En liten, men dog svært innflytelsesrik menighet, del 2

Her følger andre og siste del av Jonathan Wilson-Hartgroves artikkel om Gordon Cosby og Church of the Savior:

En kald og klar vinter-ettermiddag, ringer jeg på døra til Christ House, og en av de som bor der inviterer meg inn. I fjerde etasje i dette hospice for hjemløse, deler grunnleggeren av Church of the Saviour, Gordon Cosby en leilighet sammen med kona, Mary. 94 år gammel bruker han en rullator for å krysse korridoren og komme seg inn i et lite kapell. 'Jeg har en og en halv time', sier han og legger til: 'Hvor mye tid har du?'

Jeg føler meg som en pilegrim til den eldgamle egyptiske ørken, hvor jeg er kommet for å dele celle med med en levende helgen for å få et ord. Jeg har kommet sammen med andre medlemmer av kommuniteten i Rutba House, og vi introduserer oss for Gordon. 'Hva er det kommuniteten deres drives med', spør abbaen, og jeg forsøker å forklare det hele med en setning eller to. 'Er Jesus Kristus sentrum i dette prosjektet?', spør han. Et enkelt 'ja' er nok. Han nikker bifallende. Vi deler med ham grunnlaget for kommuniteten slik den har vært fra begynnelsen.

'Hva som er viktig', sier Cosby, 'er å vite hva dere ikke vet'. Han snakker om det å bli gammel og det å møte nye leger hele tiden. 'Jeg må forsikre meg om at de vet det de ikke vet', sier han med et glimt i øyet. Så forteller han en historie:

'For flere år siden forsøkte jeg å finne ut hva som var det neste steget for oss her i Church of the Saviour, Mary og jeg dro på en retreat til Iona i Skottland som kommuniteten der sto for. Vi hadde en vidunderlig tid der. Jeg ble så imponert av det jeg opplevde der at jeg begynte å lese en bok av en av lederne. Ja sa til meg selv: 'Dette er en bok som skal fortelle oss hva som er neste steget for oss'. Når jeg kom meg halvveis gjennom boka, så visste jeg at jeg hadde fått tak på det. Jeg kunne ikke vente til jeg hadde lest den ferdig for å få tak på svaret. Men når jeg kom til siste siden, så var jeg fremdeles ikke sikker på svaret. Det var et lite tillegg etter den siste setningen, hvor det sto: 'Hvis du vil se hvordan denne boken kan leves ut i praksis, besøk Church of the Savior i Washington, DC'.'

Han lo godt av historien, som han utvilsomt hadde fortalt mange ganger. Han var glad for å se at vi lo vi også, Men så stoppet han opp, og var dønn seriøs. Han stirret på oss og sa: 'Gud kommer ikke til å fortelle noen andre hva Han vil gjøre fremover. Sørg for at dere hører selv!'

For sin egen del, fortalte Cosby at han hadde tenkt mye på Bartimeus, den blinde mannen Jesus helbredet. 'Jeg fortsetter med å se hvor blind jeg har vært', sier han: 'Jeg ber om at Herren må helbrede min blindhet. Jeg er 94, men jeg ønsker å bli helbredet, jeg ønsker å se'.

'Hvis du hadde vært 30 år yngre', ville et av våre medlemmer vite, 'hva ville du gjort da?' Han ler. 'Jeg måtte ha vært 50 år yngre for å være der hvor du er nå', sier han til den middelaldrende afro-amerikaneren.

Så, nok en gang, blir han dønn seriøs: 'Jeg ville ha bedt for de rike. Så ville jeg forsøkt å bli kjent med dem, Jeg har ikke gjort nok for å fortelle dem sannheten. Og jeg har ikke bedt for dem'.

Cosby vet ikke mye om denne mannen, men han ser ham - ser historien som er skrevet på huden hans, hans stemme, hans øyne. Cosby taler ikke bare om seg selv. Han snakker til denne ene som spurte for sin egen skyld.

'Reis tilbake til Durham og forsøk å finn de 10 rikeste i byen der. Begynn å be for dem. Forsøk å bli kjent med et par av dem. Fortell dem din historie. Fortell dem hvordan Durham ser ut for deg. Vær ærlig med dem. Og fortell dem at du trenger deres hjelp'.

Abbaene i det gamle Egypt skrev ikke bøker, og Cosby har heller ikke skrevet noen. Men folk som dro ut i ørkenen for å få høre et ord fra disse så mange år siden, kom tilbake og fortalte alle som ville lytte det de ikke kunne glemme. På grunn av dette har vi samlingene med deres ordtak og visdommen i dem. Og så forteller vi det videre.

På bildet ser vi Gordon Cosby sammen med noen av beboerne på Christ House.