 1

'Gudsfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning', skriver en av det forrige århundres store åndelige veiledere: Arkimandit Sofrony. Omkring ham vokste det frem en kommunitet i Essex i England, hvor Jesusbønnen har fått være den pulserende kraften.

Han legger til:

'Den har ingenting felles med den redsel dyr opplever. Den eksisterer i mange grader og former, men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: frykten for å vise seg uverdig Gud som åpenbares for oss i det lys som aldri går ned. Denne hellige frykt befrir oss fra en hver annen jordisk frykt. Våre fedre, disse Åndens uredde tjenere, dro ut i ørkenen - noe som forekommer selv i dag - og levde der blant ville dyr og giftslanger i en fattigdom som nåtidens mennesker ikke kan gjøre seg noen forestillinger om. Dette gjorde de for å være fri til å gråte over sin store avstand til den Gud som de elsket'.

Arkimandrit Sofrony (1896-1993) taler om en erfaring ikke så mange kristne har gjort seg. Erfaringer gjort underveis på troens vei om det å frykte Gud.

Her er hemmligheten:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10)

Hva er det som bringer Guds nærvær til oss? Det er anger og omvendelse! Noen annen vei finnes ikke. En kristen som vil oppleve å leve i og med Guds nærvær, må lære seg å kjenne korset. Da må selvlivet dø.

Apostelen Paulus skriver:

'Jeg er korsfestet med Kristus ....' Gal 2,19b)

Når guvernøren på Patras truet apostelen Andreas med å korsfeste ham svarte han:

'Om jeg fryktet korset skulle jeg aldri forkynne det'.

(fortsettes)