Veier til Kristus
Dåpen viser altså ikke tilbake til seg selv eller til den som blir døpt. Den viser til Kristus. Og dersom dåpen ikke leder til, befester og styrker Kristustroen, vil enhver dåpspraksis være uten virkning. Og motsatt, i de tilfeller hvor dåpen for lengst har ledet til, befestet og styrket Kristustroen og vedkommende over lang tid har bekjent dette ved å være en Kristi etterfølger, vil et hvert krav til omdåp - for eksempel i den hensikt å bli medlem i en pinsemenighet - være unaturlig.
Det er på linje med den posisjon andre kirker alltid har hatt, for eksempel i møte med en pinsevenn som melder seg inn i en annen kirke. Fordi dåpen så tydelig er knyttet til starten av det kristne livet, vil dåpshandlinger på et senere stadium på troens vei, havne på siden av dåpens intensjon og innhold.
Mine råd for den videre samtale om dåpen som må komme, kan formuleres som noen spørsmål:
* I stedet for å snakke om gal eller rett dåpsteologi, kan det være mer konstruktivt å erkjenne at det finnes både svake og sterke sider ved alle kirkers oppfatninga av dåpens innhold og praksisformer? Vi har både noe å lære og noe å gi. Alle kirker har sine særskilte utfordringer, men også sine gode intensjoner.
* Hvordan kan vi forkynne dåp på en måte som ikke erfares bare som konfronterende og polemisk, men som leder til større bevissthet og hva dåp er? Alle menigheter har et selvstendig ansvar for å vitalisere dåpsforkynnelsen og integrere den som en naturlig del av et løpende menighetsarbeid og i den jevne forkynnelsen. Jeg vil oppmuntre til en læremessig dybdeboring i dåpstekstene. Nyere internasjonale og økumeniske dåpsdokumenter vil her gi gode bidrag.
* Hvordan kan vi være informert av den urkristne og oldkirkelige dåpstradisjonen som var en stor menighetsfest og som inneholdt en tydelig forbønnshandling om at Åndens fylde og gaver skulle gis den nydøpte? Det er mulig å etablere ordninger som aktualiserer den rikdom som ligger i dåpens egen innholdsfylde.
* Hvordan kan vi ta på alvor at dåp i sitt vesen er en omvendelsesdåp inn i Guds rike? En slik innsikt gjør at dåp ikke egner seg som et rent overgangskriterium fra en kirke til en annen overfor de personer som er oppvokst i troens rom i andre kirker og har levd med sin tro og i sin dåp i lang tid. En praksis med 'overført medlemsskap' uten ny dåp er her mer naturlig. Det vil likevel være på det rene at deres barn vil måtte bli døpt i tråd med den ene (baptistiske) dåpspraksis menigheten har. En menighet kan ikke pålegges å innføre to dåpsformer.
* Hvordan imøtekomme dem som ble døpt som barn, men som har levd som ikke-troende i et sekulært samfunn fram til de i voksen alder blir omvendt og så begjærer dåp? Deres ønske om dåp vil være rimelig å etterkomme, da den er å oppfatte som en misjonsdåp. Den anglikanske kirke har allerede en slik dåpsliturgi, der man døpes på nytt, ikke som en motdåp, men som en bekreftelse på at man nå vil tilhøre den Kristus foreldrene i sin tid hadde et ønske om, men som ikke ble realisert før senere i livet.
* Hva med de personer som er troende og som ikke har vært døpt (heller ikke som barn)? Mitt råd er at disse inviteres til et undervisnings-og opplæringsprogram (katekumenat) som på et tidspunkt leder til dåpshandling og full opptagelse i menigheten.
Troen og dåpen
I mellomtiden er det selvsagt mulig for enhver pinsemenighet å operere med ulike varianter av vennskapsforhold, partnerskap og kontakter overfor personer som er på vei inn i Guds rike. Det er i denne sammenheng et mindre interessant spørsmål. Det viktige er at troen og dåpen leder inn i Guds rike.
Bilde: Fra en utendørs dåp om vinteren i Russland under tsartiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar