I 1998 utkom det en bok som skulle bli en bestselger: Jean Vanier's 'Becoming Human'. Få - om noen har preget min teologiske tenkning så mye som Jean Vanier.
I introduksjonen til boken forteller Vanier litt om seg selv.
'Vi har alle en historie. Min begynner da jeg som en 13 år gammel gutt reiste fra Canada til England for å bli en del av Royal Naval College i 1942. Vi var midt oppe i krigen med Nazi-Tyskland, og jeg hadde forberedt meg selv for å gjøre tjeneste på et krigsskip. Jeg tilbrakte åtte år i marinen'.
Jean Vanier forlot marinen i 1950 i det han 'søkte en annen vei til freden', slik han selv beskriver det. Jeg ble en del av en liten kristen kommunitet i nærheten av Paris. I kommunuteten arbeidet og ba de sammen, samtidig med at han fortsatte sine studier i filosofi og teologi.
'Så - i april 1964 dro jeg av gårde for å besøke en prest - en Guds mann. Han var kapellan for en liten institusjon for mennesker med intellektuelle begrensninger. Det var der jeg oppdaget den vanskelige situasjonen til menn og kvinner som hadde blitt satt til side, sett ned på, og noen ganger latterliggjort. De ble sett på som misfostre, ikke som mennesker. Sterkt berørt og såret over den måten så mange ble behandlet, var jeg i stand til å kjøpe et lite hus i en landsby nord for Paris, hvor jeg kunne ønske velkommen to menn med funksjonshemminger. De hadde bodd på en nitrist og voldelig institusjon'.
De to mennene Jean Vanier skriver om var Philippe Seux og Raphael Simi. En sykdom i barneårene hadde forårsaket funksjonshemmingen. De kom seg aldri på skole, og når foreldrene deres døde havnet de på et asyl.
Det at Jean Vanier valgte å bosette seg sammen med Philippe Seux og Raphael Simi førte til at den første kommuniteten i det som skulle bli L'Arche så dagens lys. I dag - 44 år senere finnes det 134 slike kommuniteter - eller bofellesskap - 34 land. I disse kommunitetene kan menn og kvinner med funksjonshemminger 'utvikle en frihetens ånd', slik Jean Vanier beskriver det.
'Vi bor sammen - de med funksjonshemminger og de som ønsker å ha en djup og noen ganger varig relasjon med dem. Vi ler og vi gråter og noen ganger sloss vi med hverandre. Vi arbeider, vi feirer livet, og vi ber sammen'.
Dette er ingrediensene i det vi kaller svakhetens teologi.
Så skriver Jean Vanier noe som jeg har merket meg:
'Tro det eller ei, det er dette livet levd sammen som har hjulpet meg til å bli mer menneskelig. De som jeg har levd sammen med har hjulpet meg til å gjenkjenne og akseptere min egen svakhet og sårbarhet. Jeg forsøker ikke lenger å late som jeg er sterk eller klok eller bedre enn noe annet. Jeg er lik alle andre, med min skrøpelighet og mine gaver'.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar